Tidtrøyta

2008-09-14T12:14:00.001+02:00

Teppefall

2007-03-16T21:39:00.000+01:00

This is the end. Takk til alle som har fulgt meg. Comebacket vil nok komme en dag, men i skrivende stund (fra en nettcafé i Buenos Aires) ser det ut som det vil bli ganske mange måneder til. Det går da alltids an å håpe at en malariainfeksjon o.l. vil tvinge meg hjem tidligere, men til tross for at en dødelig myggepidemi for tiden svermer over den argentinske hovedstaden(no lie) føler jeg meg trygg, og so very much alive.

Takk igjen, og ikke gi opp hverdagskampen der hjemme, jeg føler med dere.

Et gråtkvalt farvel fra Argentina, byen hvor enhver vegg er malt i rosa. "I Argentina gråter vi ikke ved avskjeder", sa en gammel kvinne til meg her nede, "vi feller våre tårer igjennom tangoens poesi."

P.S.
Legg merke til at jeg skriver med norske bokstaver fra en Sør-Amerikansk nettcafé. It´s magic

The End?

2007-03-08T21:54:00.000+01:00

Prepost: Dette ble skrevet for noen dager siden.

Control Arms er en kampanje i regi av blant annet Amnesty International, og som det ligger i navnet dreier det seg om å gjøre noe med våpenhandelen som er helt ute av kontroll. I dag er det nok kuler i verden til å drepe hvert levende menneske. To ganger. (!) Hvert minutt dør det et menneske av skudd fra håndvåpen. Hvert minutt. ”Guns doesn’t kill people, people do.” So they say, men hvis vi byttet ut hver pistol med en banan, hadde det dødd et menneske hvert minutt av bananbank?

Som tidligere ansatt i Amnesty International skulle jeg gjerne sett flere bananer og mindre våpen her i verden - som menneske er jeg helt enig. Men for litt siden holdt jeg en enorm Magnum i hånden, og selv om den virkelig ikke var ladd må jeg si at det var en mektig følelse å holde bøddelen i hånden, jeg ble en liten unge igjen og det var en fornøyelse å snurre kulelageret rundt; og først og fremst merket jeg min egen respekt for våpenet.

Når skurken faller sammen på film virker det så rart, at noe så lite har så mye kraft i seg, at en kule kan drepe. Med den gigantiske Magnumen i hånden virket det ikke rart i det hele tatt, det virket selvfølgelig, beiset av stål evner de mest drastiske teppefall, et trykk kan ende et menneske, en hel historie som jo et menneskeliv er. Å slutte en historie vil skape en begynnelse et annet sted. Der noe dør, vekkes en ny og annerledes etterfølgende tid til live, tiden etter. En person som setter sin Magnum mot tinningen og trekker av setter sitt eget punktum, og der selvmord er en grusom akt finnes det samtidig en forståelse, en respekt for det motet som kreves for å ta farvel, og det å ta kontrollen over naturen, over livets gang, å bestemme selv at nå dør jeg – fordi jeg vil.

Livet mitt har alt for mye godt i seg til at jeg i det hele tatt kan komme meg i nærheten av en suicidal sinnstilstand, frykt ikke. Dog kan Magnumen mot tinningen min brekkes ned til et bilde for den store forandringen som ligger for mine føtter, jeg er i ferd med å forsvinne fra dere alle sammen, jeg skal dit det er varmt og der bakterieparanoide turister kun spiser mat fra amerikanske hurtigmatskjeder. Sekken er pakket og 747-vinger skal snart fly meg vekk fra det livet jeg har indoktrinert som en del av meg selv, skuddet skal avfyres, en midlertidlig slutt skal komme med en gjenfødsel av smaken av fremmede lukter, varmere klima og følelsen av å være på besøk.

Jeg snakket om bananer og pistoler, kanskje noen jeg synes jeg var morsom, kanskje de samme hevet sine øyenbryn over hvor mange kuler det må være i verden. Slik har jeg ofte prøvd å skrive, fullstendig useriøst alvor pakket inn i rare bilder og ord. Men å si at det er den gjennomgående teksten her på bloggen er for billig, her har det vært et tankeanarki uten system, og det har aldri vært meningen at jeg skulle skrive noe annet enn akkurat det jeg føler for. Det har ført til junkiedagbøker, anekdoter og politisk propaganda. Det har ført til personlige berettninger, skrivende eksperimenter og lureri. Mye godt og nok en del dårlig også.

Enda har jeg ikke helt bestemt meg, men Magnumen mot tinningen kan bli et bilde for teppefall også i bloggeverden. En post til vil uansett komme, så får jeg se – om det blir den siste eller ikke. I morgen flyr jeg til Buenos Aires. I 2008 kommer jeg hjem.

Resepsjonsdisken er min vollgrav

2007-02-24T11:52:00.000+01:00

Søndag er en tilstand – dagen etter en fuktig ferd

I skrivende øyeblikk står jeg alene mot en søndagsarmé, jeg svinger sverdet mot nervene som ugler under huden, sniker seg oppetter ryggen og hvisker onde ord i mine ører, driver meg fra sans og samling. Forbundsfellen, ridderens væpner og eneste allierte er Earl Grey; min trofaste venn livnærer restene av en forfallen kropp, sår blir bandasjert og ting som er knust blir forsøkt limt sammen igjen.

Seilet er revnet og sjøen er krass, men skipet seiler fremdeles. Fyllespøkelset fra en glemt kveld med romdans følger etter, piratflagget er heist og selv om jeg vet det kommer er jeg aldri forbredt på larmen som slår ned når fiendens skip slipper løs kanonvreden, gulvet rister og hodet fylles av jordskjelv og trommeopera.

”It’s not so bad” sier en sang jeg ikke husker navnet på, jeg forsøker å være enig men faller i kne når min hotellgjest spyr sin dårlige ånde over resepsjonsdisken, over vollgraven, lukten forteller om gårsdagens inntatte retter og ellers jevnt ut elendig munnhygiene. Som gjesten hadde SARS viker jeg tilbake, trillende på min kontorstol søker jeg dekning, jeg skyr denne kvinnen mer enn jeg er i stand til å kamuflere i servicevennelige smil. Allikevel tipser hun, uten at det forandrer noen ting, søndagskrigen fortsetter og jeg kan ikke annet enn å rapportere fra frontlinjen, sammen med min venn Earl kaldsvetter jeg i skyttegraven, paranoid og skjelvende full av derpåepilepsi.

Truseløs

2007-02-19T07:23:00.000+01:00

Nydusjet og fresh stod jeg på garderobegulvet, med vått hår og et hvitt håndkle rundt livet. Jeg dykket ned i sportsbaggen med letende hender, ren bokser fant de ikke. Stygge ord slapp løs fra leppene, jeg holdt opp undertøyet jeg hadde svettet våt i løpet av den siste timen hvor jeg hadde løftet tunge ting opp og ned mange ganger. Garderoben var halvfull av klær og trenende menneskers medbrakte ting og tang, dog var jeg den eneste personen i rommet. Ute var det kaldt så jeg hadde med stillongs. Jeg tittet over skulderen, kastet et vurderende blikk på den svette bokseren, ristet på hodet og tenkte what the hell.

Commando i stillongs, lett og luftig var det. Behagelig og følelsen av liten ballkontroll var slettes ikke så ubehagelig som jeg trodde det skulle være. Britney, Lindsay og Paris, dere har min støtte.

You go girl!

Blått er rått

2007-02-16T08:56:00.000+01:00

Gjennom årene har jeg svidd av noen kalorier på å forsvare hip-hop sjangeren, og hvordan den rommer musikk som først og fremst lyrisk når så meget dypere enn den gjennomsnittelige vannstanden. Men radio, kulturmisforståelser og ignoranse dreper, og gjør det vanskelig. However, det hender jeg rister på hodet over de jeg forsvarer.

Jay-Z’ siste (skuffende) album glimter til med låter som ”Minority Report”, en låt hvor han rapper om hjelpen som uteble for de gjenværende menneskene i New Orleans, etter at den store, slemme og hensynsløse orkanen Katrina hadde kastet seg over byen, og etterlatt tusenvis at fattige uten mat og tak over hodet.

Baby needed food and you was stuck on the roof
And helicopters swoop down just to get a scoop
Through his telescopic lens, but he didn't scoop you
For the next five days, no help ensued
They called you a refugee because you seek refuge
And the Commander-in-Chief, just flew by

For litt siden ble det annosert at Jay har inngått (enda en) avtale med et gigantselskap for å fylle opp kontoen med dollar, samt at det er klart det ikke skader å få trynet sitt vist på TV-skjermer verden over når hans nyeste skive nettopp har kommet i salg. Mer corny blir det når vi vet at kampanjen er lanseringen av en ny SUV-modell, en ny terrengbil, ett nytt miljømonster som føyer regimentet sitt inn i den menneskeskapte hæren som med krigshissig eksos sender planeten inn i et kaos hvor Katrina er en av de mange følgende. Minority Report, eh Jay?

Sult

2007-02-14T16:34:00.000+01:00

Den siste tiden har jeg vært en lazy bastard når det kommer til å mate Tidtrøyta. Den stakkarslige ettåringen har etter hvert blitt så krevende, og mat en gang i uken er ikke lenger nok til å mette behovet. At jeg har sultet barnet de siste ukene er ikke så lett å skjule, med to poster på nesten tre uker synes ribbeina igjennom den tynne magehuden, og lyden av sult rumler høylytt. Hvis vi trekker denne sammenligningen litt lenger kan vi altså si at det ser stygt ut for det lille avkommet mitt, når jeg om noen år blir pappa, men igjen, la oss være ærlige; det er en hard verden, og å lære det tidlig igjennom underernæring og omsorgssvikt vil gjøre den svake sterk, herdet og klar for den kalde verden. Det er den sterkestes rett som gjelder.

Dop

2007-02-13T08:02:00.000+01:00

I går gikk en slags guttedrøm i oppfyllelse. Øretelefonene mine var tilbake fra reparasjon, og jeg tok turen til treningsstudioet. MP3spilleren var full av fersk musikk og den spilte opp til dans - Best of Rocky var soundtracket: 16 låter som får ethvert dyregen i kroppen til å reise seg unisont og brøle som Sherekan himself, blodet bruser, hjertet slår som en kolibri klapper med vingene, villdyret våkner ut av dvalen og… Ja der ser du, revet med allerede. Det er i alle fall bare et spørsmål om tid før Marit Bjørgen og de andre gutta oppdager dette dopingsmiddelet som mirakuløst nok enda ikke er på svartelista.

Ikke kom å si at du ikke ble litt rastløs nå.

Catch 22

2007-02-03T13:30:00.000+01:00

Et kontrollert sinn gjør gambling til en uskyldig fornøyelse, hjertet skal skyves vekk og hodet skal regjere. Du spiller på ditt hjertelag utelukkende hvis hodet mener seieren er sikker.

Spurs – United

Her tenker hjertet: ”gloory gloory man uniiiited.” Hodet tar brillene av hodet, sutter litt på den ene brillepinnen slik man skal gjøre på museum. ”Hmm, ja slettes ikke så dumt” sier hodet. Hjertet hopper og danser, løper rundt som en duracellkanin på speed og kaster seg forelsket rundt Hodets hals i en følelsesladet klem. Tydelig brydd klapper Hodet Hjertet på ryggen, ”så, så, ikke la oss bli revet med nå.” Men han smiler litt han også. For en gangs skyld er de enige – i morgen vinner United.

Min sjef er Spurs-fan. ”Han skal ydmykes,” sier Hjertet, blåser opp brystet og er tøff i trynet. ”Nei,” roper Hodet, og later til å ha oversett noe, ”for guds skyld, nei!” Hjertet fnyser, ”vi var jo enige, her skal det gambles!”

Lærkulekampen spilles dagen etter i dag, og et personlig veddemål er altså gjort med sjefen. ”Hva er problemet?” under Hjertet.
Hjernen reiser seg, retter på brillene. ”Hva problemet er? Hm! Jo det skal jeg si dem.” Han begynner å spankulere frem og tilbake over parkettgulvet, med hendene bak på ryggen. ”Stemmer det ikke at de skal forlate deres arbeidsplass om noen få uker?” Stemmen var skarp.
”Um.. jo det stemmer det?” Hjertet så undrende på Hjernen.
”Stemmer de at de enda ikke har fått den fine og flotte jobbattesten de ble lovet? Stemmer det at den enda ikke er skrevet ned på papir, at den enda ikke er signert og stemplet?”
Hjertet begynte å skjønne tegninga. ”Jo, men..”
”Stemmer det,” avbrøt hjernen bryskt, ”stemmer det at du enda ikke har fått noe som helst som viser til den gode innsatsen du har vist på din arbeidsplass siden 2005?”
Hjertet mumlet et svar, blikket ned i gulvet.

Taper United må jeg betale gamblinggjeld til sjefen, totalt ydmyket etter flere ukers cocky fotballprat. Vinner United vinner jeg sjefens penger. Vinner United blir sjefen ydmyket og fattig – hevnen vil unektelig komme i en enda ikke skrevet jobbattest. ”Uff da,” sa Hjertet, og skammet seg.

Kafémusikk og død

2007-01-31T22:26:00.000+01:00

”Someday we all have to die” synger Norah Jones på sin siste plate. Vakre er de, bluestonene som fortjener en bedre skjebne enn å bli ammet til døde av pratende småbarnsmødre som okkuperer ethvert kaffebrenneri det er å finne. ”Someday we all have to die” synger Norah, og fortsetter: ”but not now.”

Nei heldigvis ikke enda. Men hver dag solen står opp på nytt har vi tapt enda dag og er nok et skritt nærmere døden. En ærlig innstilling når vekkerklokken ringer om dagen. På venstre håndledd har jeg røde merker, helt der hvor håndleddet møter hånden. Klokkereimen min er nok for stram, jeg innser det, men like fullt holder jeg ut den intense smerten dag ut og dag inn, jeg gråter tårer og den svarte sminken rundt øynene renner mens Opeth spiller melankolsk Death-Metal fra høytalerne. Satanistiske kjøleskapmagneter dekker hvitvarene på kjøkkenet, og jeg har skrevet rødvin og stearlinlys på handlelisten. I blod.

I virkeligheten er jeg selvfølgelig en sunn og relativt normal gutt med sminkefrie øyne, en musikksamling tom for dødsmetall og en positiv innstilling på livet. Men som vakre Norah har døden streifet innom mine tanker, dog ikke i en selvskadende, gråtkvalt emo-aktig tilstand, men mer i en praktisk forstand. For det er tross alt ganske mye styr når tiden har løpt fra deg og du skal ta heisen opp til himmelen. Gravsteinvalget for eksempel. Grå, firkantet og trist, eller neonlysende og animert? Og du må finne ut hvem du vil invitere til begravelsen. Noen vil kanskje si at du tross alt ikke inviterer folk til begravelsen din, men at det er en åpen greie for alle som måtte føle for å si farvel. Personlig vil jeg være litt kresen. Jeg vil ha gjesteliste og dørvakter.

En av mine personlige helter er Hunter S. Thompson (bildet øverst), grunleggeren av Gonzo-journalistikk og det geniale hodet bak Frykt og avsky i Las Vegas. (Boken, that is) Tidens skilpadde har ikke krabbet så fryktelig langt siden jeg for alvor oppdaget Mr. Thompson, og det var etter hans død i 2005. 78 år gammel tok han hagla i kjeften og went out with a bang. Asken hans ble skutt utfor et 153 fots høyt egenkonstruert tårn, akkompagnert av Dylans Mr. Tambourine Man og et fargesprakende fyrverkeri som fylte himmelen. ”I just want to send my pal out the way he wants to go out” sa Johnny Depp, som bladde opp de dollarbladene finansieringen kostet. Det skal sies at det er mest hva Thompson forteller i sine artikler og skjønnlitterære reiseberetninger som gjør han beundringsverdig i mitt tilfelle, men denne saluttslutten knaker det virkelig av, og for å være helt ærlig vet jeg ikke om det er bedre å sovne inn alene på et sykehjem med en skrukkete og forfallen rosinkropp.

Ny dag, nye muligheter!

