Ære og berømmelse

I den forrige utgaven av Morgenbladet skrives det om USAs status som supermakt, eller om vi skal kalle det hypermakt/übermakt. Journalisten påpeker hvor vanlig hyper og über er blitt i denne sammenhengen ved å peke til antall Google-treff. Hypermakt får 173 000, mens überpower er up-and-coming med sine 997 treff.

En interessant måte å måle popularitet og omdømme på, og da mener jeg ikke interessant som i 'ny genser? ja den var.. interessant', jeg synes faktisk det var en veldig god idé.

Et søk på Isak gir over 2,3 millioner treff.

Jens Stoltenberg gir ynkelige 905 000, mens Heidi Nordby Lunde gir patetiske 40 400. Pia Haraldsen gir 34 900(legg merke til at Vampus er ’større’ enn vår alles kjære Pia), og Den amerikanske presidenten får 177 000 treff.

Mitt omdømme er altså større og når lengre enn:
VamPus
Pia Haraldsen
Jens Stoltenberg
George W. Bush

Tilsammen!

(Og Kristin kaller seg kjendis? Hah!)

He's back

Elvis er i beste fall en inngiftet luseprins ála Ari Behn, popkulturens supermann aka The Real King er tilbake - og det svinger og rocker baby...

Smooth Sailin'

Sola skinner, jordbærene er billige, utepilsen er dyr men faen så god, og det er sommer i Norge. Den gretne huleboermentaliteten som ikke står for stort annet enn instinktiv klaging over kulden på nye og gamle måter har fått det årlige schizofrene utbruddet, og smilet klenger seg om den naive lykken vi ellers ser så lite til, og tar form i det lettkledde solvesenet som lukter på blomster, synger DeLillos og spiser is. Ubetydelige ting blir med et arsenal av positivitet i ryggen så mye bedre enn det hadde vært ellers i dette mørke, kalde landet, og ingen kan svare på hvordan vi holder ut mørketiden der de eneste lyspunktene har sluknet for lenge siden. (Det var snø og jul, men snøen får jo ikke ligge i fred lenger uten at den regnes bort, og julen tar bare Visa, og avviser familiegleden og kakekosen den pleide å representere.)

Men der det er airkondisert(nytt ord folkens) paradis er det også stekende helvetesild. Det er høysesong i reiselivsbransjen, og hotellet mitt har blitt en resepsjonists mareritt. Masete kinesere kniver med arrogante tyskere om å ignorere forsøkene dine på å kommunisere med det engelske språket, og mens det bestilles øl, flaskevann og kaffe skriker renholdsjentene om gjester som ikke har sjekket ut når de skal, og dermed må hives på dør. Utbrente miner underbygger frustrasjonen, baksnakkingen ulmer, og vips så er en kollega sykmeldt i fire uker. Med halv besetning skal skuta styres gjennom nådeløse bølger mens sommerstormen slår ned med lyn og torden. Og nitimersvaktene gjør oss sjøsyke.

Jeg burde selvfølgelig være et sted hvor parasolldrinkene var gratis og sola slo stråler over meg og mine, der vi befant oss på en øde øy med daglige leveringer av tjekkisk øl og kokkelandslaglagde sommerretter, men frisbee i frognerparken på fulltid hadde vært godt nok. Men jeg er fanget bak gitteret. Fanget bak det falske smilet som ønsker nye gjester velkommen, men som egentlig vil flerre opp turisten og løpe til nærmeste isbil.

