What goes around comes around

Siden jeg ikke tror på karma tør jeg å lansere en ny føljetong full av onde tanker her på Tidtrøyta, og dette er altså det første avsnittet av serien som jeg har valgt å kalle "Jeg klager ikke hvis du får en uhelbredelig sykdom som knekker deg saaakte men sikkert sammen og kulminerer i smertefulle dager av beste torturkaliber fra oldtidens Kina før du ender opp som et vanæret og deformert lik og forsøkskanin for ekstreme nekrofile med psykotiske tendensers perverse fantasiutløp med verdensoverføring via nett av den ydmykende akten med navnet til deg og din familie med store blokkbokstaver over hele skjermen som en liten avsluttende touché."

Jeg snakker selvfølgelig ikke om deg som leser dette, men altså utvalgte personer som vil få det stygge ansiktet sitt vist i det som for alt jeg vet kan ende opp med å bli et internasjonalt bloggfenomen, innenfor det um.. internasjonale bloggfenomenet.

Akkurat det er vel neppe sannsynlig, men uansett, den første personen som får den tvilsomme æren er en særdeles gyselig kar:.

1. ARIEL SHARON

Den blodtørstige bestefaren har i følge Dagbladet i dag fått et hjerteslag, og det tar jeg som et tegn på at reddferdigheten snart vil få en etterlengtet stjerne i boka, og for å applaudere dette fører jeg navnebroren til den lille havfruen inn i historien som den aller første personen som omtales i denne serien. Og det med god grunn. Hvis Bush er bæsj er Sharon gulaktig klumpete utflod fra moskva-marits mensblodbefengte regnskogsbiff.

Brenn i Bergen. Bitsj

Deeper underground

Vaffelmysteriet - part 3
"Hei!" Utropstegnet tydet på at det var et vennlig hei, kanskje hun til og med smilte mens hun skrev det. Hun fortsatte tekstmeldingen med å spørre om jeg kunne kjøpe med meg en brunost før jeg kom på jobb. Brunostvaflene har nemlig blitt en enorm suksess, og salget har gått over all forventning. Kredibiliteten min har reist seg som en ereksjon, og nå altså tydeligvis nok til at jeg er på sms-basis med sjefen. Troen har blitt sterk - troen på at jeg kan gå virkelig undercover, og finne svar på alle spørsmålene om "they", og den bisarre og dyptliggende kulten.

Struttende av selvtillit og tro på mine manipulerende evner tok jeg steget inn i Kiwibutikken og frem til ostedisken. Plutselig var det som om en kald hånd grep om halsen og strammet grepet med en usannsynelig styrke. Jeg kunne føle at jeg bleknet, og alt luft jeg hadde i lungene ble brutalt sugd ut, og alt rundt meg ble uklart når jeg skrekkslagent kunne telle både to, tre, og fire forskjellige brunosttyper. Fløtemysost? Synnøve? Tine? Gudbrandsdalsost? Liten eller stor? Panikken slo rotfast i meg når jeg prøvde, men ikke klarte å huske hva vi pleide å ha. Hva ville konsekvensene bli hvis jeg valgte feil type? Ville jeg blir fratatt all respekt og anerkjennelse jeg har fått siden ideén om brunostvaffelen ble lansert? Ville jeg miste jobben? Ville det bli grunn til å frykte for gjengjeldelse mot meg og mine? Kaldsvetten hang over kroppen som et søkkvått håndkle, og med skjelvende hender satte jeg osten på kassebåndet foran meg. Jenta i grønn kiwidrakt smilte til meg, og et lite øyeblikk var det som hun ga meg et tegn, og det var som om blikket hennes sa "jeg vet".

- Bare den? Spurte hun, og så opp på meg. Det var ingen tvil lenger. Hun visste noe. Var dette en test? En kode? Panikken grep tak i meg igjen. - JA! utbrøt jeg, mye høyere enn jeg hadde tenkt. Oh lord. Jeg tok tak i brunosten og løp ut av butikken.