Selvfølgelig er det mulig at jeg har forandret mening når jeg når den alderen, kanskje jeg finner stor nok livsglede i å klemme og skremme barnebarn til tårer, kanskje det å klype sykesøsterrumper gjør hverdagen god nok til at jeg lar kontakten plugge seg ut av seg selv på den naturlige måten. Men å for eksempel erklære at jeg er en gammel vin på utgått dato foran en sjokkert teaterkafésamling, mens jeg trykker inn avtrekkeren på en gullfarget magnum rettet mot tinningen - det hadde utvilsomt parkert enhver trafikkulykkeutsatt pusling ved st. Peters bardisk, hvor isbryteren jo ikke kan være annet enn ”jasså, hvordan havnet du her?” Jeg er noe usikker på musikkvalget, men det må i hvert fall være noe som matcher smokingen som jeg er ikledd, og aller helst noe funky. Tar gjerne i mot tips. (Hvilken låt er best å dø til?) Norah får jeg heller nyte mens jeg lever. ”Someday we all have to die… but not now”

She loves me yeah yeah yeahs

2007-01-24T12:39:00.000+01:00

Jeg lot to pupiller oppsøke klokkeviseren og lo hånlig da jeg så hvor tidlig det var. Denne dagen skulle jeg jobbe om kvelden og jeg hadde fremdeles mange dynetimer igjen, og jeg fant søvnen der jeg hadde den sist. Slike søvnavbrudd fungerer som en hundefløyte til drømmer, de lokkes frem fra sine krypinn og bykser logrende inn i hodet ditt med ett du har sovnet igjen. Denne morgenen var ikke annerledes.

I drømmen var jeg gift med en ung og vakker japansk jente. La oss kalle henne Akaiko. Vi var lykkelige, men Akaikos kjærlighet var for stor til at jeg kunne sluke til meg alt, og hun fant en annen ved siden. Myspace var min konkurrent og Akaiko var fullstendig oppslukt av Myspace. En dag hvor Akaiko var et annet sted bestemte jeg meg for å finne ut hva dette var, jeg meldte meg inn og begynte å lete rundt i cyberspace etter svaret på hvorfor i all verden MySpace var så tiltrekkende, hva han hadde og ikke jeg. Keep your friends close but your enemies closer.

Alle har vel sine fetisjer, og jeg fant ut at myspace ikke var min. Men allikevel førte nettsiden meg til den andre siden av elven hvor gresset var grønnere. Uten at drømmeregissøren forklarte meg hvordan hadde jeg plutselig forlatt Akaiko, og endt opp på Hawaii med Karen O fra Yeah Yeah Yeahs. Vi var en perfekt match og levde godt og heftig på hennes millioner mens stakkars Akaiko ble forlatt alene med en myspace-konto og en altfor stor dobbeltseng.

--

Noen ganger er det som jeg ser drømmearkitekten som en annen del av meg selv, kanskje en uutforsket del som venter på å få slippe løs fra normlenker og den personen jeg selv tror jeg er. For eksempel: Jeg mener oppriktig at jeg gir fullstendig faen i kjendiser, men jeg drømmer stadig vekk om dem. Kanskje jeg egentlig har en brennende ønske innerst inne om å abonnere på Se & Hør? En annen side i drømmeboken som jeg aldri kunne ha skrevet som den personen jeg er i våken tilstand, er den som forteller om faktumet at jeg nesten aldri har sex i drømmene mine, og i skrivende stund klarer jeg ikke å huske at jeg har hatt en slik forbindelse med noen av kjendisene jeg har drømt om, noe jeg ville ha vært den første tanken hvis jeg en gang skulle få skrive manus til kveldens drøm. Men hva i all verden betyr det at jeg ikke har sex i drømmene mine, hva i all verden er galt med den andre meg? Og hvorfor i all verden drømmer jeg alltid om feil kjendiser, Karen O er kul, men gjengangerne er slike som Paris Hilton, hvorfor i all verden kan jeg ikke drømme om for eksempel Jessica Alba eller nittitallets Baywatchjenter? Og hvem i all verden er Akaiko?

Moralen er diffus men kan kanskje være at myspace ikke er så veldig lurt hvis du vil bli gammel med meg. Noe jeg forresten tror jeg skal gjøre klinkende klart på alle fremtidige dates, gjerne som åpningsreplikk.

Karen O fra Yeah Yeah Yeahs var også overrasket over at hun plutselig befant seg i min drømmeverden.

Frokostdilemma

2007-01-20T21:03:00.000+01:00

Dette er det eneste av underholdningsverdi som er skrevet om den drepende kjedelige Gerd-Liv Wolla-”dramatikken”, og foruten unntaket er det like mye spenning å finne i denne saken som i en grå betongvegg.

Meg selv derimot, Isak, jeg er alltid interessant, og det kan aldri bli skrevet nok om meg, det er både jeg, meg og Isak fullstendig enige om. Og det er ikke så ofte det er tilfellet, at vi er enige altså, bare å spise frokost kan være et lite helvete fullt av flammende kverulering og het debattering. Ta for eksempel kaffe\te dilemmaet, eller te med melk VS. te uten melk. I det hele tatt bare en lunken oppvarming denne drikkediskusjonen, et mer alvorlig og ofte brutalt oppgjør kommer når det er brødskivenes tur: Kanskje det er en dag for sukker - se for deg fire grove brødskiver, to med nugatti og to med honning. Hvilken brødskive jeg begynner med er som regel tilfeldig, men la oss nå si at den første nugattiskiven er spist opp – hva nå? Vil jeg ro videre med nugatti, eller vil det være bedre å spare den til etter honningbrødet så jeg ikke blir lei sjokoladesmaken mens jeg tygger? Eller vil det føre til at honningen blir ufortjent degradert til et hinder uten betydning som må vekk før den andre og siste nugattiskiven kan inntas? Et annet problem er overgangen mellom de to vidt forskjellige smakene, de første bitene i hoppet fra gylden honning til sjokolade vil ha en bismak av dårlig blanding, så ved å spise nugatti\honning\nugatti\honning vil det bli hele tre bismaksoverganger, mens i en nugatti\nugatti\honning\honning-situasjon vil det bli kun én overgang. Dramatisk blir det når det kommer til at kaffe helt klart er best til nugattiskiver, og te er honningens hjertevenn.

En honningsjokoladesituasjon er et langt ord, og som Oscar Wilde en gang sa: ”Langtrekkelighet er intet annet en et kjedelighetssymptom i fornærmende dårlig forkledning” Men uimåtelig mer interessant en G-L Valla. Jeg er sikker på at Oscar hadde vært enig.

Ole Brumm representerer honning & nugattipratet som vinner en knusende sier over Gerd-Liv Valla i kampen om en tittel ingen vet hva er. Og hæ? Tiger Woods? Nei ikke spør meg, foruten at jeg kan bekrefte at jeg er gal har jeg vanskelig for å holde oversikten. Noe som vil forklare mye, men enda mer ingenting. Dette er forøvrig en alt for lang bildetekst, "Ikke lek alvor hvis du ikke er seriøst tullete" sa William Wandergate en gang.

Den store klokkekonspirasjonen

2007-01-17T16:38:00.000+01:00

Det var en vakker morgendag, jeg hadde sovet natten igjennom og øyelokk åpnet seg av et uthvilt velbehag, klokkelarm var intet sted og ingen protesterte når jeg ble liggende enda en halvtime. Det var ikke sol ute men dagen var lys og varm, den var tom for planer og en sliten kropp skulle få hvile.

Jeg skriver til bloggen min, og finner frem et bilde som passer. En vekkeklokke. Radioen spiller ikke i bakgrunnen, for jeg hører ikke på radio, det er CD-spilleren som synger vakkert, mine egne utvalgte toner danser rundt i rommet og sinnsroen flyter dulmende på det bølgefrie vannet. Jeg finner vekkeklokkebildet på Google bilder, søkte etter ”alarm clock” og fant 109 000 treff. OG IDYLLEN KNUSES.

Det kommer frem klokkebilder fra alle slags mulige internettsider, e-butikker og gadgetsamlinger. Fra alt for mange forskjellige steder at det kan være tilfeldig, over halvparten av alle klokkene viser samme tid. Dere hørte riktig og tro meg, frykten tok også meg, den knivstakk meg inn til sjelen og rev rygghårene mine ut med roten. Ikke at jeg har hår på ryggen men det er sikrere enn Fort Knox at jeg uansett ikke ville hatt det nå, etter at klokkekonspirasjonen har tredd ut i lyset og flekket tenner.

Ingenting er tilfeldig og alt danser sammen i et usynlig mønster, en synkronisert helhet som det blotte øye ikke ser.

Hold dine barn for øynene; sannheten er grusom og de unge bør spares:

De små tingene

2007-01-15T12:43:00.000+01:00

Rullegardinen på soverommet var ikke trukket ned så det var solen som vekket meg, ja solen hadde omsider jobbet seg igjennom skyene, endelig var det dystre skjoldet som hadde dekket himmelen den siste tiden brutt, det var nedkjempet og jaget tilbake der det hører hjemme. Kanskje til Bergen. Vekkeklokken startet sin alarmdans omkring ti minutter senere, jeg lå fremdeles innviklet i en gigantisk dyne, og halvveis i drømmeland viklet jeg meg ut og fant frem en arm som trosset hodet og handlet for hjertet – snooze.

Frokosten var fruktbiter og musli, oppkoket H-melk ble skumvispet til passelig tykkelse og veltet ned i den ventende koppen som var halvfull av økologisk fair-trade-kaffe. Sukkerbitene var brune, og de to fant sammen veien inn i den vakre evigheten av en god cappuccino, smeltet og som forduftet under lokket av melkeskum og kanel fusjonerte ingrediensene seg i en kjærlig morgenklem. Og The Pretty Toney Album sang fra spilleren.

En fin morgen.

Jorden rundt

2007-01-13T09:27:00.000+01:00

Jeg har skrevet Den fiktive uken. Syv oppdiktete dager hvor ingenting har vært sant, men som allikevel er mitt liv beskrevet på det mest ærlige. Disse syv dagene er den typiske gjennomsnittsuken, de syv fiktive dagene er livet mitt slik det er over uker og måneder. Jobb, fotball, film, helgefyll og trening. Et lett liv, et enkelt liv og først og fremst et veldig vanlig liv. Og jeg liker det.

Det største problemet er nettopp det, jeg liker livet mitt nok til at jeg kjenner at jeg kunne grodd fast. Forelsket meg, lett og funnet et passende studie, kjøpt en bil og funnet meg et oppussingsobjekt et sted langs bisletts vakre gater hvor jeg allerede etter et og et halv år føler meg hjemme, blant kjente nabofjes og ulojale trikkelinjer.

Det er aldri for sent sa jeg til bankmannen på Nordea når jeg åpnet en ny konto i forrige uke.
Jo da, sa mannen, men en jorden-rundt-reise blir litt vrient med to unger.
Han spilte tastaturpiano med et fast blikk festet i skjermen, og jeg syntes det lå et snev av anger i bankmannen, og kanskje han i dag kom ett steg nærmere midtlivskrisen.
Jeg skulle nok heller gjort det i din alder, sa han, og bekreftet tankene mine. Nå er det for sent sa han før pratet fortsatte i uinteressant kontonummersnakk dere skal bli spart for. (Delvis av sikkerhetsmessige årsaker)

6 mars flyr jeg alene til Buenos Aires, ferden fortsetter videre gjennom Brasil og frem til Cuba, Airbusvinger flakser meg til en sommermåned i Paris og Roma for så å sette meg av på indisk jord. Langs bakken forflytter jeg meg over seks måneder til Tokyo før jeg spennes fast nok en gang i en miljøforpestende mekanisk fugl, hjemover. Etter et år. 120 000 kroner fattigere, men uendelig mye rikere.

Den fiktive uken \ Mitt liv

2007-01-12T07:25:00.000+01:00

Mandag
Vekkeklokken ringer 05:50

Månedene har passert siden startskuddet for fulltidsstilling som hotellresepsjonist på dagtid ble avfyrt, men det er fremdeles langt frem til døgnrytmen er i mål, og til tross for godt kosthold og beinhard selvdisiplinert trening har A-menneskemusklene enda ikke nådd formtoppen. Dog jeg blir flinkere. Progress. Fremgang. Sakte men sikkert.

Smaken av klor er ikke fabelaktig med det er deilig å svømme seg andpusten, og TV on the Radio mp3spiller toner og hjelper den gode følelsen til å stige enda et par hakk når jeg sier farvel til min treningspartner og t-baner hjemover til Bislett; hvor det er tid for kjøkkenakrobatikk og påfølgende sofaelskov med mett mage, slapphetsspøkelset og et tv-apparat.
Tirsdag
Vekkeklokken ringer 05:50. Ni timer og jeg stempler meg ut.

På trikken hjemover leser jeg og bestemmer meg for at jeg må lese oftere, et løfte som jeg og Entouragepremieren på Tv3 bryter unisont den samme kvelden.

I dag trener jeg alene på friskis(& svettis), jeg møter min ”kompis” som for dagen er ikledd svart singlet og viser skulderkvisene som han var stolt over hvor store de er. Samtalen vi har i dag forløper som alltid på samme vis:
Kompis: Halla, hva skjera. (rekker frem hånden)
Jeg: Yo, ikke mye, og du? (svarer håndtrykkinvitasjonen)
Kompis: Nei det samme, hva skal du trene i dag a?
Jeg: Tja det blir vel bein og rygg tenker jeg, du a?
Kompis: Bryst her ass.
Jeg: Oki.
Kompis: (et stille sekund passerer) .. Ja men vi prates a!
Jeg: Det gjør vi.

Noen ganger spør vi hverandre hva vi gjorde i helgen, hvis det er i begynnelsen av en ny uke, hvis dagen er fre spør han meg om jeg skal ut imorra. Å gradvis gjøre denne samtalen nærmere nedadletalernivå er mitt skjulte motiv. Apelydene anes i horisonten, ikke langt unna og stadig nærmere.

Maten inntas fort for kveldens fremtid forteller vakkert om timer med skvulpende ølglass og buldrende testosteronrop og solskjærsynging på stampub, det er fotball på storskjerm og uten å innse det selv beveger jeg meg også her enda nærmere nedadletalernivå. Ikke sjeldent synder jeg også, spiller kronestykker på resultatet. I’m not going to heaven.

Onsdag
Vekkeklokken ringer 11:00

Jeg fri fra jobb og jeg benytter den lange dagen til å få dårlig samvittighet over alt jeg burde ha gjort nå som jeg først hadde tid til det. Om ettermiddagen møter jeg min vakre frisørvenninne og får input med jentesnakk og forholdsproblemer mens strupen fylles av koffeinholdig væske, eller øl hvis vi er i et godt og uthvilt humør.

Kvelden kommer og jeg lager en av mine kjøkkenspesialiteter, spesialiteter som er i stadig forandring men aldri fraviker grunnelementet pasta, ris eller poteter. Jeg ser Seinfeld på tv og er for slapp til å bytte kanal når Tyra Banks fortsetter kvelden med designkledde anorektikere, men en frelsen kommer fra oven og jeg river meg løs og om ikke så alt for lenge drikker kaldt vann etter en serie svette sit-ups. Jeg leser en bok på sengen og er fornøyd med meg selv, tenker på mye og enda mer ingenting, jeg sovner for sent og drømmer bisarre historier om meg selv og kjendiser.

Torsdag
Vekkeklokken ringer, jeg står opp, drar på jobb, jobber og drar hjem igjen.

Om kvelden trekkes gardinene for vinduene, og vi bryter loven. Ni hender deles ut og mistenksomme blikk danser rundt over pokerbordet, halvhjertet gjemt bak kameratslig latter og kompisdulter i naboskuldre. Jeg bryter alle normer og anstendige antakelser om at et pokerfjes er et fjes uten ord, og dytter i stedet frem en bølge av overanimerte signaler som forvirrer fienden og lurer han og hun ut på åpen mark hvor jeg slår til. Jeg går all-in med mine kroner og faker en nervøsitet og fellen faller over byttet som svarer hansken jeg har kastet. Jeg vinner og går hjem med penger som ikke var mine når jeg kom.

Fredag
Vekkeklokken ringer også i dag, fremdeles for tidlig, og som i går starter den brutalt og nådeløst, jeg drømte nok en drøm om Paris Hilton men husket den ikke lenger når jeg tok dynen til side og gikk i badets retning.

Også i dag var jobben uverdig bloggpostplass. Etter ni timer dro jeg hjem.

Klirrende rimiposer bæres til min kompis’ kåk, gamlebyens stille skyer skytes ned av høytspilt musikk fra åpnede vinduer som lokker ut sigarettrøyk og lyden av fest til forbipasserende, og kanskje forbannede naboer som ikke får sove. Gatelangs i Oslo sjangler vi med dumme glis, vi blir harassed av politiet, unngår slosskamp for så å ikke unngå en annen like etter. Nachspielet ble avlyst og ingenting var verdt hodepineprisens høye regning som måtte betales dagen deretter.