ICE CREEEEAM! ICE CREEEEEAM! (De som har sett Delirious forstår)

Erigert kjønnskamp

For en tid tilbake var disse Clear Channel reklameboksene fylt opp med BH-salgskampanjen til Lindex, og fine bilder viste fine ting. Det var morsomt når reklamen på den andre siden var for Laban og Seigdamer, og det stod Vi har det gutta ikke har på de deilige jentene som bokstavelig talt var til å spise opp. Kondomeriet annonserte for litt siden på Dagbladet.no med en ad på omtrent to ganger størrelsen av bildet herover, og det ble reklamert for både dildoer og plastikkmus. 7-11 har disse reklamekampanjene sine som assosierer baguetter og calzoner med sex, (Enjoy a threesome var en eller annen kombinasjon av mat og drikke, to klinende jenter reklamerte for noe lignede) og det er skammelig lett å peke på hvor sexifisert samfunnet vårt har blitt, og klisjéene av de mulige og dramatiske følgene er mange og skumle. Spiseforstyrrelser, sexpress, voldtekter... Derfor er det enda mer imponerende når noen står i mot, og lar laksen svømme mot strømmen.

En kompis har med stadig tyngre baller snart slitt seg igjennom 40 dager og 40 netter uten noen som helst form for seksuell kontakt med jenter, seg selv, husdyr, kompiser eller jokkevennlig møblement, og diplomen er utrolig nok innen rekkevidde når trettifem dager er passert. Er du en klippemonk i Tibet er det kanskje ikke så vanskelig når du ikke har så mye annet å omgå enn lamaer og ditt eget ekko som blir slått tilbake av fjellveggene, men i Oslo i lettkledde juli måned ? Når du er oppvokst i et samfunn hvor du er litt teit hvis du ikke har pult når du er atten? Meget imponerende, og det er vakkert å se at et liv i sølibat kan fungere her i syndenes verden, i syndenes tid. Mitt håp om å bli katolsk prest er gravd opp igjen fra dypet, og kyskhetsløftet er ikke lenger naivt og drømmende, det er mulig. Hallelujah!

George

Den amerikanske presidenten har siden han tok over rattet etter Clinton krydret gryta med blod, frykt, og.. nei vent nå. Bashing av Bush ble kjedelig som en brødskive med gulost for lenge siden, og det er ikke den George overskriften hentydet til.

Jeg har den siste tiden lagt merke til at jeg skremmende nok har begynt å mutere til en annen person når jeg menger meg med innsjekkingspapirer, slitsomme turister, ølservering og bookingstyr. En George. En Costanza.

De som kjenner sin Seinfeld husker hvordan den lille skallede mannen brukte arbeidstiden på å se opptatt ut, slik at han ikke fikk flere arbeidsoppgaver. Hotellet er virkelig et fint sted å jobbe, men om sommeren er det til tider et lite helvete, og når høysesongen viser sine verste sider kommer stresset av seg selv, og det er her jeg har blitt påpasselig med å for eksempel ha papirer foran tastaturet for å kamuflere blogging som booking. Og jeg har som George Costanza oppdaget gleden med et behagelig toalett.

Vi har tre i resepsjonsområdet. Den ene døren sier WC, den andre avviser tissetrengte gjester med Staff only, og den siste har WC og dette handicap-tegnet. Det er kun den første døren som er åpen for gjestene, og handicap-toalettet er faktisk forbeholdt handikappede, og hvis du ikke har et gipset ben å vise frem forblir døren låst. Helt siden jeg forandret hotellet til evig tid med mine første skritt på lobbygulvet har jeg brukt Staff only-toalettet. Det samme gjelder mine kollegaer, og myten er at det alltid har vært slik.

Vaskedamene (ja greit det er karer også, men you know) vasker alle tre toalettene hver eneste dag. Det handikappede blir kanskje brukt av en tilfeldig haltende gjest én gang hver tredje måned, ergo det er alltid skinnende rent og ubrukt, det lukter såpe, og gulvet glinser nyvasket. Det føles rent. (Noe som er en sjeldenhet når det kommer til toaletter.) Rommet er tilpasset rullestolbrukere, så det er stort, det er masse plass, og slike jeg-kan-ikke-gå-så-jeg-må-lene-meg-på-noe ting er der, og fungerer perfekt som stumtjenere når det kommer til å skifte til eller fra jobbuniform. Og ingen bruker vidunderet. Det er mitt, mitt eget palass, mitt eget tilfluktsrom, stille og fredelig, langt unna slitsomme gjester og masete sjefer. Et paradis i helvete.

Jeg må tisse.

