JOURNAL 18.04 - 18.05
La det først være sagt at jeg røyker ikke. Jeg røyker når jeg er i utlandet. Svinesund eller danskeferja teller ikke, men nå er jeg i Egypt, og
det er i utlandet.
Ingen regler. Ingenting skal holde meg tilbake fra å gjøre det jeg vil. Derfor kan jeg røyke. Når jeg kommer hjem er det slutt, men nå er hjem langt, langt vekk. Dette måtte sies for å gjøre det tydelig at den første røyken på åtte måneder ble inhalert med ren samvittighet, og markerte starten på reisen.
Jeg satt på trappen utenfor Kairos hovedflyplass når den ble tent, og den var jævlig god.
Jeg var alene. Verden slik jeg kjenner den var forlatt uten et spor - jeg var klar for møtet med en annen.
Planer eller idéer om hvor eller hva jeg skulle var fraværende, og tanker om at føttene ville lede meg spilte på fristende strenger, og den kjedelige motkandidaten som var bygget på noe så teit som fornuft tapte valget så det suste. Den hadde fått regjere i fred alt for lenge, nå var det klart for forandring, og jeg var sikrere enn jeg kan huske å noen gang ha vært på at jeg hadde gjort det riktige. Jeg hadde hoppet av båten uten redningsvest, og ustødige sjøbein ble til finner.
--
Da skyene lå under flyvingene ante jeg at begynnelsen ville bli slik. Men jeg fikk aldri satt meg ned på trappen. Så snart den varme luften omfavnet meg utenfor flyplassen ble jeg overfalt av titalls egyptiske gribber som slikket seg om munnen da det fikk øye på en enslig blåøyd backpacker med en Zoo York t-skjorte av åpenbart vestlig kaliber, og The Rough Guide to Egypt i grepet.
Visjonen var å møte den muslimske verden med respekt, åpenhet og forståelse, men innen ti minutter hadde jeg bedt omkring femten egyptere til å dra til helvete. De kunne visst engelsk, men de forstod ikke fuck off.
Where you going my friend! Taxi? Welcome! Whats your name? Taxi? Hello Sir! Where you from? Når jeg omsider klarte å komme meg frem til Kairo etter å ha lært arabiske tall og dermed bussnumre følte jeg meg verdig en sammenligning med de skotske bøndene som mot alle spådommer slo den engelske hæren, og vant sin frihet. Totalt utnummerert av en veltrent armé av sultne turistspisere svang jeg sverdet. Og vant.
40 minutter etter å ha sittet på en vakumpakket gymgarderobesvett egypterbuss hoppet jeg av fordi jeg følte for det. Jeg trodde det ville bli lett å se hva som var sentrum, men byen med omkring 20 millioner innbyggere var både større og mer kaotisk enn Paris ville ha vært hvis folketall og antall biler plutselig en dag ble femdoblet.
Hvorfor ikke? Så genialt enkel var tanken da jeg bestemte meg for å ta den første langstrekningsbussen som gikk. Jeg havnet i prat med den turistaktige karen bak meg, som viste seg å ikke være turist, men en hjemvendt egypter etter fem år i Roma hvor han drev en bar. Etter å ha sittet ved siden av denne karen i syv timer på en busstur som blant annet inneholdt filmvisning av en blodtørstig Arnold Shcwarzenegger med et Nato-arsenal av våpen, og samtidig hadde flere stopp for bønnerop i mekkaretning, ankom vi Hurghada kvart over sent- på-natt.
Min nye venn ble hentet av en kompis, som også hadde tilbrakt en rekke år i Europa, og han nølte ikke med å tilby meg en soveplass i leiligheten sin – dermed fikk kvelden vokse seg fra de unge timene og frem til morgensolen strakk strålene over ørkenbyen. Etter flere timer med diskusjoner om brenning av norske flagg og second-hand solgte DVD-spillere ble lysene slukket.
