Be afraid...

Så kom kvakkkvakkpesten til Sverige. Det skal bli spennende å se hvor fort apokalypseforsidene vil prege avisene med overskrifter som ”Smitten har nådd oss”, ”Vaksiner deg nå!”, ”Pass deg for Donald!” og ”Vi kommer til å DØ!”. Jaja, så blir det lite kyllingmiddager fremover, og byduene vil nok se lite til brødsmulene de er vant til å få fra pensjonister og andre mennesker med for mye tid til overs. Men det er nok snart over, og vi klarer vel oss med annet kjøtt i mellomtiden. Selv om du kanskje ikke synes det er like godt, så er det i det minste trygt. Nei vent nå litt.

Gilde dumper 65 tonn, og de gjør det dessverre ikke for gøy. Diverse småkids over landet har som kjent blitt syk av kjøttdeig, og at en matekspert på Tabloid forteller at kjøttdeig er et risikabelt produkt gjør ikke saken bedre, i hvert fall ikke når hun mente at det alltid har vært slik, og at det vil fortsatte å være det. Enda verre er det at Gildes represanter rundt debattbordet stumt sa seg enig. Det kan se ut som det blir mye fisk fremover.

Norsk laks inneholder for mye kadmium og bly. Med andre ord – du får kreft. Dette er den offisielle begrunnelsen for at de østlige naboene våre ikke tør å importere norsk fisk, men russerne er jo ikke helt gode, så det er sikkert ikke noe vi trenger å ta så alvorlig. Da er det kanskje litt verre at en norsk forsker har sagt det samme.

Fuglekjøtt = you gon’ die
Kjøtt fra firbente dyr = you gon’ die
Fisk = you gon’ die - slowly

Mye tyder på at dyrene har innsett at selvmordsaksjoner er det eneste som kan redde dem fra middagsbordet. Grøntforets tid har kommet, og frukt, planter og grønnsaker skjelver i buksene av tanken på en verden med kun vegetarianere…

Søt sjokkis, bitter ettersmak

For noen dager siden klikket jeg meg gjennom en link på dagbladets forside frem til en eller annen persons blogg. Bloggeren var gretten på Freia, og hadde skrevet et åpent brev til Kraft Foods hvor han klagde over hvordan den gode gamle og norske melkesjokoladen var blitt forandret etter at Kraft overtok buisnissen. Over hundre personer som hadde kommet over dette på samme måte som meg hadde lagt igjen støttende kommentarer, og jeg så mitt til å gjøre det samme for å peke på noe som var oversett av brevskriveren – nemlig at Kraft Foods eies av Philip Morris. Philip Morris som for litt siden døpte seg om til Altria Group, er en av verdens største tobakkprodusenter, og overskuddskronene Kraft teller inn fra Freias sjokoladesalg ender tilslutt hos tobakkindustrien som er ansvarlig for millioner av dødsfall, og nesten like viktig - at jeg selv begynte å røyke som fjortenåring.

I dag leste jeg Morgenbladet på trikken, og jammen meg var ikke akkurat dette tildelt en liten rute i avishjørnet. Anti-Freia kampanjen var plutselig nådd flere tusen papiravis-lesende mennesker, og det samme var en oppfordring om å sende hat-mail til Kraft, og boikottelse av Freia til fordel for Nidars godbiter som kan nytes med god samvittighet.

I den bittelille teksten i avisen ble det også nevnt hvem som fulgte opp med kommentarer, blant annet en viss FuckFreia. Et forferdelig lite og særdeles ubetydelig skritt for menneskeheten, men et ganske greit et for meg. Jeg var i avisa!

Altria Group omsatte i 2004 for 63,6 milliarder amerikanske dollar, det vil med dagens valutakurs si over 398 milliarder norske kroner(!). Hver gang du kjøper freiasjokkis hiver du kronene dine inn i blodpengehavet.

Blanke ark

Ingenting. Jeg skriver fordi jeg vil skrive noe, men jeg har ingenting å skrive om. Ingenting. Men hva er ingenting? Går det ann å skrive om ingenting? Et ekte tomrom, fritt for alle tanker, former, objekter, syn og lyder er ganske sjeldent, hvis ikke verdifullt, i hvert fall noe jeg aldri har sett eller hørt om. Men er det noe så storslagent igjen, så kan det da ikke være ingenting. Så hva er ingenting?