Lørdag
Vekkeklokken ringer ikke, fordi jeg har ikke bedt den om å gjøre det. Frokost spises, men det blir for dagelig kost til at jeg ser meg nødt til å finne noe usunt og søtt - Deli de luca og så er jeg tilfredsstilt, jeg og fyllenervene. Vi leier film og skal se en kjendishelt redde et land eller en dame, og han gjør begge deler akkompagnert av dramatisk musikk. Damen er vakker og hun takker helten med sex.

Det er uhørt sent men vi blir lurt med ut, forventer at det i dag som i går skal bli surt men om ikke lenge er promillen høy og vi har ingen grunn lenger til å være snurt. Musikken er dårlig men vi danser, det blir etterfest og tilfredsstilling av fysiske sanser, morningen kommer, solen står opp og damen ved min side er uten skavanker. Ting er ikke så ille, Promille og jeg har igjen blitt venn og venn.

Søndag
Fylleangsten er snill og lar meg være, etter frokost ser vi Gamsten spille for et tapende blackburnlag, ølen reparerer og solskjærsang regjerer nok en gang på puben der enhver unitedmann smiler og ler.

Hjemme igjen skifter jeg trekk på min seng, rydder stuen, vasker opp og ser dårlig tv, er glad for at jeg ikke jobber denne helgen, jeg har dårlig samvittighet for at jeg ligger hjemme i stedet for å trene meg het men det er søndag, og i dag er latskap er min helgen. Jeg får ikke tekstmelding fra den jeg vil få det fra, for et kort øyeblikk har jeg det ikke så bra men en hyggelig mail gjør meg i godt humør, jeg vandrer ut for å møte en venn og en til, gir henne en klem og han et håndtrykk, vi prater og klager over nedbør og om at vi lengter etter sør, later som været betyr mer enn det gjør, vi trikker mot majorens stue, ser film på lerret, konkluderer at filmen med intrikat karakterskuespill og politiske undertoner var vel verdt pengene, jeg gruer meg til vekkeklokkesang 05:50 neste dag, tenker at vi er droner for pengene vi tjener, fanget i en hverdag som er for anonym til at vi tenker over hvordan vi lever, livet er lett og drømmene gjør at det mest spennende skjer når vi sover, våkne er vi alt annet enn årvåkne, vi følger pipens dans, jeg tenker at jeg må gjøre noe annet, lover meg selv å bryte ut men glemmer det fordi trikken hjem kræsjer med en bil, det er litt dramatikk og sirenene uler, men det er ikke jeg som blør. Så det går fint.

Det virkelige liv & meg

2007-01-09T16:07:00.000+01:00

I natt var det innbrudd i hodet mitt. Tankerattet ble tatt over av en fremmed makt, og bilen ble vrengt ut av logikkveien, den ble kastet nedover en humpete skråning hvor ingenting hang sammen og alt var kaos.

Jeg skammer meg virkelig over å fortelle det. Men i natt drømte jeg om bloggen min. Jeg drømte at Dagbladet hadde en best-of-bloggs kåring, og Tidtrøyta havnet i møljen rundt tiendeplass. Link til bloggvinnerne lå selvfølgelig på nettavisen, men noe som var nytt var at det var blitt montert et webkamera på kjøkkenet mitt. Jeg har aldri eid et webkamera og akkurat hvorfor et slikt et skulle bli hengt opp i leiligheten min pga. en bloggkåring er ikke så lett for meg å skjønne med det aller første, men det var noe jeg aldri stilte spørsmål om i drømmen. I stedet ble jeg panisk fordi jeg måtte ta oppvasken, jeg måtte støvsuge gulvet og vaske vekk fettet på viften over ovnen, jeg fikk jo gjester! Gjester fra dagbladet!

Jeg håper dere vil ta i mot min storsinnede ærlighet ved å ikke le av meg, jeg kan jo virkelig ikke styre drømmene mine. Og for the record – jeg bryr meg ikke om bloggen min. Den betyr ingenting! Kjære virkelighet, det er du og jeg, det er vi som hører sammen, alt dette med internett og det der var bare en fling, en ting for å slå i hjel tiden, hun betyr ingenting!

For å påpeke dette vil de neste linjene være fulle av skrivefeil, feil jeg ikke gidder å rette opp, for hvorfor skulle jeg det? Jeg gir jo faen.

Jeg bryr meg ikke, og for og ta frem alt som bekrefter mitt skyniske forhold til bloggen og verdenen rundt vil jeg vise til det faktum at jeg for eksempel begynte med suicide sunday kun fordi jeg ikke fant på noe å skrive. Jeg forsøkte å skremme vekk grisete lesere som klikket seg til mej via AnneKake bare for å finne mer tekst om sex, og.. ja jeg kommer ikke på flere gode argumenter akkurat nå, men tro meg det er mengder av de. Dessuten er det under to måneder til jeg uansett legger opp som blogger. For godt. For EVIG TID. Og det er jo ikke dramatisk i det hele tatt, hvorfor skulle det være det, jeg bryr meg jo ikke om bloggen, og at jeg skrev evig tid med store bokstaver var bare en refleks, en uforklarerlig impuls helt uten mening, og det står slik skrevet fremdeles fordi jeg ikke gidder å rette det opp. Jeg mener jeg gir jo faen.

Skift lås

2007-01-02T08:34:00.000+01:00

Malingen som dekker huset mitt er ny, gresset foran hvor vi griller om sommeren er grønt og skjønt og gjerdet ved den hjemmesnekrede postkassen er melkehvitt. Veien som passerer er stille og fredelig. Veien uten verken hull eller asfaltsprekker passerer hus som mine, og til tross for arkitektoniske forskjeller og ulike fargevalg er det en slags struktur over det flotte nabolaget, hvor vakre mennesker lever side om side om hverandre i et fredfullt harmoni hvor ingen nøler med å låne bort en kopp sukker til sin neste. Men allikevel så er ikke alt som en tror i bloggeby - det er byller under idyllen.

Iversen og Kristin – to flinkiskloggere som kanskje har de fineste husene i nabolaget, de er morsomme, underholdene og helt sikkert fordømt hyggelige utenom e-verden også. Eller?

Knappe seks dager etter at jeg dro til Barcelona og overlot bloggen til Mary ser jeg med tårevåte øyne at Ivers & Kristin somehow someway har knekt seg inn en bakdør i huset mitt og stjålet bluprintene av tidenes bloggescam. Ivers har tatt hårextensions og blitt frøken Bærtur, akkurat som frøkenen har mannet seg opp til å kunne blogge under Iversen. Mann blir kvinne og kvinnen blir mann. Helt i det hemmelige har de lurt alle og enhver – med mine bluprints.

Bloggetørken som oppstod i desember førte til at jeg dro til ”Barcelona”, og lot ”Mary” blogge for meg. (Her og her) Men det var aldri noe barcelonatur, og Mary er intet annet en fiktiv person med en personlighet utelukket bygget på den ultimate kvinneklisjéen og klassiske stereotyper. (Les skofanatisme, overfølsomhet og moccakaffe.) Men før spøken ble avslørt har altså Iversen og Kristin drept punchlinen, og undercoverblogging for det annet kjønn er plutselig utdatert og SO last year.

Jeg har skiftet låser i huset mitt, blogspotpassordet er endret mot fremtidige innbrudd. Og et aluminiumsballtre ligger over skapet i gangen. Neste gang er jeg forbredt, jeg har lært og en fremmed er nå min fiende til det motsatte er bevist.

Overarbeidet - og nyfrelst

2006-12-27T21:57:00.001+01:00

Urviseren har omsider kommet seg igjennom den andre juledagen, eller det er i hvertfall ikke mange minutter igjen. Klokken er 23:45 og det er 17 timer siden jeg kom på jobb. Helligdagstillegget vil berike min post-jul-fattige bankkonto med store kroner, og prisen har vært tilsvarende dyrt målt i stress, svette og brutale hjernecellehenrettelser. Når timeantallet nådde tenåringsladeren var det noe som forandret seg, jeg muterte til en underernært resepsjonsdrittsekk elendig kamuflert med en tydelig konstruert gjestmildhet, et falskt smil serverte morderiske blikk fra røde øyne så vidt synelige bak tung øyelokkhud til enhver gjest som ymtet frempå om et spørsmål, eller så lite som en antydning om hjelp til noe annet enn det absolutt nødvendige.

--

Dette var i går, og jeg måtte løpe etter den siste trikken hjem før jeg fikk postet notatet. Da jeg stod foran utgangsdøren til min kjære bislettkåk viste det seg at jeg manglet nøkler, og jeg fikk nok en bekreftelse på at en søtten timer lang arbeidsdag gjør deg til noe annet enn det mennesket du vanligvis er. Som liten hadde jeg store mengder aggresjon, og å stå utenfor sin egen leilighet uten nøkler klokken tolv om natten er en slik episode som kan lokke frem den grønne barndomshulken i meg - og indre vulkaner vil bryte ut så det tyter sint magma fra mine ører. Men etter søtten underernærte jobbtimer i strekk ble det annerledes.
"Oi, nei men haha, jeg har glemt nøklene mine, det var dumt. Så typisk! Haha!"
Min mobil mobiliserte batterirestene til å nå min romkamerat, som selvfølgelig var hjemme bak den låste døren.
"Neimen du er ikke hjemme nei, jaja det var synd, da får jeg finne på noe annet!"
I et slikt øyeblikk ville jeg vanligvis ha knust noe, slått i en vegg eller i det minste trampet ihjel en gatevandrende padde. Men denne kvelden var jeg annerledes.

Jeg vet lite om Buddhismen utover hva jeg har fått igjennom boken om Siddhartha, asiatisk film og skolelærdommen som allerede er nesten-uthvisket fra all hukommelse. Men å nærmest mishandle kroppen fri for alle tanker "menneskenes verden" påfører oss ved å frastå de faste måltidene og den regelmessige åttetimerssøvnen er én vei å gå mot nirvana - kanskje søttentimersvakter på et oslohotell er en annen. Kanskje jeg har funnet veien.

2006-12-23T07:32:00.000+01:00

Julegavetips for hele familien

2006-12-22T12:07:00.000+01:00

VG klinker til med julejournalistikk av beste sort, og i en oversikt på femti punkter tipser de desperate julehandlere om hva de kan gi til sine for en billig penge. Høydepunktene på gaver til under en femtilapp er røverkjøp som dusjsåpe til 34 kroner, erotiske terninger til den nette summen av 37 enkronemynter, og sist men absolutt ikke minst pennen som ikke bare er en penn, men samtidig en radio!

Selv har jeg flere navn igjen på handlelisten, og i mitt endeløse lager av empati for andre som meg selv vil jeg selv komme opp med noen tips:

Til jentungen:
Kjønnsrollene skal skal som kjent tvangsfores fra tidlig alder. En liten jente skal leke med dokker, og et sunt skjønnhetsidéal vil gi henne en fin og anoreksisk fremtid. En porselensdokke av Britney er midt i blinken for lille persille, hvis alt går fint så skal du se hun løper truseløs allerede i fjerdeklasse, og tar med rike venninner hjem.

Til frøkenen:
Å handle klær til motebevisste jenter er klin umulig, men sko er et unntak, alle jenter elsker sko, og selv Vampus hadde solgt katten sin for disse lekre Dolce & Gabbana sneakersne i friske farger. De er lekre, helt sikkert komfortable og gir garantert oppmerksomhet. I salg her.

Bestemor:
Den eldrende kvinnen som snakker ustanselig om hvor vakker hun var når tvbildene var i svart og hvitt vil alltid bli glad for ting som gjør henne ungdommelig, som denne uimotståelige parykken, og kombinasjonen med den tidsriktige toppen fra miss sixty vil garantert gjøre bestemor lekker. Nei nå vet jeg riktignok ikke om den er tidsriktig, men den er i hvertfall grønn og fin, dessuten passer merkenavnet fryketlig godt til en ungdommelig bestemor. Kjøpes her og her.

Bestefar:
Mens Bestemor nedlegger brunkremklyser hentet hjem fra Mosquito er stakkars bestefar overlatet til seg selv og internettporno. Da vil han se lysere på fremtiden når han får denne gledessprederen med ikke bare ett men to hull. Her kan du lese testen(terningkast seks) og bestille varen hvis du mener bestefar fortjener det.

Guttungen:
Igjen dette med kjønnsroller altså, for gutten med Rocky og Arnold med Baywatch innimellom for puppeinput, og topp det hele med gaven som han kan vise til alle vennene sine og bli kulest. Prisen er noe stiv, men i disse krekartider hvor islamitter lusker rundt med klare sprengladninger i turbanen er familiebeskyttelsen vel verdt investeringen, og du vil takke Softair gun Barett M82A1 Sniper når dine barn har vokst seg frem til å ta vare på seg selv.

Ellers er jeg on high demand tilbake fra Barcelona, vel hjemvendt til å se at jeg har blitt latterliggjort av min (tidligere) gode venn Mary. Hjertelig takk.

Mary Christmas

2006-12-20T11:53:00.000+01:00

I dag gråt jeg fordi jeg ble så utmattet etter å la løpt rundt på Oslo city. Ikke en gang med to moccapauser klarte jeg og mine å finne frem til halvparten av julegavene som var nedskrevet i filofaxene våre, i stedet ble det nye sko på oss selv, eller i hvert fall til tre av oss. Nye sko er for så vidt ikke så ille, (jeg trengte faktisk et par til vinteren!) men den planlagte effektiviteten døde da fraværet av en etterlengtet teksmelding fikk tårene til å komme blant alt julegavestresset for min stakkars venninne, knekken kom og de paranoide tankene fikk løpe fritt. "Han liker meg ikke lenger!"

Prioriteringene ble stokket om, det ble nok en moccarunde, litt selvshopping igjen for å få frem smilet, og deretter gløgg og Love Actually hjemme hos meg for ente gang. Så kom tekstmeldingen fra Han til Henne som gjorde alt godt igjen, og venninnehjelpen hadde ikke bare vært bortkastet, men påkostet og farlig for julefreden.

Fire dager igjen, åtte gaver på handlelisten. Stresset forvandler meg sakte men sikkert til et rynkemonster utenfor enhver kremhjelp, og selv med de nye skoene går jeg en skremmende fremtid i møte.

Mary

Hail Mary

2006-12-19T07:21:00.000+01:00

Isak har beveget den lekre stumpen sin i retning av et sted med sol og palmer, og den lille uken han er på et bedre sted skal jeg forlyste hans trofaste bloggemenighet, som etter hva jeg forstod består av hundrevis av daglige lesere.

Jeg har lovet på tro og ære å ikke blogge om verken sko eller den svarte katten min Fløte, (som har hvit pels i ansiktet, er middels overvektig og nekter å spise noe annet enn tunfisk) og andre ”jenteting” som han kalte det. Jeg skal gjøre mitt beste, selv om det blir litt som å ikke ta hånden ned i kakekrukken når mam & pap ikke er hjemme.

Foruten å fortelle hva jeg ikke skal blogge om har han vært så snill å hjelpe meg i riktig retning, som han selv sa, og han har gitt meg frie tøyler når det kommer til superlativer og skryt om han selv. Hurra. Dessuten ble det hintet om at jeg gjerne kunne blogge om sex for å lure til meg intetanede lesere gjennom disse ping-tjenestene han viste meg, men han mente nok også nærmere bestemt den kvelden vi fikk litt for mye tequila begge to, og endte under dynen sammen. Her har jeg lyst til å nevne at det heller var flaut og dårlig enn ”pulserende dyrisk” som han en gang omtalte det, men da blir det bare en gretten romjul når helten har vendt hjem, så akkurat det holder jeg for meg selv.

Neste gang tenker jeg det blir skoblogging, eller jeg kan fortelle om den gangen Fløte klatret opp i epletreet vårt mens elgen spiste av det. (Nesodden er en annen virkelighet din byfis)

Stay tuned ;-)

Mary

Barcelona

2006-12-16T09:20:00.000+01:00

Jeg hadde ikke tenkt å blogge om dødsstraff. Bushbror Jeb har i Florida bedt om en granskning av giftsprøytebruk i henrettelser etter at dødsdømte Angel Diaz trengte tjue minutter før han ga etter for den naziutviklede giften. Den amerikanske grunnloven forbyr henrettelsesmetoder som er cruel and unusual, dødsstraff er altså greit så lenge den er ren, pen og "smertefri". Giften skal fungere i tre faser hvor den første innleder søvn, den andre lammer kroppen og den tredje stopper hjertet. Det har blitt hevdet at idet kroppen blir lammet forblir nervene våkne i marerittet, og at kroppen lides til smerter beyond belief mens det ser ut som den dødsdømte flyr vekk i en stille søvn. Problemet når det kommer til å bevise dette er at dessverre fryktelig få av de som har blitt henrettet har vært i stand til å kunne fortelle om opplevelsen i ettertid.