Kjendisvalker og skjørt skjelett

Nå er ikke jeg en av de mange feministkrigerne i bloggosfæren, som de kaller det, men like fullt er det morsomt - også for meg - å se at de kvinnelige skjønnhetsidealene fra the Walk of Fame er menneskelige de også. (Hvem hadde trodd det?) Og det til tross for at jeg har trålt meg gjennom møkkafilmen Sleeping Dictionary utelukkende pga. Jessica Alba. Nuvel.

Anna Kournikova er en av de velkonstruerte pikene som tiltrekker seg sikkel fra middelaldrende mannegriser så vel som hårløse pubertetspojker. Tennisbaben er dog ikke slik hun var når bilder som dette ble tatt:

I dag er hun mer tilpasset en anoreksiaelskendes fetisjfantasier. (Hvis noen tenner på avføring fins det de som brenner for anoreksiajenter også) Vi anbefaler et diettprogram ála Supersize Me, kjør på med Big Macs hver bidige dag, kanskje foruten en Quarterpounder en gang i mellom for variasjonens skyld. (Variert kosthold er viktig) Og for Guds skyld hold deg unna salaten. Fysj. Få i deg masse sukker, gjerne også intranevøst om natten, så ikke søvnen brenner bort for mange kalorier. Enda viktigere - pass på å begrense den fysiske aktiviteten til Smash Court Tennis på Playstation. Forøvrig har Bislett kebab house god babb selv i edru tilstand.

Britney Spears ble visstnok tilbudt 40 millioner dollar for å stille opp i Playboy. Nabojenta di er sikkert pen, men står sannsynligvis utenfor sammenligning med B, og det blir nesten skummelt å tenke på hvor mange liter fjortissæd som hadde blitt sendt ut over slike bilder, hvis hun den gang hadde takket ja. Slik så hun ut i bladet Esquire for en tid tilbake:

Britney har fått unge, og er visstnok på vei med en til. Det synes.

Vi får håpe at Britney fortsetter å pøse ut unger, litt valker i Hollywood er bare sunt. Men neste gang du har grillparty sørg for å ta en telefon til Anna, hun kunne trengt en biff eller to innabords. Du finner nummeret hennes på den hackede mobilen til Paris Hilton.

Da var forøvrig kvoten for kjendisnytt fylt her på trøyta, den neste posten vil angripe dagbladets ukebladtakter og manglende fokus på nyheter som teller.

Used to be free now it cost you a fee

Kafégjest: Har dere brevann fra Peru?
Kelner: Selvsagt.
Kafégjest: (Med mektig sarkastisk tone) Hvorfor det?

Omtrent slik var vel punchen på den reklamen vi husker fra en tid tilbake. Og akkurat den sarkastiske tonen er det jeg prøver å pakke inn i denne posten, for går du inn på en Deli de Luca i dag kan du velge mellom minst ti forskjellige vannvarianter. Hvorfor det? Imsdal i flere størrelser, smaker og farger. Olden kildevann. Bonaqua. Bonaqua silver. Farris. Farris pluss. Farris Bris. Hvorfor det?

Du er tørst, du vil ha noe drikke, og en butikk er raskeste løsning på problemet for du står på trikkestoppet utenfor. Hva er da galt i å velge vann fremfor Cola? Ingenting selvfølgelig. Det er vel egentlig akkurat det du bør gjøre. Men hvorfor har vi et tosifret antall vanntyper å velge imellom? Å drikke flaskevann ble trendy omtrent ved tusenårsskiftet, og i år 2000 kjøpte nordmenn til sammen 75 millioner liter drikkevann. (!) Det er syttifem, og så seks av disse nullene. 000 000. Salgstallene har økt stadig siden den gang, og Ola, Ali og Kari Nordmann kjøper vann som verdensbrønnene er i ferd med å bli tomme. Kjøpes det unødvendig mye vann?