Ingenting
I ~ting n ubøy (av II *ingenting) resultatet ble et rent i-
II ~ting pron, ikke noe (som helst) det gjør i- / ikke for i- / late som i- / det greier du som i- uten vanskelighet / for en slikk og i- svært billig

Veldig kloke er ordbokordene kanskje ikke, men en definisjon er da i det minste en slags forklaring, selv om den ikke er god. Og det er bedre enn ingenting. Alt er bedre enn ingenting. Eller er det? Hvordan kan vi dømme ingenting når vi vet ingenting om hva ingenting er, hvordan kan vi mene noe om det vi ikke vet noe om? Jeg tror ingenting er noe bra jeg. Men hvis det er bra så er det noe, altså ikke lenger ingenting. Skjønner du ingenting? Nei det er ikke mye å få ut av denne posten, ingenting vil noen si. Jeg håper de har rett.

Nettbank og postordrekaker

Kurt Cobain
2pac
John Lennon

Tre trauste og meget forskjellige karer. Eller, kanskje de ikke er så forskjellige? Hvem vet! Det får noen andre se på, det jeg vil frem til er at de er døde alle sammen. Men their legacy lives on, og musikken slik vi kjenner den i dag hadde vært noe helt annet hvis Kurt, John og Tupac hadde tapt krigen mot sine millioner av spermcellebrødre i kampens hete. Eller kanskje ikke? Var de virkelig så fantastiske, eller er det rett og slett idéen av personene og musikken som har gitt de legendestatus? Igjen, hvem vet! Det er heller ikke dette jeg vil inn på, men tampen brenner.

J Dilla. Hvem? Akkurat det tenker nok de fleste, og det samme gjorde jeg for en stund siden. Jeg hadde riktignok hørt navnet, jeg visste at han var beat-maker, men fint lite mer enn det. Etter et lite dykk i hans musikalske verden er det lett å se at mannen var et geni. Noe det heller ikke er noe tvil om, er at han aldri ville hatt denne statusen i dag om han levde. Men hva er det med døden som kicker opp ære og berømmelse til uante høyder?

If you fool the right ones, the rest will fall behind – disse ordene kommer fra den ene halvdelen i duoen Dead Prez, og det han sier passer fint i denne sammenhengen. Mennesker har lett for å bli ledet av flokkmentaliteten - både bevisst og ubevisst lar vi oss lede. Akkurat som Muhammed-opptøyene over hele verden har spredt seg, og akkurat som jeg har lastet ned J Dilla låter som følge av all oppmerksomheten han og musikken hans har fått de siste dagene. Men er det slik at vi må plugge ut kontakten for å få den oppmerksomheten og anerkjennelsen vi fortjener? Det kan virke slik - vi vet ikke hva vi har før vi har mistet det.

Det er mange konspirasjonsteorier om hvem som har stått bak drapene på slike artister, og de teoretiske motivene er som oftest pengene som blir tjent som følge av en artists død og dermed legendestatus. Alle pengene som blir håvet inn med salg av skiver med u-utgitte og ”sjeldne” låter er mer enn nok til å gi smør på skiva, og det er nesten litt merkelig å se hvor mange ”nye” låter plateselskapene klarer å hoste opp fra gamle og slitte studieopptak, og hvor mange innspilte kassetter de finner blant spindelvev og pappesker på rotete og nedstøvede loft.

Kanskje alle disse avdøde legendene rett og slett er usannsynlig smarte og PR-bevisste, kanskje de gikk lei Pia Haraldsen og kjendislivet alle sammen, og spleisa på en ubebodd øy i Bermuda-trianglet hvor de kan tasse rundt usminket og kvisete uten at de trenger å bry seg? Et kjendisutopi hvor de kan spille inn sanger i fred og ro, for så å fed-exe de til vår verden for å håve inn gryna, og samtidig ha full kontroll over gullet med nettbank? Alt dette mens de soler seg i glansen av varme solstråler og spiser postordrebestilte valnøttkaker, og sipper heimkok av halve kokosnøtter, mens hvitt nesepulver er det nærmeste de kommer snø og kulde.

Lure legender...

You’re nobody ’til sombody kills you synger The Notorious B.I.G. på låta med samme navn, fra skiva Life After Death, som kom ut 25. Mars 1997 – atten dager etter at han ble skutt og drept på gaten i Los Angeles. Duets, Et album med "nytt" og remixet materiale kom ut før julerushet i fjor, som en siste "hyllest".