Men jeg skal ikke blogge om dødstraff, langt mindre om hvordan du ikke må tro at Jeb Bush er bedre enn sin slemme storebror fordi han reagerer på Angel Diaz' lidelser. Han har intet annet valg enn å respektere Den amerikanske grunnloven fordi den foruten Gud er det eneste du ikke kan kødde med i amerikansk politikk. Men nok politikk for i dag, som min vakre, blonde barndomsveninne én gang sa, ”hva er det å snakke om lissom.”

Ikke la deg lure, denne er også slem.

At jeg straks skal fly en rask ferietur til Barcelona derimot er helt klart en snakkis, i det miste i hodet mitt. Lissom.

God jul med Paulo Coelho

2006-12-12T17:03:00.000+01:00

I dag er vi på Tidtrøyta så heldige at vi har fått et gjesteinnlegg av selveste Paulo Coelho. Til tross for at han er fra Brasil, viser han storslagent empati for det norske savnet etter desembersnø, han skriver om det vi alle ønsker å se når vi trekker gardinene til side om morgenen. Let it snow let it snow…

Skyene danser vakkert til vindens musikk, gråter gledestårer som faller mot bakken, tårer som smiler igjen når Gud blåser den varme og vinterfriske kulden inn i himmelhjertet og fortryller verden med kjærlighetsstøv, snøen faller. Lekende vinterstjerner kysser bakken, trærne klemmer de tilbake, gaten ruller rundt i fryd, grå betong lyser opp og blir vakkert. Hun og han med røde kinn pakker seg inn i varme rustninger av ull, løper ut med votter og skjerf, ler, roper og danser i den hvite lykken, julen er tilbake og spøkelset av Jomfru Maria legger hellige spor i nysnøen. Lidenskap lindrer mørkeskadene, helbreder tunge minner og blomster vakkert ut i en øyeblikkelig kjærlighet til naturen, vi gråter og ler, holder hender og synger samstemt og sjelelig at vi må være venner, elske hverandre - og ta vare på hverandre.

Ahh, denne Coelho dere! Storslagen gjesteblogging her i dag altså.

God Jul!

Dag og natt, to sider av samme sak.

Vi er sauer (alle sammen kom igjen, si bæ!)

2006-12-11T18:17:00.000+01:00

Det kan hende jeg bare enda ikke har oppdaget det, men jeg er relativt sikker på at jeg ikke har noe spesielt talent i å imitere dyrelyder. Balansen er nok jevnt plassert på det gjennomsnittelige, jeg kan mjaue, brøle og bjeffe sånn noenlunde troverdig. Og så kan jeg si bæ. Der er vi mennesker tett sammenknyttet, mens fellesskapet feiler i for eksempel dugnaden mot fattigdom, så kan vi si bæ alle sammen. Vi kan si bæ, og vite at vi ikke er så forskjellige, uavhengig om vi bryr oss om muhammedtegninger, WTO og Ole Einar Bjørndalens gullturer i vinterskogene. Vi er like fordi vi er én fordømt stor saueflokk.

Jeg har aldri vært i Bergen, så bildet jeg har av denne byen er utelukkende malt av klagende litt.vit. studenter og diverse festrapporter fra studentmiljøet som er bare SÅ bra!. Og så har jeg fått med meg at det regner. Bestandig, alltid og ganske ofte hele tiden. Men i disse tåredryppende desemberdager er ikke Oslo så mye bedre, det regner ustanselig og julestemningen har forduftet før den i det hele tatt kom i gang, det er ti plussgrader ute, hestehoven blomstrer og våren er på vei. Så fint. Ingen liker å fryse og vinter er noe vi elsker å hate.

Bæ.

Til og med Dagbladet og VG har kastet seg over den globale oppvarmingen og blotter klimaforsider, debattprogrammene på tv har Helen Bjørnøy som fast gjest, og MTV har reklamer som ber deg tenke på miljøet og slå av lyset på kjøkkenet når du sitter i et annet rom. Og DU kan forbedre miljøet! Nå er ikke værsnakk bare samtalefyll for å drepe pinlige stillheter, fokuset har omsider fått et skarpere blikk og miljøsnakket har nådd frem til trikkestoppraten, det er ikke fjernt lenger, det er reelt. Og da er det så fint å få slike topp ti lister over hvordan vi kan redde verden, DU og JEG. Ikke dusj så lenge, ikke bruk bilen til postkassa og ta tog i stedet for fly. Det er her saueflokken ikke klarer å gjøre så mye annet enn å si bæ, vi går dit gresset er grønt og spiselig, uten å tenke på så mye annet. Mennesker er bare dyr, egoistiske av natur, og det er mulig å oppdrive unntak, men allikevel så kan vi feie oss alle over med en kam og si at vi rett og slett ikke er smarte nok. Det holder ikke å snakke om å spare på dusjeminuttene når kun et lite knippe av sauene faktisk vil gjøre det, det holder ikke å oppfordre til togbruk når vi kan velge å fly. Folk flest er ikke smarte nok, folk flest bryr seg ikke, Folk flest er dumme nok til å stemme Frp, folk flest drømmer om terrengbiler, folk flest sier bæ, og ikke så mye annet. Uten flokkførere vil alt gå til helvete.

Vi kjører bilen til hytta selv om det går trysilbusser, selvfølgelig gjør vi det. Komforten er jo på et helt annet nivå, vi kan høre på våre radiokanaler, vi kan ha med mer bagasje og vi kan bestemme kjørefarten selv. Men hva hvis bensinprisen ble mangedoblet? I mars flyr jeg til Argentina, jeg skal videre til Brasil, Cuba, New Zealand, Japan og gud vet heller ikke hvilke andre steder jeg vil ende opp. Det jeg derimot vet, er at den første flyturen til Buenos Aires vil forurense mer enn hva en gjennomsnittelig personbil gjør i løpet av et helt år, men at jeg gjør det allikevel. Og jeg er en av de som slår av lyset på kjøkkenet når jeg ikke er der, ikke på grunn av strømregningen med på grunn av miljøet, jeg er en av de som blogger om global oppvarming. Men hva hvis flyprisen ble femdoblet? Plutselig har jeg ikke råd lenger.

Det finnes smarte ulldotter i saueflokken, men sammen er vi egoistiske hver for oss, vi røyker selv om vi vet at vi dør av det, og vi flyr rundt for å se den verden vi ødelegger.

Jeg er en sau.

God jul!

2006-12-08T17:38:00.001+01:00

Ah, da nærmer den hellige tiden seg, med uthvilte lårmuskler jogger dagene seg stadig nærmere tiden designet for nestekjærlighet og familiekos, de få dagene i løpet av året hvor vi faktisk viser hvor mye vi betyr for hverandre. Er lette på givertriggeren, og konsumerer så vakkert mens ting faller fra hverandre de stedene vi ikke vil se. Og til helgen er jeg en hykler på Oslo City, febrilsk letende etter lillesøsterleker og bestemorkrukker.

The christmas takes Visa, og julenissestress jager meg i drømmene.

Newspeak

2006-12-04T11:34:00.001+01:00

Jeg er en pirkete liten bitch når det kommer til skrivefeil, og ord som er splittet selv om de hører sammen. Og jeg er sjelden mer pirkete enn når det kommer til mine egne skriverier, for de er langt fra feilfrie, og det selv med spellcheck på laget. Men det fører fremover, jeg er for eksempel en del av mindretallet i dette landet som skriver interessant riktig.

Et enklere språk hadde vært.. enklere. Men langt fattigere i den forstand at ord blir svakere når det kommer til å skildre tanker og følelser. I VG og Dagbladet jobber de hardt for å bortskjemme oss med enkle snareveier i språket vårt. ”Britney truse-løs på fest.” Helt ærlig, hvem sliter med å forstå at truseløs betyr at den godeste jenta har bestemt for å lufte litt mellom låra. For ikke lenge siden skrev Dagbladet om en farts-synder, og VG om nattklubb-bråk.

Jeg vil oppfordre organisasjonen Astronomer mot orddeling til å handle. Hvis jeg ikke tar helt feil er bloggeprinsessa Kristin medlem, kanskje hun kan ta opp saken. Jeg foreslår også at vi blander verdensbanken inn i det hele, slik at vi kan få blitzere til å kaste brostein i Akersgata uten at vi får noe pes. Noe må i hvertfall gjøres.

A4

2006-12-03T16:14:00.000+01:00

Kitt stod lukeparkert i Sofiesgate, han purret motoren mens han vasket ren frontruten for sin herre som var ventet ut av leiligheten hvert øyeblikk. Døren går opp, og der står helten:
To korte pip fra den lille nøkkeldingsen og døren var ulåst, jeg slang meg inn foran rattet, rettet kragene på skinnjakken og vred om tenningen. Nok en strålende bislettdag lå klar.

Den purrede lyden av en ventende motor bykset over i et voldsomt brøl i det dekkene tok sats fra bakken og kastet bilen fremover, lyden av dekk mot asfalt fikk hoder til å snu seg mot det forbipasserende vidunderet i svart. ”Se pappa, Kitt har fått spinningfelger!”, sa en liten gutt som ble fulgt til skolen av sin far. ”Virkelig,” sa faren, tydelig imponert. ”Det er noen som har det.”

Tiden tikket mot oss så jeg måtte legge i turboboost for å rekke frem i tide, jeg satte Kitt på autopilot opp Bogstadveien mens jeg skiftet til superheltdrakten i bilen - ikke ulikt Mr. Bean, bare umåtelig mye tøffere.

”En jomfru i nød!” Skrek jeg idet jeg var ferdig kledd, og ørneblikket mitt fanget opp en jente som ble frastjålet vesken. Jeg rettet på masken, trykket på den røde knappen og ble skutt ut av bilen og opp i luften, jeg slo ut den svarte kappen og stupte ned og over veskenapperen. ”Gjør det aldri igjen,” sa jeg med iskald stemme, og holdt han opp i luften etter genserhalsen med den ene armen. Jomfruen kom løpende, slang seg om halsen på meg og førte leppene sine mot mine. ”Sorry baby,” sa jeg i det jeg trakk meg tilbake. Jeg så i en annen retning og fyrte opp en røyk. ”Blander ikke jobb og privatliv.” Skreppa så med store, skuffende øyne på sin helt, ”vent!” ropte hun idet jeg fløy vekk, men jeg var allerede forduftet.

Midtlivskrisehjelp

2006-11-29T19:32:00.001+01:00

Det er varme dager for tiden, i dag tror jeg til og med at jeg så sola. Det kan ha vært novemberdelirium, en psykose utløst av for mye regn og det deprimerende mørket. Men jeg er ganske sikker.

Lyset i enden av tunnelen kanskje? I november gjør jeg ikke stort annet enn å klage, så at den første desemberdagen kommer neste fredag er nok mitt tunnellys. Og jeg har ikke en gang julekalender.

I år har jeg storslåtte planer om å være kreativ (og ehm.. økonomisk) når det kommer til julegaver. Jeg har allerede gjennomskuet meg selv, og jeg vet altfor godt at jeg kommer til å jage etter de siste presangene med svette ullsokker i løpende sko på lille julaften, opp og ned de fordømte rulletrappene i Oslo City - og at jeg vil ende opp med å kjøpe gavekort, bestemorvaser og annet patetisk og fullstendig uorginalt stuff. Men allikevel. Jeg har bestemt meg for å i det minste gjøre et forsøk på spre litt kreativitet i all den materialistiske givergleden. Det er viktig å beholde troen i slike tider. Selv for oss som tror Jesus gikk på isen.

På lag med min største lillesøster har jeg gått løs på en konstruksjon av et midtlivskrisekit, til vår kjære onkel som fyller 40 midt i julefeiringen. Kit som i førstehjelpskit altså, (en krise er en krise) og idéen er inspirert av at han ikke bare er nyskilt og allerede har funnet seg en ny og yngre dame, men også har gått til innkjøp av motorsykkel. Klisjéer er morsomt.

Uansett, vårt midtlivskrisekit består foreløpig av følgende komponenter:
* Et interrailkart
* Siste utgave av FHM
* En boks hårpaste fra H & M
* The Eminem Show (CD)
* Pornopung, håndboken

Kom gjerne med midtlivskrisetips, det er viktig at vi tar vare på de svake. Kanskje jeg bare burde sende Saccarina en mail...

Suicide sunday

2006-11-28T08:41:00.000+01:00

?

Ja og det er ikke en gang søndag. Nei hvis du trodde det ville være noe som regelmessighet her på Tidtrøyta så tar du fryktelig feil. Men egentlig er denne søndagsposten en decoy for å lure deg innpå noe helt annet, men jeg har ikke helt bestemt meg for hva enda. Først var tanken å skrive om global oppvarming, hvordan verden faktisk går til helvete. Vi tenker at noe må gjøres!, og så går vi tilbake til å bry oss om viktigere ting som hva vi skal spise til middag, eller om jeg skal svare på den tekstmeldingen eller ikke. Men så leste jeg på dagbladets nettsider at Paris Hilton og Britney Spears har blitt venner, og da ble det med ett fornuftig å blogge litt om det, jeg mener Britney og Paris, det blir jo som peanutsmør og nugatti på brødskiva, bra hver for seg, men ekstatisk sammen. Eller skal jeg blogge om ironien min, så kryptisk og overbrukt at jeg ikke vet lenger selv om jeg faktisk synes Paris Hilton er digg eller om det fremdeles er ironi slik det har vært helt frem til disse dager.

Nei jeg trenger hjelp. Britney og global oppvarming blir litt for mye, hver for seg kan det fordøyes over litt tid, men når alle tanker bølger seg over meg samtidig blir det overload, tsunamivrede, hus blir til pinneved og folk løper. Og jeg må samle tankene om noe enkelt. Som hva jeg skal ha til middag.

Just say no!

2006-11-28T08:06:00.000+01:00

Da jeg var ung, sier jeg, for å virke mye eldre enn jeg er. Da jeg var ung drakk vi sprit. Jeg var fjorten, jeg var sammen min kompis og to jenter i trehytta pappa hadde spikret sammen for oss noen år tidligere. Vi var på Nesodden, og for de som ikke vet er Nesodden en halvøy med lack of civilization, og det er mange trær, mye busk, og masse skog. Men at denne hytta oppe i trærne var langt inne i bushen hindret oss selvfølgelig ikke i å få strøm til lys og musikk, noen hundre meter med en ikke så altfor kort skjøteledning fikset det, og vips var settingen klar for fire fjortenåringers alkoholdebut. Og øl var jo æsj, rusbrus var ukjent, og vodka var lett tilgjengelig fra mor og fars spritsamling. Jeg skal ikke si så mye mer om hvordan kvelden gikk. For det er ikke meg det handler om her.

Min bittelille søster er fjorten år gammel. Regulering, jakkebuttons og helt sikkert puppekomplekser. Og dette lille forsvarsløse individet skal bli offeret for kong alkohol. Hun har allerede vært på flaska to ganger, og nå i går ringte hun den kule storebroren og lurte på om jeg kunne kjøpe drikke til henne, til nyttårsaften. Åtte rusbrus skulle hun ha. ÅTTE! ÅTTE! Først og fremst er det ille nok at hun får klarsignal av sin mor til å være med på en alene-hjemme-fest på nyttårsaften, og min mor er like dårlig i morsrollen som jeg er bak karaokemikrofonen etter tequila, men dette er da for tidlig for flatfyll! Jeg er ikke bare storebrorparanoid her?

Vel hun fikk i hvertfall høre et klart og rungende nei. Hun fikk høre en aldri så liten moralpreken om at drita fjortisjenter er evig patetisk, og hun fikk høre at en hjemme-alene-fest på nyttårsaften ikke vil være under så hard kontroll som hun mente den ville være. Jeg klarer fint å løfte to ganger den vekten av min lille søster, og hun vil ha åtte rusbrus til nyttårsaften. Hva skjer med verden. Niet niet!

Tom for idéer

2006-11-27T13:59:00.000+01:00

Hvis det er noen andre der ute som lider/har lidd seg igjennom bloggutbrenthet - jeg hadde satt pris på å høre erfaringer og råd som kan hjelpe meg gjennom den tunge tiden.