Det viste seg at jeg hadde kjøpt riktig, og Gudbrandsdalsost er nå tatovert på netthinna - jeg vil ikke begå den samme feilen igjen. Selv om det er en ustødig grunn står jeg altså fremdeles støtt på hotellet, og jeg er overbevist over at det ikke vil gå lang tid før jeg kommer inn i varmen, og får svar på alle spørsmålene, som stadig blir flere.

I går våknet jeg midt på natten, muligens av mitt eget skrik. Kiwijenta hjemsøker meg, og det skremmer meg at jeg ikke vet hva hun skjuler. I det tåkete halvt-sovende ruset går det opp for meg at mysteriet kanskje er større enn jeg har forestilt meg. Er kiwikjeden også innblandet? Eller strekker det seg utover hele Oslo, med butikker og mennesker i system? Hvor høyt sitter makten? Har vi alle vært vitne til et statskupp med den rødgrønne regjeringen? Jeg har vanskelig for å se forbindelsen mellom vafflene på hotellet mitt og Jens Stoltenberg. Men ingenting er usannsynelig lenger. Ingenting.

--

Del I

Del II

Big Badda BOM!

Når jeg en gang bestemmer meg for å go out with a BANG i ekte selvmordsbomber-stil, vil jeg i min egen lille intifadia sørge for å dra med meg følgende steder og personer inn i infernoet av flammer, skrik og sprengte kroppsdeler:

- Godt brød butikken i Thorvald Meyersgt. og bakerne som jobber nattevakt. I denne butikken begynner bakingen allerede i 2-3 tiden om natten, og hver eneste gang jeg går forbi etter nattevakt på hotellet kicker lukten av nystekte boller og brød sulten i magen min opp på et skrikende sudan-nivå. Jæævla fitter...

- De innpåslitne sigøynerdvergene som lusker bak hvert hjørne i stan, og kaster seg over deg som feige og sleipe men like fult blodtørstige hyener så snart de får øye på deg. Armert med bambi-blikk, et krypende kroppspråk, og jamrete hjerteskjærende skrik går de brutalt til angrep; ”Pliiiis, pliiiis PLIIIIS!” Bare ha en ting klart: DET ER IKKE SYND PÅ DEM! Vi snakker om fast betalte profesjonelle tiggere som utnytter den lille medmenneskeligheten som er igjen i folk, og pengene som er ment å gå til veledighet, går i stedet rett i lomma på armani-dressjakka til en eller annen østeuropeisk mafioso som sitter å gnir seg i hendene med et gnistrende dollartegn-blikk, slik som Onkel Skrue ofte har. Og jah, han kronisk-skjelvende tiggern utafor Glasmagasinet har ikke parkinson når han spiller pengeautomater på Rimi, og han har dyrere sko enn deg. Hvor er pumpehagla når man trenger den.

- Kjøleskapet mitt. Her om dagen satt jeg med kaffekoppen i hånda, en rykende fersk morgenavis foran meg, og en bolle med frokostblanding og oppkutta frukt i. Vi var glade og fornøyde alle sammen, og ventet bare på melken. Den viste seg å være delt i to væsketyper – det øverste laget var gråaktig og tynt som vann, mens den nederste delen minnet om grøt. Her betaler vi nesten fem tusen hver i måneden for den stinnheite ungkarskåken, og så viser det seg at det tilhørende kjøleskapet, hvor bryteren inni er skrudd på max – og dermed skal være KALDT, i stedet det nærmeste vi kommer en badstue her i gården. Det var den siste melkekartongen. Den var uåpnet. Og det var tre dager igjen før den gikk ut på dato. Frokostblanding med vann ikke godt. Jeg være sint.

- Et selvmord uten oppmerksomhet er som en trafikkulykke uten blod – kjedelig og totalt uinteressant. Så, for å skape litt blest om mine siste minutter på planeten, vil jeg iført flere kilo med dynamitt enn Arnold tar i benk, storme inn under Fredrik Skavlans direktesending med en `Liberate Narnia` t-skjorte, for så å rope obskørne og grisete ting om Martha Louise og umodne bananer – før knappen trykkes inn. BLAOW!