Dagen hadde opparbeidet seg ettermiddagsstatus da vi våknet, og etter én frokost, tre tekopper og en livsfarlig biltur kom jeg frem til et rivningsklart hotell. Jeg sjekket inn under familierabatt, og nå noen timer senere er jeg alene igjen, etter to fysiske, men mentalt ukelange dager. Moskétårn på hver sin side av hotellet synger høytalersendt allahsang, men jeg befinner meg i buddhismens nirvana her jeg sitter med jägerflasken på bordet, og en pratsom Hemmingway på knéet
--
D-dagen
Bølgebrus fylte tomrommet etter menneskelige lyder, som var forduftet. Nattelig mørke trengte seg på, men opplyst av lampeglød var de synlige alle tre – to matlagende jenter og en avslappet gutt som så særdeles fornøyd ut, om noe sulten. De tre øyeparene gled stadig inn i hverandre, og uttrykte en gjensidig og strålende lykke mens prat og latter gikk dansende hånd i hånd. Birkebeinerferden over salte sjøer og langstrekte ørkenveier hadde nådd målet, og omsider skulle de vandrende få hvile ut i trygge omgivelser.
Det var tre av
dem også. Det er vanskelig å si hva vi kunne ha gjort annerledes, og det er nytteløst å ta tak i alt som burde ha blitt gjort, og her som så mange andre ganger i livet er det ikke annet å gjøre enn å håpe at vi kan glemme. Men den første og største feilen må fortelles for at historien skal få gå sin gang: Feilen kom når vi stikk i strid med alle veiledningsbøker, kodekser, advarsler, lærde visdomsord og den vanligvis så trofaste sunne fornuften, undervurderte fienden, og valgte å ignorere den. Vi gikk altfor lett ut i fra at det var tre jagere på villspor, lite visste vi at det var speidere.
Natten var for lengst over oss da de angrep. Lysene var slukket, dørene lukket, og søvnen krøp seg inntil meg som en kosete katt, og sammen med utslitte nerver hjalp de hverandre på med vingene, og tok det første bykset inn i drømmeland. Men det var noe som holdt meg igjen, og det ble med ett tydelig hva det var. Bølgebrusen hadde hele tiden spilt svakt i bakgrunnen, men de søvndyssende tonene ble overdøvet av en skrekkinngytende flylarm som bare ble sterkere og sterkere, og panikken begynte å ta tak i meg når det gikk opp for meg hva som var i ferd med å skje, jeg ville opp å rope
hjelp! alarm! men jeg visste det var nytteløst, vi tre var like alene som en hund som kryper sammen i mørket for å dø, og for første gang på så lenge jeg kan huske var jeg
redd.
Det var hundrevis av dem, og med den drepende ørkenvarmen ble alle forsøk på å søke soveposedekning knust og flammet opp av silende svette og mangel på oksygen, og vi ble røyket ut. Det var da de angrep for fullt. Kroppen var uten krefter og maktesløs veiving med armene var fjernt fra å øyne det minste snev av håp om å unnslippe den nådeløse vreden. Skrikene tegnet med dramatiske pensler et helvete som var fullkomment av tårer, kvalme, oppkast og
blod, og lukten av en ubarmhjertelig massakre lå tungt over de falne.
Solen steg opp, men intet var vakkert lenger, og den lykken som var så fullkommen bare noen timer tidligere var et utvisket minne om noe som nå var så fjernt at vi lurte på om det hele hadde vært virkelig.
Etter å ha fått omkring 500 myggstikk(!) i en bungalow langs kysten av det Røde hav kan jeg bekrefte at war is hell.--
Tiden flyr vel egentlig alltid, men mens den hjemme i nord er en flue som beveger seg fra dritt til dritt, og unntaksvis kommer over en godbit, flyr tiden her nede som den mektigste ørn, og utsikten er ikke bare mer givende gjennom ørneblikket, den er skarpere, og perspektivet på livsviktige så vel som banale ting strekker og bøyer seg og får nye innfall fra nye og uutforskede kanter.