God jul

Gudene vet det neppe de heller, hvordan jeg kom på dette nå, men av uante grunner tenkte jeg akkurat på noe jeg leste for en tid tilbake i en artikkel om forskning på intelligens. Noen forskere hadde kommet frem til at en far eller mor er ørlite smartere enn sine barn, mens de er noe mindre smarte enn sine foreldre. Det kan virke logisk nok, selv om det er litt kjipt at det backer denne ”de eldste er de smarteste” greia. Men, det interessante her er at de samme forskerne hadde kommet frem til at barnebarna igjen er smartere enn sine besteforeldre, og vips så ble logikken ulogisk.

Men stemmer det at du og jeg er smartere enn de over 60? Eller bør vi gjøre som Månestråle, Sølvpilen og Døve Bjørn - legge lederansvaret for stammen i de eldste og dermed klokestes hender? Kanskje ikke, med tanke på hvordan de som pusher eller har passert pensjonsalderen lever de eldre dagene som et oppsummerende og ganske ignorant glansbilde av fortiden, og det de trodde på. Vanligvis er det lett å konkludere med at forskerne har rett, men i disse tider hvor vi er omringet av sciencetist-skandaler er det virkelig ikke lett å vite hva en skal tro. Derfor tar jeg, som tidligere detektiv i Blekkulfklubben på meg ansvaret for å komme til bunns i dette, eller i det minste litt lenger ned i jorda. Jeg ofrer mine egne besteforeldre og legger de under analysekniven:

Farfar røyker sigar, er amerikaelsker og sportsseer to the bone. Slik har han alltid vært. Farmor er ekte housewife fra the fifties og lager alltid kaker og annet godt, og hun vasker tøy og gulv med et smil som faktisk viser at hun liker det. De er begge langrennsgående hyttevankere, de har ritualer som morgenkaffe og middagslurer, de går i kirken og de sovner med søndagskryssordet over dyna. De er også ihuga fans av tradisjonelle helligtidsfeiringer, og hver jul sender de for eksempel ut julecollage med bilder av hele familien og en kort oppsummering av året. Og her finner vi et tegn på at de kan henge litt etter på noen områder, noe som kan peke i retning av det forskerne var inne på. De siste tre årene har nemlig alt de har skrevet om meg i disse julekortene endt opp negativt, selv om de mente det var postitivt.

For tre år siden
Denne gangen minnet teksten om meg alle sammen på trafikkulykken jeg var i, hvor de mente jeg kunne ha mistet livet. Slikt er alltid fint å bli mint på.
For to år siden
De skrev noe sånt som at jeg var ”en ordentlig PC-nerd”. Ikke bare er det like sant som at jeg ble født med et ekstra øye på leggen, men samtidig en blodig fornærmelse.
I fjor
Dette året ble jeg erklært for treningsnarkoman. Mosjon er sunt, ingen tvil om det, men narkoman er ikke bra uansett hvilket ord du setter det sammen med.
I år
Med mindre du er senil og forvirret bør du ha fått med deg at vi er i februar, og at det dermed er lenge igjen til julekortsesongen starter. Men jeg kan bare tippe at jeg vil bli stemplet som schooldropout og fremtidig vindusvasker, ettersom jeg kuler’n litt med videre utdanning.
2021
I stedet for å fokusere på alle de millionene menneskene jeg har reddet fra sult, fattigdom og død, er oppmerksomheten rettet mot skillsmissen mellom meg og Jessica Alba. Igjen blir jeg mint på noe jeg har satt av sider til i glemmeboka. De lærer aldri.

Jeg er trøtt så jeg overlater konkluderingen til dere, men ja, mye tyder altså på at hvitfrakkene hadde rett.

Ladylegs

Han våker over meg, og englene synger for oss - gir oss håp, vi pasienter. Jesus er veien, sannheten og livet. Vakre ord var malt i taket på sykehuset. Og det må virkelig være fint å føle trygghet i slike ord, men jeg klarer ikke annet enn å slippe løs en morgentrøtt latter når jeg subber inn, klokka sju om morgenen.

Det går ikke mange minutter før klærne jeg kom i må vike for en blågrå og skrukkete sykehusskjorte, en trøtt slåbrok som fint kunne ha vært hjemmelagd av ihjelvaskede håndklær, og et grått sokkepar med plastovertrekk-ting som ”sko”. Fortsatt preget av at klokka ikke en gang har blitt åtte vasser jeg langs det nypolerte gulvet og prøver å ikke tenke på alle andre som har rocka de samme fillene. Jeg lar blikket utforske verdenen rundt meg, og en bølge av frykt, avsky og forferdelse slår meg ned med en tsunamisk kraft når det går opp for meg at jeg har blitt en del av de kremgule veggene. Jeg har blitt en del av halogenlampene i taket, og jeg er de gamle, de syke, og… Ekle menneskene. Når enden er god er allting godt, men vi har ikke en gang kommet til lukten, eller rettere sagt stanken, stanken av pest, tannpasta og død. Og når enden er vond blir alt forjævelig. Jeg hater sykehus.