Den før desember

2006-11-27T12:07:00.000+01:00

Helt ærlig, hvem liker november. I september er det varme t-skjortedager, oktober er full av høstfarger og pledd-kvalitetstid, og i desember er det jo halv skatt og pepperkaker. Men i vakumet mellom finhøsten og begynnelsen på vinteren finner vi altså denne møkkamåneden alle hater. Kulden har kommet, og er ekstra bæd siden vi ikke er vant til den. Det regner. Snør litt neste dagen, for så og smelte igjen den neste og bli til is dagen etter der igjen. Og sneakers på isen er glatt. Au. Og mørket. Når du står opp sover solen fremdeles, og døgnrytmen hans er ikke mindre føkka enn at han jammen meg har lagt seg igjen når du er på vei hjem fra skole eller jobb. Fysj.

- Vi er lysskapninger og er avhenging av lys for å få balanse i livet, sier lysterapeut Phyllis Nyquist. Ja se der, høstdeperasjonen er til og med et vitenskapelig faktum. Den eneste løsningen må være peis og boblebad. Stearinlys og Enya. Intimitet. Vafler og solbærtoddy. Brownies med prozac-dryss.

Jeg trenger en klem

oioi håper ingen merket det!

Den lille jenta som hadde gått seg bort

2006-11-23T22:06:00.000+01:00

En gang var det en liten jente som var ute i sin gummibåt, helt alene. Etter at strømmen hadde dratt henne vekk fra stranden begynte hun å gråte, men da kom løvekongen Mustafa ut av skyene, og spurte med buldrende stemme hva som var galt. Jenta hadde tårer nedover kinnene, og leppene skalv.
"Jeg har gått meg bort!" Sa den lille jenta, og tok det lille ansiktet i hendene.
"ja men hva faen er det du forventer når du bare setter deg i en gummibåt helt alene, det ER jo ville strømmer i havet, du VET jo det!" Mustafa var sint, og den lille jenta ble fortvilet.
"Men Mustafa, jeg tenkte meg ikke om! Det var ikke med vilje!" Mustafa fyrte opp en sigg, tok et langt drak og så tankefullt på jenta.
"Det ordner seg nok." Han blåste ut røyken, og snakket med en beroligende stemme. "Det ordner seg". Mer hørte ikke den lille jenta fra Mustafa, som forsvant inn igjen i skyene.

Selv om jenta ikke ville at han skulle dra følte hun seg trygg på at Mustafa hadde rett. Han hadde rett når han sa at hun burde ta med seg paraply den gangen hun skulle handle julegaver, og det var terrorbomber på t-banen, så hun måtte gå hele veien hjem til majorstua i regnet. Så han hadde sikkert rett denne gangen også.

Den lille jenta reiste seg opp i båten, vaklet litt men rettet seg opp igjen, og speidet etter land. Hun trodde hun så land men det var visst bare et isfjell. Ganske sprøtt med et isfjell midt på sommeren tenkte hun, men så tenkte hun ikke på det lenger, for det var noen som snakket til henne.
"Hei frøken. Er du enig i at bananer er best når de er grønne?" Det var Paris Hilton. Paris Hilton var en havfrue.
"Nei de skal være gule. Men hva gjør du her, og hvorfor er du en havfrue?" Jenta var nysgjerrig.
"Næh, bare liker å ta en pause fra kjendisfyll og sexfilm, hvis du skjønner?" Paris tok frem solbrillene hun hadde i kløfta, og tok en bit av det ene brilleglasset. Hun tygget litt på det og så med ett ut som en slik gammel cowboy som alltid tygger på tyggetobbakk. Bare at det var Paris Hilton.
"Nei jeg skjønner ikke. Jeg er ikke så mye på kjendisfylla og jeg vet ikke hva sexfilm er. Jeg har bare gått meg bort." Jenta var glad for å få noen å snakke med.
"Ok, jeg skjønner. Men pappa kommer å henter meg nå snart, du kan henge med hvis du vil?" Paris Hilton virket med ett litt ensom hun også, og det var et hint av menneskelighet bak all sminken.

Historien herifra er lang og fryktløs med mye konvers og enda mer fast-food, men hotellresepsjonisten må gjøre litt jobb så han får kommet seg hjem.

Donuts

2006-11-21T12:02:00.000+01:00

Det er mye fint i livet. Som Champions League og pokerkvelder. Du vet, de tingene som betyr noe, de kveldene hvor vi dykker ned i oss selv og lærer mer om livets store mysterier. Nei, nå surrer jeg litt her, jeg mener de kveldene hvor vi legger alt dette til side, de kveldene hvor vi gir blaffen i slikt. I kveld er det fotball.

Tanken som maser om hvor tidlig du skal opp dagen deretter titter inn hjernedøren, og WHAM! Så klapper vi den vekk. Nei disse kveldene kaster vi oss tilbake til steinalderen og brøler over milliardsleiker som løper etter lærkula, med like blodtørstig iver som vi andre dager knivstikker våre venner i ryggen med velspilte pokerfjes. Ca-ching! Det føles god tå være en mean bastard en gang i blant, spesielt når du tjener penger på det. Nei men poker var i forrige uke. I kveld er det fotball.

Med litt gambling i nervene og noen øl kroppen blir laget ditt på banen liv og død, og jeg som vanligvis ikke ser på meg selv som noe flokkdyr blir del i den kjærlige familien av ølmagemenn, og vi synger alle glory glory man uniiited! Ahh, det er fotball i kveld.

TV og sofasliting er annerledes, å tune ballen inn på TV3 blir ikke det samme. Jeg sliter faktisk med å nyte sofasliting, tiltross for at store deler av min ungdomstid under hybeltak gikk til å videreutvikle talentet i denne grenen. Det er tanker om at det er mer fornuftige ting å gjøre som ikke lar meg være i fred. Unntakene er hvis vi pynter litt på ting her også, og gjør store ting ut av de små. (Alle elsker Raymond er et eksempel på noe som fornuften ikke tillater. Det er godt. That 70s Show eller hva det heter er et annet eksempel. Men heh, det er litt morsomt da, men nei, fåkke lov!) Ta for eksempel Twin Peaks. DVD-disken i spilleren med høy lyd og nedtonede lys, faste medseere og donuts.(De som vet, de vet) Vi later som det blir ukens høydepunkt, og med litt innlevelse blir det nesten så. Men det er på torsdag, i kveld er det fotball.

Donuts og øl er effektiv novembermedisin, og Høstdepresjonen skjelver i buksene.

The Everyday Struggle

2006-11-19T14:54:00.000+01:00

Du kan kalle det the everyday struggle når dagen handler om å få mat på bordet, å snakke om noe struggle her hjemme i Norge er med noen svært få unntak både sutrete og patetisk. Men hey, vi har alltid noe å klage over, og på en sær måte så føles det godt. Du vet, æsj det er kaldt ute, det er kjipt med julegaveshoppestress, og jeg glemte å pusse tenner før jeg la meg i går. Kanskje all denne klagingen rett og slett er for å bryte nordboerisen når vi har krøpet ut av igloen og befinner oss i en samtale med andre ting enn isbjørn og nordlys. Som for eksempel mennesker. Ja jo vi nordmenn er jo kjent for å være kalde og innesluttende mener jeg. Full av fremmedfrykt og tom for vennlighet.

For å ta the everyday struggle i en hvit middelklassekars ganske problemfrie liv: Foruten onde, onde Phillip Morris som er en eksrøykers notoriske fiende er det en rekke andre motstandere som må nedkjempes i hverdagen, og temptation is a bitch. (Jeg holdt på å skrive fristelse er en fitte i stedet siden det var bokstavrim, men det er kanskje litt på kanten så jeg er glad jeg holdt det for meg selv)

The Waffel
Frøken Vaffel er en fristerinne som stadig lurer meg med sin herlige parfyme, tænnede hudfarge og saftige hjerteformer. Nå er jeg virkelig ikke en kaloritøs som løper tre runder rundt nabolaget for å svi bort en nyspist snickerse, men når du jobber nitimersvakter fem dager i uka på en arbeidsplass hvor det er gratis vafler så bør det være en bred enighet om at det kan bli farlig.

Kebab
I edru tilstand svinger sverdet enhver kebabtanke i senk, men hvis promillegiften har nådd brisen tilstand stokkes stillingskrigen om i fornuftens disfavør. Kebab er jo ikke godt en gang, og jeg har vært prinsipiell motstander av kjøttlefsa siden ungdomsskoletiden. Jeg føler meg nesten litt forræderisk ettersom jeg bor i kebabmekkaet Bislet, men det får være det samme. Chinese is the new babb.

I never sleep, cause sleep is the cousin of death
Som et ekte B-menneske kommer jeg aldri inn i riktig døgnrytme til tross for at jeg beginner kvart på syv hver bidige arbeidsdag, så når jeg først kommer hjem etter ni jobbtimer lider jeg altfor ofte av et så stort søvnbehov at jeg lures inn i drømmeland, for så å våkne til en tid hvor månen skal være den eneste som har åpne øyne.

Det fine med å klage over ubetydelige småting er når du ser selv hvor små problemene dine egentlig er. Today was a good day

P.S. Her så jeg plutselig at jeg ubevisst har lurt inn referanser til tre hip hop låter, kanskje jeg skal gjøre dette til en trend i finn-waldo-stil. Og premiere vinnerne med vaffler i posten. Kanskje det kanskje.

Lekne delfiner og kvinnevold

2006-11-18T13:24:00.000+01:00

I natt drømte jeg at jeg skulle slå en bølle, men knyttneven min gikk i ekstrem slow-motion mens alt annet bevegde seg i vanlig tempo. Rett før den treige neven min nådde frem hoppet en jente foran han som jeg av uvisse grunner ville slå, og jeg traff henne i stedet. (Alt dette skjedde på en fest som ble holdt av en jente med dreads, og hun hadde innrammede bilder av meg over hele leiligheten.) Jeg slo altså en jente i natt, og selv i drømmen ble jeg med ett stemplet som wife-beater-Isak, og kvelden videre ble trist og lei. Helt oppriktig så tør jeg påstå at jeg ikke fortjener det nicknamet, for jeg er ganske hyggelig.

I dag surfet jeg rundt på slappe nettbølger i arbeidstiden, og jeg kom over noe om optiske illusjoner. Dette bilde over her skal vise et nakent par og\eller delfiner som leker. Poenget med bildet er at ”hva vi ser er avhengig av hva vi har mest kjennskap til.” Det er jo greit nok, men det gjelder altså før du bli fortalt at det er flere ting å se. I ettertid skal det være lett å se begge deler, men jeg ser virkelig ingen delfiner her. Ingen. Så hvis denne bloggposten er ditt første møte med meg, så er jeg altså en person som drømmer om å banke jenter om nettene, mens jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn sex i våken tilstand.

Jeg hadde sagt fryktelig pris på hvis noen kunne legge igjen en kommentar som sier at jeg ikke er alene om å lide av delfinblindhet. Å drømme om kvinnemishandling har jeg innsett at jeg er alene om.

SEX

2006-11-13T20:24:00.000+01:00

Dagbladet linket til Prinsesse Leia og AnneKake fordi de skriver om sex. AnneKake linket til meg i forbindelse med bloggestafetten, og dermed har hundrevis av sexsultne dagbla’lesere havnet hos meg.

Sorry jeg skriver ikke hvordan du knuller ditt eller datt, og jeg legger heller ikke ut om personlige flauser eller mine største sengeseire.

Hvis du derimot har et hjerte som brenner for svenske köttbullär, pinnedyr og eksotiske dekkpunkteringer kan jeg ønske deg velkommen.

--

Det er mandag i dag, og hva i all verden er da mer naturlig enn å klage over alle de små dagligdagse ”problemene”, som i de virkelige problemenes fravær får leke store og betydningsfulle. Litt som når sjette- og syvendeklasse er på ekskursjon – femteklasse tar over skolegården og får være de største og tøffeste for noen dager.

Været
Ja det er en klisjé å klage på været, men å klage på snakk om været er en klisjé i seg selv, så ikke vær en hykler. Dessuten er det november, og det går aldri av moten å klage på islagte veier, sludd, vind og dager som er like mørke som natten.

Røyk
Fyllerøyken har ålet seg kamuflasjekledd langs gatene, stadig nærmere. Jeg trodde jeg hørte noe, trodde jeg så en skygge, men avviste det som en innbilning.
Som en Gribb sirkler rundt en ørkenvandrer som er tom for vann ventet Fyllerøyken til jeg var ute av stand til å forsvare meg, det var da den angrep, og jeg falt sammen, hjernevasket og manipulert til å tro at det ikke var så ille med én. Det er to måneder siden det første tilbakefallet, og Fyllerøyken har armert med psykisk brekkjern trengt seg inn til flere uvelkomne helgebesøk.
Slaget er tapt men krigen er ikke over, jeg har slipt sverdet og jeg stiller til kamp før neste helg ringes inn. Nå skal vendepunktet komme, fienden må nedkjempes før det er for sent.

Sporveien
To usle dager over månedskortet og 750,- i bot. Her trengs det en poet for å formidle hatet. Pennen min strekker ikke til.

Ellers føler jeg trangen til å klage over idétørken som har vokst frem i kjølvannet av en firmabetalt fylletur og en påfølgende forkjølelse. Kanskje jeg skal begynne å blogge om sex.

Suicide Sunday

2006-11-12T21:30:00.000+01:00

Kjendispupper

2006-11-10T14:46:00.000+01:00

Det har skjedd Paris, Vida og Kåre. Kjendisbilder har lekket fra mobiltelefon til nett, til folkets begeistring og de avbildedes våte tårefall. Og det er mye hud i disse bildene. Vida viser stumpen, Paris sutter på mannen sin, og Kåre tar bilder av sin kone som vasker underlivet i dusjen.

Med unntak av Paris er vel kjendiser som alle oss andre, bare at vi er verdt mye mindre. Så private mms-bilder er kanskje ikke så fryktelig uvanelig for oss mindreverdige heller, og det er hjertet av saken:

Er mine mms-bilder skitne nok hvis jeg skulle bli kjendis over natten?

Bilde nr. 1: Et bilde av min bittelille søster, i storebrors altfor store sko. Veldig koselig, men ikke kjendisnytt slik kjendisnytt skal være.

2: Det neste bildet er ifølge telefonen tatt 04:15, og det lover da godt, men det når dessverre ikke helt frem. Bildet viser to politibiler i råne-posisjon hvor førerne kan snakke med hverandre gjennom frontruten uten å gå ut av bilen. Ikke særlig spennende, men tydeligvis a kodak moment klokken fire om morgenen en lørdagskveld.

3: Bildet jeg finner så er tatt samme kvelden omkring en time senere. Fortsatt gatelangs, og nå har jeg stoppet opp for å posere fremfor 2pacs gule Hummer i Waldermar Thranesgate. Enda ikke skandaløst nok dessverre, med mindre det dreies om til ”Kjendis fotografert under alkoholpåvirket biltyveri”

4: Oi! Det neste bildet lover bedre, to pene jenter poserer inntil hverandre i bikini, tatt i forbindelse med en såkalt ”trusefest”, uten at jeg skal nærmere inn på hvordan kvelden gikk videre. Det som mangler derimot er at jeg er med, slik at det kan graves frem når jeg er gift og har to små barn. Enda ikke helt i mål altså.

5: Enda et bilde tikker frem av lillesøster, denne gangen med en bursdagskrone på hodet. Søtt, men ikke nok for hollywoodpressen.

6: Sitasjonen det neste bildet tar for seg er igjen tatt i de tidlige morgentimer, hovedpersonen i bildet er en kompis som sitter i en bæsjestilling med en bar rumpe i en offentlig søppelkasse. Jeg er glad det ikke var meg, da hadde jeg helt sikkert ikke blitt invitert til Paris’ neste fest. Perverse svin.

7: Her er skandalen på vei til å bli komplett. Bildet viser en toppløs eks, og ekser er topp stoff i sladrepressen, og hud er Gud. Dessverre for paparazziene er det ikke toppløs i den forstand at alt vises, bringebærene er utenfor bildet.

8: Enda et bilde av lillesøster, men søster nummer tre denne gangen. Ikke noe som hører hjemme i sladrespalten.

9: Heretter dukker et par bilder opp av en kamerat som har latt seg sminke, lebestift, eyeliner og Gud vet hva. ”Kjendis i transeflørt” Jeg kan skylde på alkohol, ivrige jenter med sminkepungene klare, og at det heldigvis ikke var meg som lot seg sminke. Bildet er ille, meen ikke helt hoppe-i-sofa-hos-Oprah-ille.