Med kraftig vingespenn har jeg slått meg nærmere perleporten enn jeg noen gang har vært, for døden er innen rekkevidde når en trettifem år gammel bil ignorerer fartsgrenseskiltet som sier 30 og i stedet kutter svingen i 90, og det med en marihuanapåvirket sjåfør bak rattet. Fem backpackere fra verdens fire hjørner klamrer seg til hverandre og hver sin skytsengel, og frelsen kommer da jointen vandrer rundt og tryller det hele om til en gedigen gruppeklem av ekte kjærlighet. Og millioner av stjerner lyser opp den øde ørkennatten.
Vi takker verken Jesus, Allah eller Ford for kvalitetsmekanikk, men blikkene røper allikevel en takknemmelighet over at vi enda er i live, og kan krype trygt til køys – denne gangen dekket av myggnett og med en nyinnkjøpt boks myggspray ved sengekanten.
Solen har for lengst gått ned, men ikke lenge etter at den har gått opp er vi innsveiset i Dahabs laidbackssamfunn. Det kanadiske paret har allerede vært halve verden rundt over nitten månender, og har ti igjen. Jeff, den sør-afrikanske dykkerlegenden med en enorm frykt for haier, bor i et av rommene ovenfor mitt. Det samme gjør to feiriebillige engelskjenter, en tysk student fra Kairo, en doktor med syke historier, og et knippe andre mennesker. Vi lever livets glade dager som fattige turister, og tiden går til å snorkle med eksotisk fisk langs fargerikt korallrev, klatre kondiskrevende fjell, praktisere ølflasketømming og innta uante mengder himmelske måltider til afrikanske priser.
Paradiset eksploderer i et helvete når
selvmordsbombene går av tre hundre meter unna. Det lille utopiske samfunnet som kunne minne om The Beach blir et CNN-sendt mareritt. Mennesker løper, jenta som holder rundt meg har tårene nedover kinnene, sirenene uler, røyk dekker himmelen, og fremtidige lik dynket i blod sendes ned den usle hovedgaten i 160 km\t i improviserte ambulanser.
Dagene som følger preges av turistflukt og muslimske demonstrasjonstog som roper etter fred og terrorstopp. Omsider bestemmer også jeg for å komme meg videre. De fire planlagte dagene i Dahab hadde blitt til det dobbelte, men nå tok ferden meg videre.
--
Ordet blant ryggsekkfolket var at gjestfriheten i Jordan var lik den en mor viser den førstefødte på juleperm. Jeg teller fire dager i nok et muslimsk land, og allerede har jeg blitt invitert på collegeparty, fått et ukjent antall gratis måltider og tekopper, blitt bedt på to campingturer, fått i meg mer vannpipetobakk enn en hval får i seg vann, iglet av meg ett stykk jordaner som ville slå følge på reisen, og fått jobbtilbud i en restaurant.
Til tross for min bestemt sjelelig stilling som tvilende agnostiker er det nesten så jeg må takke Gud for at min kristne og kjære bestemor lever livets glade dager i Asker, lykkelig uvitende om at barnebarnet i skrivende stund har bestemt seg for å ta turen til Israel og Palestina.
Om det er en ubevisst suicidal trang til å få en eksplosiv begravelse sendt hjem til nyhetskanalene vet jeg ikke, men å få et førstehåndsinntrykk av noe jeg som enhver annen har sterke meninger om er den hovedsaklige begrunnelsen for at jeg trer nærmere kanskje nok en nær-nær-døden-opplevelse. Men for øyeblikket er jeg i live, om noe solbrent. Skulle noe gå galt vil jeg testamentere bort alle mine eiendeler og min storslåtte formue til Hamas eller den israelske hæren, alt ettersom hvem som må hevnes.