Vi har designet Bon Aqua basert på markedsundersøkelser der vi hadde så mange som 20 forskjellige oppskrifter å ta av. Etter at vannet er renset, tilsettes tre forskjellige salter og karbondioksid. Til sammen gir dette et flaskevann der vi har 100 prosent kontroll gjennom hele produksjonsprosessen, sier Stein Rømmerud, informasjonssjef i Coca-Cola Norge AS.

Flaskevannet er rett og slett bedre enn springvannet. Sunnere og sikrere. Fancy og kult. Bon Aquas nye Silver-drikk markedsføres med TV-reklamer og tilbudspriser, og Coca-Cola som eier vanndrikken satser altså millioner på at vi skal fortsette å tro at vanlig vann på en fancy flaske er tingen. Nei vent, nå er det jo smakstilsetninger også. Ja virkelig genialt, vi betaler for noe som smaker som ekstremt utvannet saft. Virkelig glimrende. Løp og kjøp!

Det er mye vi kan klage over her i nord, fysj så kaldt det er, og Fotball-VM er over. På spanske strender ligger norske ølmager og leser VG mens de klager over alle utlendingene hjemme. Vi kaster fullt brukelige ting og tang, vi bestiller resturantretter til hundrevis av kroner, og forlater tallerkenen halvfull. Og vi betaler for noe som er gratis. Vi betaler for vann.

Now the world is drinkin it
Your moms, wife, and baby girl is drinkin it
Up north and down south is drinkin it
You should just have to go to your sink for it
The cash registers is goin "cha-chink!" for it
Fluorocarbons and monoxide
Got the fish lookin cockeyed
Used to be free now it cost you a fee

Slik er ordene pennført av rapperen Mos Def i låten New World Water. The world is drinkin it. WWF skriver i en rapport at kjøpevann omsetter for omkring 200 milliarder kroner i året på verdensbasis, og det blir ikke bedre når den samme rapporten forteller at en fjerdedel av de 89 milliardene vann som selges årlig er tappet i andre land enn der flaskene står i butikken. Dette igjen peker tilbake på hvordan Bon Aqua-vannet i flere tilfeller stammer fra fattige land, hvor rent drikkevann er et problem, en mangelvare og ikke en selvfølge slik det er her, og i resten av Vest-Europa, hvor flaskevann selger best.

The cash registers is goin "cha-chink!" for it stemmer enig i med den daglige lederen i det norske reklamebyrået Siste skrik; Drikker du vann fra flaske, signaliserer du at du har råd til noe som er gratis. (Fra Magasinet) Og det er liten tvil om at Majorstuerne som avviser amnestyververe med gullenkekledde hender treffes på kornet her, for det er noe besynderlig patetisk av å la seg lokke av branding i en så stor grad at du betaler for noe som er gratis. Fordi det er kult. Og trendy. Got the fish lookin cockeyed.

Det er skremmende hvor lite jeg vet. Eller for å pynte litt på det, det er skremmende hvor mye der er å vite. Enda mer skremmende enn dette igjen er alt du husker som tar hjerneplassen forbeholdt viktige ting. Jeg husker at jeg en gang leste at Kate Moss bader i kildevann, og at hun får litervis levert på døra. Dama har vel penger til det, tenker vi, og disse modellene lever jo av huden sin. Den må være perfekt. Og de vet vel bedre enn oss vanlige kviser hva som er best for å rense hudporene, eller hva faen. Derfor bader Kate i vann fra forseglede flasker, for kilde- eller mineralvann er da mye bedre enn kranvann. Ikke sant?

Norsk institutt for vannforskning utførte en test ved over 170 skoler i Norge, og resultatet viser at springvannet har bedre kvalitet, og er friere for bakterier enn flaskevann. En sammenligning mellom springen din og en flaske Imsdal er kanskje ikke representativt for tilstanden i resten av landet, Gud vet om du har brønndyr eller råtne vannrør, men 173 skoler er da en ganske grundig undersøkelse. Nei Kate Moss bor ikke i Norge, men jeg tviler på at springvannet er i kloakktilstander i strøket hun bor i; uansett så driter vi i Kate Moss og pulvernesa hennes, poenget er at folk flest tror kjøpevann er sikrere. Sunnere. Rikere på mineraler. Friere for bakterier. Nein nein nein! Slutt! Drikk fra springen!