Det var ikke så mye mer, og alt i alt er jeg i tvil om jeg hadde fått noe PR med mobilen min. Nei det er kanskje tid for en ny mobil, som har et kamera som faktisk har nok oppløsning til at jeg gidder å bruke det. Og videomulighet hadde ikke gjort noe det heller. Da blir jeg i hvert fall invitert til Paris’ fest.

Statoil stjeler

2006-11-07T17:35:00.000+01:00

«Ring min advokat!» Jeg har alltid drømt om å si det, tre ord som sier så mye mer.

Når jeg omsider får min egen advokat har jeg forlatt det dagligdagse avskummet som bryr seg om høye renter og kalde vinterdager, da har jeg flydd langt forbi toppen av karrièrestigen, da befinner jeg meg på min egen kunstige sydhavsøy med kald øl og toppløse tjenere. For det er jo bare styrtrike businessmenn som har egne advokater, ikke sant?

Kanskje jeg tar feil, kanskje jeg er locked behind bars med et skittent rulleblad, som får mamma til å vanne hodeputen i tårer om nettene. «Hvor trådde jeg feil kjære sønn, har ikke far og jeg oppdratt deg godt?»

Eller kanskje det er verken rulleblad eller toppløse tjenere inne i bildet, kanskje jeg befinner meg med en snørrete nese fremfor et tastatur, illsint og forbannet, med et håp om at jeg kan saksøke meg rik. «Ja ring min advokat!» Jeg fremlegger bevisene her, først i form av bilder, så i form av nettlenker. Jeg kommer til å gjenta dette helt nederst, men altså hvis du er advokat og leser dette vennligst send meg en mail ASAP.

Bevis 1:
Isak sloss mot kjedsomheten på jobb, og ikler seg bloggboksehanskene i den beinharde kampen. Inspirert av en artikkel på Dagbladet om hvordan oljeplattformer ødelegger for turismen helt nord i dette land leker han seg med Paint, og blogger resultatet. Hvorfor ikke gjøre oljeplattformene turistvennlige?

Bildene tar Norge med latterbølgende storm, faner bæres i været over at noe grensesprengende nytt har entret banen, og han får hele tre kommentarer i bloggen sin. Stjernestatusen er nådd.

Ukene går, høsten kommer for alvor og livet fortsetter som alltid med ups and downs. Så skjer det. På Gardemoen flyplass, fyllesjuk, forkjøla og fucked up etter en firmatur i Krakow står jeg vaklende foran en opplyst JCDecaux-boks. Stor er den, reklameplakaten fra Statoil.
Vel hjemme researcher jeg mens snørret spruter i infernalske nyseanfall. Jeg finner mer.

Plagiat? Tyveri? Frekkhet?

Har en klysete reklamestudent kommet over bloggen min, stjålet ideen og blitt the new kid on the block takket være glory, heder og ære som skulle vær min?

Jeg blogget dette 24. september.
Elisabeth har alle bildene som stinker av plagiat og idetyveri, hun blogget 28. oktober. Hun er uskyldig, noe det kriminelle reklamebyrået Mccann ikke er. Nettsidene deres vil ikke si når kampanjen startet. Statoils hjemmesider er intet bedre.

Kjære advokat --> tidtroyta A gmail DOT com. Alle andre, tips mottas med takk og generøs belønning.

Suicide Sunday

2006-11-05T23:36:00.000+01:00

Høsten

2006-10-30T09:14:00.000+01:00

Oktober er en hyggelig fyr. Han er kanskje litt stakkarslig, litt trist, men det er jo ikke så rart med de onde tungene som hvisker han bak ryggen. Alle klager over at sommeren er over, at t-skjortetiden er forbi og at det er stress på jobb og skole. De er få de som vet å sette pris på fargene, rødt og gult. Den kraftige lukten av kastanjer, jord og vått gress. Og synet av naturen som har gått til sengs, avkledd og tildekket av bladløv, som et pledd for å varme bakken og den kalde asfalten.

Stakkars Oktober får aldri komplimenter. Han lever i sin egen deprimerende verden overbevist om at ingen setter pris på hans gode og romantiske sider, Oktober er ensom, og blir stadig avvist av tospannet August og September når han prøver å sosialisere seg, finne noen å dele tankene med, noen å snakke med. De har varme dager og Indian Summer, du passer ikke med oss, sier de. Han er alene, og menneskene i gatene klager. Når det er November som har skylden.

November er tøff, barsk, kynisk og kald. Han ler av menneskene som pakker seg inn i jakker og skjerf, ser et barn som gråter fordi det er kaldt på hendene, og blåser en bitter vind over det. Og ler igjen. November kaster regn over gatene, gjør det om til is uken etter og premierer seg selv for hver pensjonist som sklir og brekker ben. November vil være kald. Fryktet. Han vil være mektig som Januar og Februar. Men Januar og Februar er voksne og er mer opptatt av ting som langrenn og global oppvarming, og de bryr seg fint lite om November som synes besatt av å være med i vinterklubben. Og tusener av år med stadig prøving og feiling har gjort November til den bitre og hatefulle personen han er i dag, evig strevende etter noe han ikke kan bli. All frustrasjon går utover Oktober, det svake og lette offeret som allerede ligger nede, klart til å bli sparket. November saboterer Oktober, den fine høsten, kaster gufne høstvinder langt inn i romantikermåneden som er så svak og stakkarslig og faller under presset. Følelsesmessig skadet av sine egne tanker om at han er uønsket og hatet knekker Oktober ned på kne foran November, gir sin tid over i hendene på den onde og kyniske måneden, som ler igjen, før han får nok et barn til å gråte med enda en guffen vind.

Den virkelige slemmingen er Desember. Den mektige måneden som selv med jesusbarnet og tre vise menn på laget ikke bryr seg om å slå ned på Novembers høstovergrep. Men det er en annen historie.

Suicide Sunday

2006-10-29T11:15:00.000+01:00

Vinterdepresjonen banker på døra, minner om at den er like rundt hjørnet. Ute langs gatene regjerer onde November med jernhånd. Desember minner om julegaveshoppestress og hvordan den vestelige verden drukner ting som er ment å være varmt, hellig og kjærlig i penger og materialisme. The christmas takes Visa stod det med sprayboksord i Bogstadveien for et år siden.

I tunge tider er humor en fin ting. Dermed lanseres Selvmordssøndagen. Dette er den første. Kaniner har det kjipt de også, og de suicidale langørene gråter med oss gjennom høstmørket.

Potteplantepsykologi

2006-10-26T14:38:00.000+02:00

Deilige Vilde har påpekt at jeg bør kontakte en psykolog.
--

Jeg liker å drømme. Altså drømme i den forstand vi mener når vi sier ”jeg drømte noe i natt”. Den mens man sover. Drømmene mine utspilles i bisarre verdener hvor logikken er fullstendig ulogisk, og hvor det usannsynlige er praktfullt sannsynlig. Slik skal det da også være. Blir virkeligheten for kjedelig fester fantasien om natten.

Hvis jeg en dag skulle åpne meg for en psykolog og fortelle henne(vi sier det var en tjej) om mine drømmer, er det fare for at hun hadde møtt sin overmann, en pasient som ikke lar seg diagnosere, og desto mindre friskmeldes. Låsesmeden vil ha funnet en safe som ikke lar seg åpne, innbruddstyven et hjem som ikke biter på brekkjernet, og homsepatruljen en slabbedask i helsetrøye som rett og slett er fortapt.

For psykologen vil ett av følgende scenarioer bli konsekvensen av møtet med meg og de bisarre drømmene som entrer scenen om nettene:

Scenario 1
Hun, nei vet du hva. Hun fortjener et navn. La oss kalle henne Linda. Psykologen Linda. Linda hadde tenkt nøye igjennom jobben sin, og yrket sitt - hva som forventes av hun som psykolog, om hun oppfyller disse forventningene, og i det hele tatt om hun gjorde rett når hun bestemte seg for å studere psykologi ved universitetet. Linda stakkars, vil få noen tunge netter. Hun vil få seriøse problemer med å ignorere meg og den grusomme åpenbaringen som får henne til å innse at hun ikke strekker til – hun er rett og slett er mislykket som psykolog, for hun aner virkelig ikke hvordan hun skal forholde seg til meg eller de bisarre drømmene mine. Hun ser den bitre sannheten - hun ikke kan fortsette som psykolog når hun føler at hun ikke holder mål. Linda har alltid hatt for strenge krav til seg selv, og hun er rett og slett for stolt til å fortsette. Hun bestemmer hun seg for å ta en lang feire for å lufte tankene sine, og ikke ulikt gullfisken Doffen – finne seg selv. Hun drar til Singapore.
Etter tre uker blant palmene på stranden finner hun ut at hun har et enormt talent i perledykking, og når hun forelsker seg i perledykkeskvadronens sjef bestemmer hun seg for å rive i stykker flybilletten hjem. De gifter seg på stranden i lyset av en begynnende måne, og Linda er kledd i en bryllupskjole lagd av intet mindre enn tre hundre tusen perler. Hun savner verken Grandiosa, brunost eller psykologijobben.

Scenario 2
Linda gir opp drømmeanalysene mine. Gir opp, innser at løsningen er utenfor rekkevidde og at hun rett og slett ikke er flink nok som psykolog. Hun vurderer å spørre Morten hva han hadde gjort. Morten er en kollega som har vunnet priser, og han har skrevet en kritikerrost bok om moderne psykologi som er utgitt på intet mindre enn tretten språk. (Snart fjorten, ettersom en oversettelse til Kinesisk er påbegynt. Men det er en tidkrevende prosess, det vet Jan Jong-Kim, oversetteren, alt om) Linda har hatt et veldig godt øye til Morten helt siden de havnet i et bøttekott sammen på julebordet for snart tre år siden. Og nettopp derfor velger hun å holde drømmene mine for seg selv – hun vil ikke at Morten skal se på henne som en dårlig psykolog.

Følgene av alt dette er dessverre at Linda begynner å avsky meg. Hun begynner å avsky meg fordi jeg heller enda et problem i koppen hennes som allerede er alt for full. Og bare det at jeg minner henne om Morten gjør at sinnet hennes når toppen av fjellet, som vokser stadig høyere før vulkanutbruddet buldres løs og eksploderer ut i en endeløs flom av tårer, skrik, og dyp dyp dyp ulykkelighet. Hun innser at Morten er alt hun vil ha, og at hun har levd i en fortrengt virkelighet siden julebordet, hvor det hun virkelig føler har blitt gravd ned dypt i underbevisstheten. Men nå kommer alt ut, og vakumet slår henne ned. Begynnelsen på slutten kommer når hun samme kvelden kjøper inn en tipakning Blue Master og den første flasken med Finlandia. Hun reiser seg først fire år senere, når hun oppdager Blink. Men det er en annen historie.

Scenario 3
Det jeg ikke vet er at Linda var både en aktiv og dyktig skuespiller i hele sin ungdomstid, helt frem til når hun brått bestemte seg for å slutte, av grunner jeg ikke skal inn på her. Men det teatralske forlot henne ikke, og hun overbeviste meg fullstendig om at hun visste hvordan hun skulle forholde seg til drømmene mine, og at hun visste hva de betydde. Hun fortalte med vanskelige ord hvordan drømmene var brikkene som til sammen med alle samtalene vi har hatt vil ende opp i en psykoanalyse av meg. Hun brukte den ukens psykologitime på å bygge opp og forsterke tilliten min til henne grad for grad, og når tiden var ute var jeg overbevist om at Linda ville kunne fortelle meg ting om meg selv jeg aldri ville ha kommet frem til selv. Det jeg ikke visste var at hun ikke ante hva hun skulle gjøre med meg.

Irritert og med hodet fult av krevende tanker gikk hun innom butikken på vei hjem, hun hadde kommet frem til at hun måtte ha sjokolade for å gi hjernen det drivstoffet den trengte. Hun regnet med at hun ville sitte oppe halve natten å bla i tunge psykologibøker for å komme frem til hva for en diagnose hun kunne stille meg. På butikken møtte hun Kristin. Kristin så virkelig fantastisk ut. Kristin var Lindas beste venn på ungdomsskolen, og Kristin fortalte at hun hadde flyttet til Oslo for ett år siden for å studere filmvitenskap og at hun for tiden bodde i et kollektiv på Majorstua. De fant tonen like raskt som en vokalist med et gudbenådet sangtalent ville ha gjort, og for å gjøre en kort historie enda kortere endte det opp med at de dro ut på en topersons ”class of 89’ reunion”. Skjebnens hundefløyte lokket dem frem til Johns – Kristins favorittutested. Først når hun satt på trikken til kontoret den følgende morgenen kom hun på meg og timen vi hadde senere den samme ettermiddagen, den siste timen vår, punktet hvor alle samtaler skulle kokes ned til en løsning, en persepsjon eller i det minste en resept på noe i pilleform.

For fyllesjuk til å tenke jobbetiske tanker sveiset hun raskt sammen to psykoanalyser i den svarte filofaxen sin. Den ene fortalte kort at jeg hadde en enorm fantasi som fikk utløp i drømmene mine fordi jeg ikke har turt å slippe den løs i virkeligheten, og at en psykisk boksesekk ville være veldig sunt for meg – noe å slå løs alle tankene på, bare for å få de ut. Hva en psykisk boksesekk var for noe forklarte hun ikke helt. Hun sa: Du skal ikke begynne å male da?

Den andre versjonen snudde det hele inn på en diskusjon om hva David Lynch prøvde å fortelle med Lost Highway, og hva filmen hadde vært uten Particia Arquetts rolletolkning.
Det jeg fikk høre var en blanding av alt dette, med en tabascosterk dose av psykologisk krydder, vanskelige formuleringer og en rekke oppdiktede ord. Jeg drømte at jeg var en potteplante den kvelden.

Baghdad Burning

2006-10-22T09:05:00.000+02:00

Dagbladet har på sine nettsider i dag en artikkel om Irak-krigen og antallet militære og sivile falne i Irak, og i følge en rekke forskere kan tallet vise seg å være langt, langt større enn hva amerikanske, britiske og irakiske myndigheter står inne for.

” Ifølge Bush har krigen i Irak kostet rundt 30.000 irakere livet, mens de offisielle anslagene fra irakiske myndigheter ligger på rundt 40.000. USAs øverstkommanderende i Irak, general George Casey, har medgitt at han hadde sett anslag på opp mot 50.000. ”

Det er forskere ved Johns Hopkins University i Baltimore som legger frem de nye tallene, og de anslår at krigen i Irak har kostet mellom 426.000 og 794.000 irakere livet. Dette er med milde ord forstyrrende oppsiktsvekkende. Anslaget skal ifølge forskerne stemme med 95 prosent sannsynlighet, og de kan fortelle at Al Mustansiriya-universitetet i Bagdad og irakiske leger bistod i undersøkelsen, hvis følgende konklusjon og skremmende høye tallanslag var basert på intervjuer med nærmere 2.000 irakiske husholdninger.

”President George W. Bush avfeide tallene helt, og stemplet undersøkelsen som «upålitelig».”

Ifølge artikkelen minner «andre forskere» om at metoden om husstandsintervjuer er velbrukte og anerkjent, og dette bestyrkes av David Rush, en professor ved Tufts University i Boston. Han støttes av Michael Intriligator ved University of California som mener ”dette er en ekstremt pålitelig undersøkelse”, og Rush igjen påpeker også at ”å anslå hvor mange sivile som blir drept i krig, på bakgrunn av hvor mange lik som blir registrert er en svært unøyaktig metode.” Det siste er metoden de offisielle tallene er basert på.

Mellom 426.000 og 794.000 irakere skal ha mistet livet. Er det mulig? Ja, i følge «helseeksperter» som minner om at døden svinger ljåen sin kraftig i etterkrigstid ettersom overfylte sykehus lider av at de er dårlig utstyrte og har mangel av personell, samtidig som farefulle veier, matmangel, forurenset drikkevann og «en rekke andre faktorer» er med på å sende stadig flere under jorden.

Situasjonen i Irak er forferdelig selv for oss som ikke har noe annet forhold til den en gjennom tv-bilder og nyhetsreportasjer, så hvordan tilstandene er for irakere som lever i kaoset er vanskelig å fatte. NRK melder at 40.000 flykter det kriserammede landet hver måned, og at det blir stadig flere. Foruten den faktiske tilstanden er kanskje det verste med krigen i Irak at den er i ferd med å bli gammelt nytt, og den oppsiktsvekkende forskningsrapporten over antallet omkomne bør bli en kraftig vekker om at noe må gjøres, nå. For uansett om den nye og oppsiktsvekkende death-counten er korrekt eller ikke, så er det liten tvil om at det offisielle anslaget til amerikanske myndigheter på omkring 30.000 drepte irakere ikke kan stemme.