--
1984
Brrraow! Brrraow! De høye metalliske lydene kom fra alle hjørner, og politibilene fulgte opp den advarende lyden med hebraisk megafonsnakk. Gatene var dominert av høyarmerte soldater av begge kjønn, og politi med radiopropper i øret sto militant langs de kontoraktige bygningene som lignet små blankpolerte skyskrapere.
Jeg måtte passere en dame i en stripete blågrønn dress for å komme frem til minibanken. Hun, som kan ha vært omkring 35, ga meg et kort uinteressant blikk og stilte seg bak meg. Jeg fikk pengene mine og når jeg snudde meg for å gå igjen ble jeg stoppet av to illsinte øyne som glefset av sulten ondskap. Noen forvirrende sekunder gikk før jeg fikk samlet meg til å ta forfjamsede skritt forbi dette skrekkelige kvinnemennesket.
Historiene om jødiske nybyggere, soldater og tilsynelatende vanlige israelitters hat for utenlandske fredsaktivister og
NGO-ansatte lå friskt i minnet, og med ett gikk det opp for meg at denne kvinnen måtte ha konkludert med at jeg var en av delene da hun så Amnesty-logoen på baggen jeg hadde over ryggen.
I gaten ovenfor meg sto en liten gutt og slo en paraply med fascinerende stor kraft i bakken, igjen og igjen, før kameratene sparket den nå helt ødelagte paraplyen med en blodtørstig iver, som en utsultet løve på LSD endelig hadde fått den første biten av kjøttet, og glefset ivrig etter mer.
Flaggene blafret stolt i vinden blant rike og mektige bygg, det var soldater og politidlyder, det var voldelige småkids og onde dresskledde kvinner. Det var som jeg befant meg i en bisarr overnasjonalistisk politistat med hjernevaskede innbyggere, som en virkelig variant av Orwells storebrorsamfunn. Jeg var i Jerusalem.
--
Inspirert av nesten-glemte barndomsminner om juleevangeliet hadde jeg et eventyrisk bilde av Betlehem på netthinnen, vel vitende om at virkeligheten var en annen. De militante sidene ved dette landet viste seg igjen når inngangen til byen var skremmende likt det bildet fantasien ville ha fremkallet av et rømningssikkert riksfengsel.
Det 21. århundrets svar på Berlinmuren strakk seg så lang øyet ville se, nyslepen piggtråd lå over gjerdene, og soldater med fingrene på avtrekkerne sto høye og solbrillekledde i tårnene. Altseende videokameraer fulgte meg hvor enn jeg gikk, og en klåfingret kvinnelig våpenbærer fulgte opp mistenksomme spørsmål med intim kroppsvisitering og en unødvendig grundig bagasjegjennomgang.
De historisk storslåtte kirkene i Betlehem var som forventet fulle av skremmende overkristne bibelbærere, og høylytt prising av denne herren blandet seg med latinsk allsang. Selv om jeg ikke er en
beliver respekterer jeg de fleste troende og finner religion interessant, men jeg hadde problemer med å skjule smilene over disse menneskene som ustanselig korstegnet seg, knelte og ba, og kysset både her og der på helligheter.
--
Etter en ukes vanking med fredsaktivister, journalister og ryggsekkbærere som meg selv har turene til palestinske og insperrede byer som Hebron, Ramallah og Betlehem gitt et kort men dypt dykk inn i sider av denne konflikten som umulig kan forstås gjennom ingresser og fotografier. Jeg har drukket te med palestinske familier, besøkt en FN-ledet flyktningleir, hørt utallige historier
(I was there!) om triggerhappy soldater, steinkastende kids, og meget uoffisielle henrettelser med dagslys og tilfeldige forbipasserende som vitner. Med saltkrukka og klypa klar har jeg latt meg fore med halvblindt anti-israelsk prat på et hemmelig aktivisthovedkvarter, pratet chit-chat med M16-bærere på begge sider, og sist men ikke minst spist en helvetes haug falafel og homas.