Du føler deg som et skadedyr når doktoren tar på seg munnbind før hun hilser på deg, og du føler deg som en pre-BigMac ku når de pakker deg inn i plast for at det ikke skal bli så mye søl. Jeg fikk faen meg dusjhette på hue, og jeg tror jeg så en sykesøster med sag.

Når jeg våknet var alt fint, og operasjonen var over på en halvtime. Jammen meg måtte jeg ikke sy en gang, så det er mulig sagen var morfinfantasi. Men at jeg måtte shave halve beinet var bitende virkelig… Det ble glatt og fint da. Fiiint å stryyyke på. Mmm...

Nostalgi

Nostalgi kunne fint vært en nasty byllepest fra middelalderen, eller navnet på en voodoo-sekt av noe slag med jomfruofring og det hele. Men selv om ordet treffer litt feil og fort kan assosieres med ekle ting, så føyer nostalgi seg inn ganske langt fremme i rekken av de behaglige stiene tankevandringen trasker på når nåtiden blir for kjedelig.

nostalgi' -en (lat nyd. av gr nostos 'hjemreise' og algos 'smerte')
1 sterk hjemlengsel
2 sentimental lengsel tilbake til en tidligere del av ens liv el. til tidligere tider

Jeg har allerede vært inne på skilpaddene, men her er noen andre ting jeg kommer på i farten som får frem nostalgien i meg:

Boksen-går i Blåbærstien
Alle ungene i nabolaget var med, i alle aldre, og vi snek oss langs bakken i grus og gjørme til langt på natt alle sammen. Eller helt til leggetid da. Leken var blodig alvor, og taktiske hoder kastet steiner i villedende retninger og fulgte opp med raske løp, og samarbeidet mellom kidsa får alliansene i Robinson til å blekne som om de var dynket i klor. Det er alt for lite lek i den voksne verden...

Klubb 1
Å være med i NAF, Statskirken eller diverse arbeidsorganisasjoner er sikkert fint, men hvis du mener det er like morsomt som alle de klubbene du var med i som kid så bør nesa di få en voldsom ereksjon. Selv husker jeg at jeg var "rampestrekansvarlig" i klubben vi kalte Skøyer'n. (Jeg var en badass som åtteåring) Logoen vår var et ying-yang tegn med en stor og tydelig S i midten. Selv om organiseringen var ganske laber spredte vi frykt og fanteri som Al-Qaeda bare kan drømme om i dag. Nesten da.

Klubb 2
En annen klubb som fortjener å bli nevnt er AIM, som var klubben til meg og mine to fettere, og navnet kommer av den første bokstaven fra hvert navn. Vi bygde en hytte av kvister, en hule av stein, og sist men absolutt ikke minst enda en hytte av solide planker og bjelker langt oppe blant trærne. Sistnevnte fikk etter hvert også en flere hundre meter lang skjøteledning strukket fra huset, og vips så var det strøm i bula. Dette reiret ble faktisk også stedet hvor jeg tok alkohol-jomfrudommen min, den andre gikk heldigvis under litt mer komfortable omstendigheter. (Selv om den var utendørs den også, men det er en annen historie) For å gå litt tilbake i tid igjen - AIM gikk først og fremst ut på å gjøre dritt som bare drittunger kan, og hærverk på et lokalt sagbruk var én meritt, og av andre geriljaangrep kan jeg trekke frem de gangene vi lå i skogen med massive spretterter og skøyt stein på passerende biler, og velorganisert epleslang i skumringen hvor vi fylte opp flere bæreposer. Bloods and Crips? Hah!

Baywatch
Selvfølgelig. Selvfølgelig. Jeg snakker om de gode gamle episodene - de med Summer, de med Eddie, og de hvor CJ var fersk i lifeguard-drakten. Jeg snakker om de klassiske episodene som strålte av kunstnerisk kreativitet og skaperglede, med banebrytende karakterer og prisbelønnede manuskripter. Alt dette er selvfølglig en metafor for store og fine pupper som ruller i vinden mens de løper langs bølgene på den brunhvite stranden i lyset av den Kalifornske solen. Nei men fra spøk til pumpehagle - det er en grunn til at de gamle episodene gruser alt som har vært vist på TV de 6-7 siste årene. Og minnene fra alle ettermiddagene med Mitch og Erika er varme nok til å fyre opp en mental badstue.

Ah. Minner..