40.000 flyker irak hver måned
Sivile dødstall sensurert for FNs utsendte
Mellom 426.000 og 794.000 irakere skal ha mistet livet

Tine anbefalte meg bloggen Baghdad Burning for en tid tilbake, og den er også verdt å sjekke ut.

My Band

2006-10-21T09:57:00.000+02:00

Etter at jeg kom ut av skapet har vel kredibiliteten min når det kommer til musikksmak fått en arm eller to amputert, men i et forsøk på å renvaske meg selv kan jeg nevne at det for tiden går i debutalbumet til Lupe Fiasco. Lupe kan fort bli den nye rapperen som det er "riktig" å like, for den unge mannen er en ekte antihelt. Han er en spinkel skater uten gulltenner, kriminelt rulleblad eller sex-appeal, han verken drikker eller røyker fyfy, og han synes visstnok groupies er ubehagelig. Han er heller ikke redd for å si ting som gjerne er noe ukorrekt i en kommersiell rapindustri der det spilles på alt han ikke har.

Med unntak av Lupe Fiasco er Abbey Road og The Dark Side of the Moon i høstvinden, og det er her jeg tenker at det hadde vært trivelig å danne et band. Nå begynner det kanskje å bli litt sent, i det minste før midtlivskrisen setter inn, men hvis jeg skulle starte et band i dag er det klart at bandnavnet hadde vært viktig, verden skal tross alt tas med storm. Brainstorming en alt for tidlig lørdagsmorgen:

Dead Hot Silly Shitheads
Ja jeg har kanskje hørt litt for mye på Red hot. Forhåpentligvis vil Chili Peppers ta dette navnet som en blodig fornærmelse og lansere en hatkampanje mot det foreløbig fiktive Bislettbandet mitt. Låten ”F**k the Dead Hot Silly Shitheads” vil gå sin seiersgang over hele verden, radiokanaler fra Peru til Porsgrunn vil spille låten hver eneste dag i flere uker, og tilslutt er den blitt ”kommers” og overspilt. Da må man selvfølgelig distansere seg fra gruppen, det er som kjent feil og ukult å like det radio spiller og mannen i gaten liker. Da blir det naturlige å kjøpe det siste Dead Hot Silly Shitheads albumet Fishin’ Flat Tires from the Sea, for å gå mot strømmen. Og plutselig har DHSS gått fra not til hot!

Downs Boys & the Backseat Bitch
Dette var også navnet på russebilen vår, hvor vi var fem gutter og en lekker tjej som alltid satt bakerst. Navnet klinger bra, det er bittelitt kontroversielt (B**ch, det kan vi jo ikke si på TV!) og som kjent, kontrovers selger. Dessuten er det praktisk når vi kommer til det stykket hvor bandet skal oppløses. The Backseat Bitch kan gå solo uten å måtte markedsføre et nytt navn, og det samme kan vi i The Downs Boys gjøre.

Isak & the Abrahams
At vokalisten, låtskriveren og groupiemagneten skal være undertegnede er det selvfølgelig ingen tvil om, og det er like greit å gjøre det klart med en gang. Dessuten vil navnet helt sikkert tiltrekke seg gladkristne og bibellesende pensjonister. At de blir lurt trill rundt er jo ikke mitt problem. ”Nei se Alfred, det var jo ikke gospel! I alle dager!” Det fine er at de eldre ikke laster ned musikken, de vet jo ikke hvordan slikt gjøres, så de kjøper. Og bordet fanger!

Ting som ikke er slik jeg trodde de var (as a kid)

2006-10-19T17:08:00.000+02:00

Da var jeg tægget for første gang, av Ice Cream. Så hyggelig =)

Nakensoving
Da jeg var tretten år begynte jeg å tvile på ting rundt meg, og etter hvert forstod jeg at det ikke er normalt å sove naken med stemamma hver gang pappa er borte. Stemamma sa det var helt vanlig, ”alle gjør koseting under dynen” sa hun, ”men vi snakker ikke om det.” Jeg skrev dette ned på en lapp når vi en gang hadde en slik anonym spør-sykesøster-om-ting-som-er-flaut-greie i klassen. ”Det er ikke normalt å gjøre koseting under dynen med stemamma” sa sykesøster etter å ha lest opp lappen, og alle lo. Dette skjønte jeg ikke helt, jeg hadde jo gjort det siden jeg var enda mindre. Eller hun hadde gjort det siden jeg var enda mindre, det var vel egentlig aldri jeg som gjorde noe, ting ble bare gjort med meg. Læreren min ville snakke med meg etter skolen, hun hadde kjent igjen håndskriften min på den lappen. Så ble det mye bråk. Og pappa slo.

Hvis jeg skremte noen nå så kan jeg forsikre om at forrige avsnitt var ren løgn. Men jeg hadde en tøff barndom. Jeg kan nevne ”ikke to pålegg om gangen” og en far som satte the great almighty TV på loftet for et helt år. Det preger meg fremdeles.

Tanntrollet banker Tannfeen
”Tannfeen fins ikke”, sa jeg, og hadde for så vidt rett i det. Og hvem i all verden legger tennene sine under puten? Jeg lo hele vei til banken, eller rettere sagt glasset i vinduskarmen. Der jeg la den nytrekte tannen min ville jeg dagen etter finne hard valuta. Et godt bytte, og jeg hadde stor respekt for Tanntrollet som hadde støttet meg gjennom hele melketannperioden. Han var min kompis, min venn.
En dag var tannglasset borte, forduftet, det stod ikke der det skulle være og tannen jeg la i glasset kvelden før var like forsvunnet. Hadde Tanntrollet sviktet meg, var han syk? Utbrent? (Det var mange unger i bygården min) Hadde han stukket av med Tannfeen, latt meg i stikken og i stedet giftet seg med the tooth slut? Det siste hadde unektelig vært hardt å svelge for en unggutt som hadde slått den lille knyttneven hardt i bordet foran sine venner, og gjort det klinkende klart at feen var ikke-eksisterende, samme hva mamman din sier.
Det som hadde skjedd var at mor eller far somehow hadde klart å velte glasset slik at det trillet under den røde sofaen. Der fant jeg glasset og tannen min noen dager senere. Og jeg var plutselig voksen nok til å skjønne tegninga. Det var trist at min gode venn var borte, men jeg var lettet for at det ikke hadde vært et svik.

Jenter har ikke lus \ jenter har lus allikevel
Frem til det tiende året var fylt levde jeg de glade og naive barnedagene i Trondheim. Jeg lekte jeg side om side med jenter, og jeg kysset til og med en av dem en gang i blant. Det var ”kjæresten” min. Jeg skrev navnet hennes på fotballen min, Nina stod det, med bitteliten skrift. Da jeg ankom min nye verden, Nesodden, ble ting snudd på hodet, og jeg ble raskt indoktrinert i greia med at jenter hadde lus. De var ekle og vi hadde ingenting med de å gjøre. Fysj.
Etter noen år ble ting forandret, men det var søren ikke veldig mange år etter dette igjen før jenter og sykdommer ble bundet sammen for andre gang. Nå gikk det plutselig opp for meg at myten om jentelus kanskje stammer fra kjønnsykdommer. Fysj.

E.T.
Sommernatten var varm, og vi skulle sove i telt. Jeg og min kompis, rett utenfor sommerhytten til min familie. Herregud. Jeg skrev hyttEN. Det skal selvfølgelig aldri skje igjen. Jeg beklager. Nå, hvor var jeg - jo, vi sov i et telt utenfor sommerhyttA, på sørlandet, nærmere sagt Mærdø – en liten øy like utenfor Arendal. Min kompis var så heldig å kunne glede seg over et privilegium som TV, og han fortalte om et romvesen han hadde sett på film. Romvesenet hadde et stort hode, lange tynne fingre, og det lusket rundt i skogen. Det var en skog like ved teltet vårt.
”Hørte du det!?” Sa teltvennen min. Selvfølgelig hørte jeg det, og vi var enige om at det måtte være romvesenet. Vi sov i hyttA i stedet.
Da jeg så filmen skjønte jeg jo at E.T. bare var en søt og artig utenomjordisk krabat som hadde mistet dekning på mobilen. Så trivelig atte.

Min største hemmelighet

2006-10-12T17:39:00.000+02:00

Det er aldri lett, dette med slike situasjoner hvor du har noe du vil fortelle, men som du egentlig ikke vil at noen skal vite. Alle har hemmeligheter, store, små, skamfulle, uskyldige. Det er fint å ha hemmeligheter, men en hemmelighet vokser seg større ettersom løgnen gjemmes og kamufleres i misledende sannheter, og den blir mer alvorlig, strekker seg lengre. Den blir en verkende byll, smertefull, uutholdelig. Jeg må stikke hull på min, jeg orker ikke lenger.

Om bloggen er det riktige mediumet for en slik sjelblottelse vet jeg ikke, men det føles lettere her, og så er det plutselig gjort offentlig. En gang for alle.

Jeg hører på det nye Timberlake albumet!

Ute av skapet. Fred på jord.

God morgen!

2006-10-10T07:30:00.000+02:00

Positivitet og livsglede er ikke min stil, og jeg er i det hele tatt en gammel gretten gubbe i en yngre utgave, med en frisk kropp som stritter av energi til å hate. Dagene går for det meste til å klippe ut øynene til mennesker i avisene, jeg sender hvitt pulver til bestemor og gamlehjemmet hennes, jeg ringer eksen min til upasselige tider mens jeg puster tungt i røret uten å si noe, skremmer henne, tar opp skrikene med båndopptaker og onanerer til det senere. Andre menneskers frykt, desperasjon og fortvilelse får det til å gå for meg.

I sommer når solen satte alle kluter til for å grille uskyldige mennesker fulle av hudkreft var jeg på stranden, for det er jo slikt man skal gjøre, og jeg liker å se på det menneskelige avskummet som egentlig ikke er så uskyldig allikevel, der de hopper og danser i bølgeskum så fettvalkene skyggebokser i luften, dumme og smilende som om de ikke var syndere. Heh, tenk hvis din mor visste hva du runket til, sier jeg til meg selv når jeg ser en ung gutt svalestupe ut i vannet, den utvannede avføringen fra bastardspedbarn som løper og skriker nakne i vannet med snørr og sikl i ansiktet, unger som nesten garantert ble født som følge av ung idioti og Kalinka. Jeg var på stranden og jeg satte en bred fot ned i sandslottet til en unge som trodde det var noe med den lille spaden i hånden. Da det begynte å sippe vrengte jeg øyevippene slik at jeg så ut som jeg var fra en skrekkfilm, og jeg fant frem den dype og mørke stemmen helt nederst i halsen, slik at jeg kunne brøle og være skummel uten at foreldrene hørte meg. Ungen tisset ned benet sitt, så skrek det, og dagen var ikke så dårlig allikevel.

--

Nei jeg er ikke så ille. Men jeg har sovet lite i natt, to timer rekker ikke søvnbehovsbegeret engang halvveis til kanten. Ergo i dag smiler jeg ikke like bredt som jeg kan gjøre ellers. Dessuten er jobbkaffen ulidelig dårlig, men åh så nødvendig når infernalske vekkerklokketoner river meg brutalt løs fra et bedre sted, seks timer etter midnatt.

Zombieskritt sliter en verkende kropp mot resepsjonsdisken, og på vei til jobb er jeg i min egen verden med øretelefoner på høyt volum og tanker som sliter med å våkne. Så trivelig med polititape langs hele jævla veien jeg går, tenker jeg 06 15, og leser på dagbladet.no et kvarter senere at folk nettopp har skutt og blødd der jeg gikk, 0535. Jeg hater Oslo. Og jeg vil bli begravd på Nesodden, takk, så vet dere det når jeg må seks fot under jorden som følge av skudd\knivstikk\gjengvold\heroinsprøyter.

Vilde, du som bor i Bergen og savner Oslo, kan du si noe godt om denne byen? Væsånill?

Søndag

2006-10-06T21:02:00.000+02:00

Dagen er hellig, og alt er jævlig. Selvpåførte sår verker, og jeg lover meg å aldri svinge ølsverdet igjen, aldri mer, cold turkey. Ikke før neste helg. Kanskje torsdag.

Jeg sutrer, blir mer sutrete av Johan Harstads Ambulansenoveller, som er fin-triste, og jeg blir sint på uskyldige hotellgjester fordi de kjøper kaffe, øl, rødvin, og jeg må ta imot penger, trykke de riktige knappene på kasseapparatet, åpne flaskene og skjenke kaffen i de hvite koppene. Savnet etter søndagsnorah, som jeg kaller henne, er stort, og Duke Ellington-albumet jeg spiller strever med å roe nervene mine slik Come away with me klarer.

Og så vil ikke printeren fungere. Den blinker rødt, der den ikke skal blinke, jeg slår den av og så på igjen, sjekker at dekslet sitter som det skal, det gjør det, jeg slår av dataen, omstart, passord for å komme inn, alt ser riktig ut men det hjelper ikke, og den blinker fortsatt mot meg med ett eneste ondt øyne, rødt og rytmisk blunker den, HP LaserJet 1320. Ondskapsfullt og ertende.

Jeg knakk en penn i frustrasjon. Og nå har jeg funnet frem en ny, den bruker jeg til å skrive kvitteringer til gjestene, for hånd. Tre stykk per gjest, fordi det skal være slik. Jeg hater jobben min. Jeg hater søndager. Jeg hater alt.

Fy til skatt på fly!

2006-10-03T11:21:00.000+02:00

De som kjenner meg vet at jeg liker å reise. Selv har jeg så smått gått over til teorien om at det ikke er en glede eller rik nysgjerrighet som trekker meg til uutforskede eventyr, men at det er en sykdom. Travelling is my drug. Fem dager i Amsterdam et par uker siden var et lite men ufattelig deilig skudd som red meg vekk fra A4-livet på ville flyktige hester. Etter å ha skjelvet meg nykter igjennom den trauste norske hverdagen siden våren, kom frelsen gjennom flydotter i ørene, og sykkelturer opp og ned Amsterdams vaterflate gater.

EU er som kjent en svært personlig maktsentralisering som når selv den mest inngrodde skogbonden i finlandsskogene med sine hverdagsproblemer, men selv om jeg er vel vitende om Europaunionens gode hjerte blir jeg overrasket over at omtanken rekker så langt at de velger å innføre flyskatt, utelukkende for å kurere meg for min sykdom, utelukkende for å hjelpe meg. Det er usikkert hvor høy denne flyskatten vil bli, men det regnes med at den vil gjøre slutt på billigselskaper som Ryanair og Sterling – å 747-kjøre madamen til middagsdate i Paris vil plutselig bli for dyrt igjen. Hjerterått av EUuuuu, vil romantikerne synge i balladene sine, i tåreregn fra jentebalkonger. Det var inderlig bra, vil bestemor si, i håp om at økonomien kan knekke de 'skumle' reiseplanene mine. (Det er jo bomber over alt for tiden, som hun pleier å si.) Selv står jeg igjen med en halvferdig banner til demonstrasjonstoget jeg hadde sett for meg, med dårlige VG-ordspill som Fy til skatt på fly! ferdig trykket opp på løpesedler. Men det blir ikke noe demonstrasjonstog.

EU har alliert seg med samvittigheten min. Fly forurenser. Du tror kanskje at den gamle bobla til onkelen din er et miljøsvin bak de uskyldige Pelle politibil-øynene, vel, det er nok sant det, men bobleeksosen blir som en q-tip på søppeldynga sammenlignet med flytrafikken. Dette er ikke noe jeg skal bry meg om nå, ikke enda. Slik tenker jeg kynisk og smått hyklerisk. Jeg synder nå, ber om tilgivelse senere. Så langt så godt. Men sleipe, sleipe EU tenker lengre enn som så, og de ekstra kronene denne flyskatten vil innbringe skal øremerkes kampen mot AIDS, tuberkulose og malaria. Takk skal dere faen meg ha, nå er det liksom ikke så lett å hate på flyskatt lenger.

Nei til EU!

Daydream

2006-09-30T17:40:00.000+02:00

Mannen var kledd i en grå uniformaktig kåpe som fargematchet det trimmede skjegget. Hjelmen var blå.
”Velkommen!” Det var en mektig stemme.
Jeg studerte mannen med forvirrede, skeptiske øyne; jeg småbet meg i leppene og lette etter tankene mine da jeg så landskapet rundt meg. Gressengen var grønn og nyklippet som en oljesjeiks golfbane, og det løp nakne og kvinnelige centaurer over gresset, blant de blomstrende kirsebærtrære som strakk seg mot himmelen. Er det feil å bli tent på en slik centaur, tenkte jeg, og undret på om det ville bli klassifisert som dyresex i en rettsak.