--
For noen dager siden skrev jeg et kortfattet testament i denne journalen, og jeg glemte bordbankingen. Det skjer ikke én gang til:
Palestinerne hoppet danset og ropte noe som lød som
hurra for søttende mai! på hebraisk. Det er mulig at det i realiteten var kraftgloser kamuflert i lystige toner, for det tok virkelig ikke lang tid før den israelske hæren hadde fått nok. Etter at noen steiner hadde blitt kastet av palestinerkids flommet soldatbegeret over.
En fredsaktivist med et vennlig ansikt hadde gitt et miniforedrag om eventuelle farer med demonstrasjonen, og han hadde forklart hvordan sandgranater smalt noe helvetes høyt, men var ellers ufarlig, og at tåregassen i et åpent terreng ikke vil føre til noe mer enn rennende øyne og kortvarige pusteproblemer. Tilbake til det ovefylte begeret:
Soldatene kastet seg ned, demonstrantene løp til hver sin side, og noe som må ha vært mellom ti og femten gass- og sandgranater ble skutt opp i den blåe himmelen.
What goes up must come down. Foran meg, bak meg, høyre venstre
BOOM! gass gass
BOOM! løp
BOOM! soldatene stormer, ørene piper og der er en av de tre jeg hadde reist sammen med dekket av blod som strømmet fra hodet. Akkurat her virket det veldig sannsynlig at de hadde bestemt seg for å bruke ordentlige granater denne dagen, og jeg tenkte at dette ville være en tåpelig måte å dø på.
Det viste seg å være gummikuler. Ifølge den israelske hærens egne regler skal ikke gummikuler brukes med mindre det er førti meter mellom geværløpet og målet, og da kun mot bein og armer. Her tok de en spansk en og fyrte likeså godt av noen salver ned i folkemengden omtrent fem meter unna, og to av de jeg hadde tilbrakt de siste dagene med ble truffet i hodet. De sier
bad things come in threes. Med mindre det er en urgammel misforståelse som kobler ulykker med trær betyr det at en ulykke sjeldent kommer alene, og da jeg hadde opplevd dahabbombene(1) og nå israelsk terror(2) på close-up nivå gjorde jeg som mange andre og sto over demonstrasjonen dagen etter, da alt lå litt for klart til for den tredje og mest fatale ulykken.
Datotallet på klokken har krypt seg faretruende nærme hjemreisedatoen, og derfor har jeg sett meg nødt til å forlate Jerusalem og Israel\Palestina(stryk det som passer, eller bruk blanko og finn på et navn for en felles stat). Trist er det, for det særdeles reality-TV-vennlige sammensuriet av folk her nede er lett å like, og virkelig, det å se denne delen av verden er sunnere enn det beste endelig ikke-røyker forfatteren og Fedon Lindberg måtte klare å koke sammen.
--
Nå som jeg er hjemme igjen føles det litt
fake å skrive i reisejournalen, så for å gjøre det stikkordkort: Kairo = Kameltur, pyramider, Sphnix, trafikkaos, visumhelvete, treretters middag til like mange kroner, ingen vet hva Champions League er, fylla på et Hiltonhotell hvor en rik skotte betalte regningen.
Det norske språket liker seg ikke, og krangler med et glemt vokabular som er gravd ned i tretti dagers spellevill norgesavhold, og hjemkomsten er som en ny reise i en glemt fortid som gradvis kommer tilbake. Jeg vet ikke om jeg liker det enda, men tilbake er jeg i hvert fall.
I et desillusjonert, desperat øyeblikk endte utbrente tanker i en slutning som sa at ting måtte forandres. Jeg sa desillusjonert, for løsningen i hverdagstilpasningen ligger ikke i å spore av, og ut mot nye veier og ukjente opplevelser, løsningen ligger i overgivelsen til fengselet en prøver å bryte ut av. Bare ved å kalle cellen sitt hjem vil gitteret oppløse seg. Tunfisken skal dyrkes.
Natursti forbeholdt énarmede backpackere