Godt vatn er faktisk den viktigaste råvara vi har, sier Arne Brimi til Aperitif.no, som antyder at og kokker flest bruker kranvann. Gjør som dem.


Postskriptum:
Som nevnt er Bon Aqua ute med en storslått lanseringskampanje av Silver-varianten av det samme vannet. Merkedrikken er en Coca-Cola Company drikk, og selv om du verken ser eller smaker det, er vannet blandet ut med blod. Selskapet tapper vann fra tørste fattigområder i blant annet India, og lokalbefolkningen må i mange tilfeller betale for rent vann. Ikke fordi de vil, men fordi de må. Samtidig er selskapet beviselig ansvarlig for forgiftelse av drikkevann i tappeområder. (BBC artikkel)

Sukk og fy

Det regnet i dag tidlig, men det var deilig når jeg våknet, når jeg lå under dynen og så at jeg hadde god tid. Tilfeldige regndråper fant veien inn mot ruten på soverommet, og den åpne balkongdøren inviterte lukten av vått gress inn mot sengen. Det var en fin morgen, men nå har kvelden kommet, og jeg føler meg tom. Det har gått noen dager siden sist, og noe i meg har ikke klart å innse at det er over. Det er ikke bare noen dagers pause. Det er over. Ferdig. Avsluttet. Italienske klyser vant pokalen, og beviste en gang for alle at nice guys finish last, og at sleipe såler sklir lengst. Det er ille, men det er verre at det er fire år til neste gang. Det er ikke noe i kveld. Ingenting.

Livet til en hvit middelklassemann i Norge kan være fælt. Faktisk.

En paranoid junkies' dagbok

Klokken er 22:33

JORDBÆR

Røde. Røde med slike kornbiter, røde og fristende. Uslåelige med sukker på, ekstatiske i fløtebad. Og krem! Is! Røde.

De har de i butikken. Butikkene mener jeg, Kiwirimirema her der og der borte også. Grønnsaksbuler på Grønland og Deli lucas. Overalt. Overalt. Og alle er fra Belgia. Belgia! Hvorfor belgia? Alle er fra Belgia! Nesten. Noen fra Norge, men mange fra Belgia. Alle er fra Belgia! Hvorfor Belgia sier de. Sier jeg. Hvorfor ikke Nederland? Frankrike? Jeg har vært i frankriket, og de har jordbær der. Hvorfor er ikke våre derifra? There's aliens in Aberdeen sa han. GPS-målere i magesekker? Utenomjordisk oppmorfing. Mulder. Mulder! Call for Mulder! De sier han ikke eksisterer, men Scully sier dem i mot. Eller var det mamma? Nei! Lukk munnen, sy den igjen. Spis fersken, appelsiner! Druer! Epler eller.. Ja! Bananer! Ikke jordbær. Belgia. Ikke jordbær. Aberdeen! Ikke jordbær. Nei! Eller jo! Kanskje? Løp! Pust.

Jackie Chan redder liv

I Jerusalem møtte jeg en fotograf i midten av tjueårene som jobbet for Lonely Planet. Jobben hans var strengt tatt å utforske skjulte ferieperler, ta noen 300-dollarsnapshots med kameralinsen, og ellers leve det gode liv som en betalt backpacker.

Men det var ikke alltid så koselig. Han hadde vært i Vest-Afrika med en gruppe reisende fotografer, og grunnet uroligheter i området var alle utlendinger beordret ut av landet, men kontakten med de advarende stemmene var ikke der, og dermed gikk det flere uker før beskjeden nådde fotografene, som på dette tidspunktet befant seg timevis unna grensen til trygt land.

De var nesten fremme da jeepen ble stanset av militante opprørere, og AK-47ene var ladde og armerte, og geværmunningene pekte mot ansiktene. Min venn kunne fortelle hvordan hjernen løp febrilsk mellom alternative ’løsninger’ på den dødelige situasjonen. Skulle jeg løpe? Skulle jeg slå og løpe? Hva med vennene mine? Skulle jeg bli stående hvis en av oss ble skutt, eller burde jeg løpe da? Skulle jeg gjøre som de sa? Skulle jeg stå stille og håpe på det beste?

Det var midt på natten, og nattten var svart. Geværbærerne hadde derfor med seg lommelykter, og de lot lyset blende journalistansiktene mens de snakket aggressivt på et språk bare de selv forsto. Hendene var i været, bak hodet, og omsider nådde maglitelyset min kanadiske fotografvenn. De dødelige afrikanerne vrengte plutselig de sinte og alvorlige ansiktene om til tannkjøttblottende smil, og de lo og hoiet. Do some tricks! Fotografen var kanadier, men med asiatisk bakgrunn, og han var den første levende asiateren AK-47 afrikanerne hadde sett. Og de var ihuga Bruce Lee og Jackie Chan fans. For å gjøre enden kort kjørte de unna med følelsen av at Martial Arts hadde reddet livene deres.

Foruten denne episoden er sikkert livet som Lonely Planet fotograf fantastisk fett sammenlignet med brorparten av alle andre yrker vi reiseinteresserte kan drømme om. Nå har jeg neppe de fotografiskillsene som trengs for å kapre en slik jobb, så dessverre må slike som meg se etter andre muligheter. En slik mulighet har nettopp kommet frem av seg selv:

Å være en skrivende reisejournalist er sikkert ikke så ille det heller, og med litt hardtrening i bakhånd skal det gå fint å surfe på Kristinbølgen, starten på revolusjonen som utvilsomt vil gi samtlige bloggere skyhøy stjernestatus, lykkelige kontofoner som synger vakkert om milliardtall, og endeløse valgmuligheter i journalistikkbransjen. Takk Kristin!

Sørlandssang

De var svenske innvandrere, med Grand Canyon kløfter og brisne pulesveiser. Festivalfreaksene viste jeg elsker hasj tatoveringene som var stumpe-tatovert på ’fyllet i Spanien’. Bjørn Einar Romøren pratet om japansk mat, Tone Damli Aaberge spilte president, og sørlendinger ville sloss fordi vi var fra Oslo. Kebaben smakte jævelig, musikken smakte bra, og sprettballautomatene var ødelagte. Kanye West converted atheists into believers for en liten stund med jesussang, og øl øl og øl. Og sol.

Tilbake fra Quarten, tilbake til Tigerstaden. Tilbake til hovedstadsidyll, med byskykkelhælvete og slitsomt resepsjonsarbeid. Usj.

"Lisa"

Jeg har en venninne som er veldig pen. Hun er veldig pen, og hun er veldig billig. Noen vil kanskje si for billig, men hun er perfekt for meg. Hun er lett tilgjengelig, alltid i nærheten, hun er hyggelig å være sammen med, og hun er dyktig. Selv om hun fortsatt har mye å lære så er det liten tvil om at hun kan sakene sine, og jeg er alltid tilfreds når jeg klemmer henne farvel.

Jeg trengte henne i dag, men hun har latt seg lokke av strandsand og kultursjokk, og har reist til Tyrkia. Alene og hjelpesløs vandret jeg gatelangs for å finne en erstatter, og jeg var åh så desperat, savnet henne, klokken tikket, svetten rant, savnet henne frenetisk, dårlig tid, jeg lette og lette, men alle var enten for kostbare eller så …utrygge ut, og alle som i det hele tatt kunne sammenlignes med vidunderet mitt var opptatt eller ferdig for dagen.

Du vet virkelig ikke hva du har før du har mistet det, og det ble jeg smertelig klar over når jeg ble nødt til å sette ære og øreflipper på spill, og la en tilfeldig frisør gå løs på meg med saksehender. Men det gikk faktisk fint. Jeg overlevde. Dog er det skummelt når du ikke har råd til å betale 700 kr klippen, og må sjanse på det billigste du finner. Det kan fort gå galt.