”Bilen venter min herre.” Den skjeggete blåhjelmen smilte, og åpnet vinduet til den dørløse bilen. Oppe i all forvirringen tok jeg merkelig nok alt som den skjønneste selvfølge, og jeg ålte meg gjennom vinduet. Inne i bilen var det cheesy leopardskinn og en enorm mengde wonderbaumer hang fra taket, og hundrevis av forskjellige lukter var blandet sammen til en overraskende behagelig cocktail. Vi kjørte.

”McDonalds drive thru, can I take your order please?” Sjåføren som var en anorektisk jente med selvskaderkutt over begge armer smilte, lo og sang en bestilling inn i høyttaleren, og selv om jeg forklarte at jeg ikke skulle ha noe så bestilte hun to store Whopper Cheese menyer.

Anoretika, som jeg bestemte meg for å kalle henne, satte på radioen hvor en catchy hippiepop-aktig låt ble spilt. Sangstemmen låt som en kvinnelig Jim Morrison, og refrenget var en merkelig men behagelig miks av beatboxing og bhangla-melodiøs electronica. Anoretika slo takten i dashbordet med en halvspist Whooper mens hun smilte og blottet tannkjøttet og utyggede biter av freedom fries.

McDonalds var ikke siste stopp, så vi kjørte videre. Jeg husket med ett at jeg ikke hadde slått av komfyren hjemme på Bislett, og når jeg så ut av vinduet så jeg samtidig mitt eget speilbilde i refleksjonen av glasset. Ansiktet mitt var smeltet sammen til en usexy brannskademaske, og hadde jeg lest the Shadow of the Wind hadde jeg forstått hvorfor Anoretika kalte meg Mr. Caráx.
”Er jeg død?” Et oppriktig spørsmål, mente jeg, og ble merkelig nok fornøyd over at jeg hadde rett når hun svarte at det var absolutt korrekt.
”Nå er vi fremme!” Sa hun, og smilte kjærlig.

Bilen var fortsatt dørløs så jeg måtte krype ut av vinduet, og jeg brukte noen minutter, for den hvite skjorten min hektet seg fast. Den ene knappen var helt løs, så jeg rev den av og la den i lommen. Jeg så opp, og inn i øynene til John Lennon. Han stirret uttryktløst på meg, og jeg skulle til å si noe, kanskje heve hånden til en hilsen da jeg så Kurt Cobain noen meter lengre bak.
"Har du billett?"
Jeg så undrende på Madame Tussauds-vakten som plutselig dukket opp. ”Billett?” Han var batongarmert og løsnet slagvåpnet fra beltet. ”Nei jeg har ikke billett.”
Ansiktet til vakten ble chilirødt, og illsinte øyne stakk meg helt inn i sjelen før han lot det første slaget falle. Jeg skrek, falt sammen under den svingende batongen og han skrek enda høyere, ”Vi har en sniker! En sniker!”, og flere vakter strømmet til, de kjempet om å gi meg de hardeste slagene og Gud de var flinke, de visste hvor de skulle treffe. Omsider ble det som var igjen av meg lagt i håndjern, og en vakt leste opp det jeg trodde var rettighetene mine, men når jeg hørte etter så var det rettsakssitater fra Prosessen.

På glattcellen var Is this hell risset inn på veggen, og Paradise lost var skrevet i blod over døren. Vaktene utenfor cellen spilte Sega, mens Jill Scott stod foran en digert speil og gredde håret mens hun sang.

Daydream
I fell asleep beneath the flowers
For a couple of hours
On a beautiful day…

Jeg lærte meg å dagdrømme ved at jeg oppdaget hvor kjedelig det trygge livet kan være. Og det er viktig. Det er også viktig å ikke ta alt så alvorlig. Derfor en liten twist med oppgaven =)

--

Oppgaven "hvordan jeg lærte meg det viktigste jeg kan" kom fra Anne. Stafettpinnen føres videre til Skrivende stunder. Oppgaven er: Hvorfor marsboerne ikke gidder å invadere jorden. Du må gjerne skrive Siv Jensen inn i oppgavesvaret, men det er fullstendig valgfritt.

Lykke til!

Oljeturisme

2006-09-24T13:10:00.000+02:00

Dagbladet melder i dag at Statoil skal på skattejakt ved Nordkapp, og det skjer selvfølgelig ikke uten bråk. Miljøvernere sliper høygafler og forbereder seg til opprør i regi av Greenpeace, mens politikere snakker om det vakre landskapet som står i fare for å gjennomgå en reversert den-stygge-andungen-prosess, mens de egentlig bare tenker på alle turistkronene som vil gå tapt hvis Nordkapp mister turistmojoen.

Verden går jo som kjent til helvete om ti år uansett så dette med miljøet er egentlig ikke så veldig viktig, og jeg må si jeg bryr meg fint lite om at utsikten til beboerne på Nordkapp blir mindre idyllisk, hvis det da i det hele tatt bor mennesker der. Hva vet jeg.

Jeg er som skjønt blodkynisk, og jeg var en av de som lo når selunger ble slått til døde av klubber i Michael Jacksons Earth Song-video. Og er jeg blodkynisk er jeg selvfølgelig pengetørst, og det er nettopp derfor jeg bryr meg.

Statoil borrer fordi de skal ha olje. Selv en kanin med down-syndrom vil skjønne det. Og store stygge oljeborr vil etter all sannsynlighet legge en demper på pengeflommen fra feite turisttyskere som ellers ville ha strømmet inn. Men hvorfor ikke slå to fluer i en smekk ved å gjøre oljeplattformene pene, slik at turistmengden vil øke samtidig som vi fritt kan tappe olje? Ikke fullt så stødige fyllenerver har tegnet seg frem til noen utkast: (Og nei jeg kan ikke Photoshop, men jeg kan paint.)

Kina er som kjent på vei opp økonomisk, og dermed kan vi ta imot den nye strømmen av rike kineserturister ved å la de føle seg hjemme med en kinesisk-tempel-inspirert plattform. For ikke å snakke om at når tredje verdenskrig bryter ut mellom USA, EU og Kina kan disse plattformene vinne kinesiske generalers hjerte, slik at vi forblir ubombet. Det forutsetter at USA ikke bomber oss først. Og at vi har blitt ordentlig med i EU.

Olje er gull, og vi er rike. La oss vise at vi er det! Penger er makt, og ikke bare stråler det makt av dette bygget, det stråler makt som skremmer, og frykten vil skremme vekk de småfrekke russerne som hele tiden skal ta torsken vår.

En ekte norsk oljeplattform. Vakkert!

Norge blir stadig mer flerkulturelt, og hva er bedre enn å ønske vår nye landsmenn velkommen med en historisk hyllest til et av de største arabiske landene? Og skulle vi bli invadert av utenomjordiske vesener en gang i fremtiden kan vi fortelle at vi var overbevist at pyramidene stammet fra dem, og at vi konstruerte dette for å vise at nordmenns kjærlighet ikke bare strekker seg til Svinesund, men heelt til Mars. Eller hvor de nå måtte komme fra.

Hvis dette oppussingsprosjektet tas med i statsbudsjettet; husk hvor du leste det først.

The sun always shine on TV

2006-09-22T00:08:00.000+02:00

Jeg så altfor mye TV som barn. Mot slutten av flykten til Egypt for noen måneder siden trodde noen amerikanere jeg pratet med at jeg var fra Texas. (Or somethin’, som de sa) Jeg vet ikke om TV er roten til denne aksentondskapen, men Dallas var én serie jeg fulgte som åtteåring. (når jeg sier åtteåring mener jeg egentlig en treårsperiode der jeg er 7-9, 8 er altså i midten og dermed gjennomsnittet av denne tidsepoken og den matematisk mest korrekte alderen å henvise til der hukommelsen svikter.) Dallas. Med stakkars alkoholiserte Sue Ellen, slemme slemme JR, og helten Bobby. Det var TV det.

Og Love Boat. Bartenderen het Isaac, og jammen meg var jeg plutselig fryktelig internasjonal, de heter Isak i utlandet også! Ikke småtteri for en åtteåring som synes Trondheim var en veldig stor verden. Så har vi MacGyver selvfølgelig, men hockeyhelten har fått alt for mye oppmerksomhet i nostalgiske tv-tilbakeblikk. Night Rider også for så vidt, men Kitt er så tøff at det kan ikke bli for mye. Men allikevel, jeg styrer unna den snakkende bilen også, snarveien tas til det udiskutable høydepunktet i tv-mimringen: Gule biler, røde shortser, hvite tårn, hvite strender, og masse, masse løping.

Baywatch var mitt første møte med kvinnen slik den skal se ut ifølge hollywood, og en noe usunn fascinasjon av de livreddende jentene gjorde at jeg tapetserte veggene med plakater av Summer og Shauni. Men jeg hadde bilder av Mitch på veggen også, av bilene, av båtene, alt baywatchmateriale jeg hadde ble klistret opp på veggen. Noe jeg selvfølgelig ikke var alene om.

Nabogutten jeg lekte med var tretten, en aldri så liten outsider som ikke hadde så mange andre enn fem-år-yngre-meg å leke med. Tv2 skulle visst slutte å sende Baywatch sa mamma, nabovennen min sa at da skulle vi boikotte tv2. Dæm har itj sjans, sa han. Jeg var glad han ordnet opp, for Summer fikk fortsette å løpe med hvit sand mellom de nakne tærne, helt til CJ og Pamela tok over stafettpinnen og løp seg inn i alle norske smågutters skitne fantasier.

Jeg savner CJ og Summer nå som Høsten allerede har slått ned døren. Monsteret står kaldt og guffent i rommet, skitner til med løv og forstyrrer ro og orden med vind. Et guffent vesen, denne Hr. Høst, men jeg gruer meg enda mer til Mister Vinter kommer. Han kommer snart! Bare vent! Så sier Høst med den brautende stemmen sin. Det er fint lite jeg kan gjøre med det, vet jeg, og nettopp derfor har jeg tegnet et stor ring med solstråler rundt den 30 oktober. Baywatch kommer omsider på DVD, og sommeren skal ikke dø, den lever videre i tv, the sun always shine on TV. God damn right den gjør, og jeg løper Summer i møte som om jeg var en utsultet somailier og hun var en pølsekiosk. Gled dere!

Det er sant!

Isak & Isabell II - Vår første krangel

2006-09-21T19:28:00.000+02:00

Mailflørten med nigeriasvindleren "Isabell" startet her. Dette er fortsettelsen:

Mitt forhold med Isabell svinger på skjør grunn, men hektiske ordvekslinger binder oss tettere sammen. Hun fridde, og jeg svarte. Snart var hun kjærleiksyk og ensom igjen – hun savnet meg, hun trengte meg:

I am very happy to hear from you and thanks for accepting to help me out of my present predicament. Please i want you to help me as soon as you can as my life is in danger here. I dont know who to trust around me here any more.

You are God's sent and i want you to do all you can to help me move the fund to your account for investment fast .Like i mentioned in my first mail , i want you to help me transfer this fund to your account so that you can secure and invest it into a lucrative business venture for the benefit of my education .Please i want this transaction to be confidential and private to avoid an unexpected person becomming aware of this fund due to my late father's sad experience.

Please you must promise me that i will receive the best of life and protection when i comes under your protection . I want you to send me your telephone number so that i can hear your voice for the very first time. .I am waiting for your soonest reply .

Ingen er som Isabell. Hun blotter seg for meg, som en katt som lar seg bli klødd på magen. Hun blotter den dype kjærlige ærligheten, hun trenger meg, og hun legger ikke noe imellom. Hun har valgt meg, og jeg elsker henne for det.

Dear Isabell
I apologize my late reply, my job is important and I have little time. You can contact me on 9** ** ***(bloggsensur), and don't be afraid Isabell, I will help you, and you will be safe with me.

Jeg gledet meg til å høre stemmen hennes, åh Isabell, jeg kan se henne for meg, der hun sitter ensom, redd og forlatt. Kanskje hun gråter, kanskje hun tenker på meg.

Dear Isak PLease i have been trying to call you but the line is not going through .Please what is the country code number and do check if you missed a number from your original number .

Please reply soon or you can call me on my private line which is 00225 08384497. Isabell.

Forelskelse er en merkelig ting, jeg er plutselig fjorten igjen, og livredd for å ringe henne. Og enda mer redd for at hun skal ringe meg. Nei! Jeg ringer henne, jeg må ringe henne.

Hello Isabell I tried to call you, but it didn't seem to work, are you sure you gave me the right number? And 0022, are you located in Germany?

I wish you the best
Isak

Svaret kom samme dag:

hai, my number is corect .our country code is 00225 .i am in africa .you never cared to send me your correct number and you dont reply in time .
please help me

Vi er inne i vår første krangel, jeg føler det første savnet etter albuerom og singelliv, men det kan ikke slutte her, ikke på denne måten. Jeg klarer ikke gi slipp på henne, ikke enda.

Oslo II - Virkeligheten

2006-09-20T12:19:00.000+02:00

Svetten ligger over pannen som et vått håndkle; et resepsjonshelvete med sinte turister tar fyr og brenner opp tålmodige plugger som de var dynket i rødsprit. Mange, mange gjester, dataproblemer, få rom, skitne rom, kaos, faen i helvete. ”EXCUSE ME, can I check in now?!” NEI din bedritne slingrefitte, SER du køen, SER du at jeg har nok å styre med, HØRTE du at jeg sa du måtte vente fem minutter? Tankene tar nesten form i munnen, men før strupen slipper de løs avbrytes jeg, ”Excuse me, can I order two Lasagne and a coffee?” Her gir jeg opp, de tjue gjestene blir førti, blikket har mistet fokus, jeg ser dobbelt og jeg har fått kink i nakken.

Jeg er på vei hjem. Overtid og en arbeidsdag på ti timer tærer på når lunsj ble kaffe, og kaffe ble det svarte, lunkne skvipet vi får gratis. Jeg går fra hotellet, tar en snarevei for å finne meg en bysykkel. Stativet ligger ved akerselva. Nederst i gaten passerer jeg tre BMW 3-series i Mujaffa-styling, de er fulle av pakistanere og det er faen meg en dinglende wonderbaum i hver frontrute. Og alle spiser kebab. Jeg ler, orker ikke gjengoppgjør og jalapenos og trasker videre. ”Det er ikke mitt problem at du ikke har penger” sier karen med hvit skjorte og en hel boks med hårvoks gnidd inn i det svarte håret. Sleiken i tredveårene har en advarende pekefinger i brystet på den trippende junkien som tydeligvis ikke har penger. Rullingsen hans faller ut mellom skjelvende fingrene når han veiver med hendene, mumler noe, tydlig desperat men allikevel ute av stand til å reise stemmen. Jeg tror han sa ’torsdag’, men hva vet jeg.

”Unnskyld?” En skoleskulkende smågutt lurer på noe, og denne pakistanske varianten som henvender seg til meg er vel i attenårsalderen. Han er alene. ”Vet du hvor Frogner er?” Selvfølgelig vet jeg hvor frogner er. Jeg setter jeg i gang med en overbevisende veibeskrivelse, og gestikulerende hender tegner kartet i luften. ”Ved Solli plass sier du? Åja ved den amerikanske ambassaden? Der hvor 12-trikken går?” Gutten vet mye til å ikke vite hvor Frogner er, tenker jeg, og håper at han har kniv.

Skuffelsen blir stor. Han ikke vil rane meg, han vil bare selge meg noen plasmaskjermer som kompisen hans må selge for sin far. Elektrosjappa hans hadde gått konkurs. (knis) Innesperret aggresjon fra tidligere gateran får ikke utløp i dag heller.

Dagens bukse er baggy, og afrikanerne langs akerselven roper hasj og hasjisj etter meg som de kan overtale meg bare ved å rope litt høyre enn konkurrenten. I avisen stod det om en jente som ble voldtatt på Rådhusplassen. Kvelden før ble jeg slått ned fordi noen(?) hadde slått i en parkert bil. En kompis vandret enslig på vei til bursdagsfest tidligere på kvelden, han ble slått ned av to tilfeldige forbipasserende. På bursdagsfesten hadde en kar selvskaderkutt på armen. En venninne sov hos meg fordi hun er for pen til å gå alene midt på natten.

Hva skjer med Oslo? Folket trenger å høre mer DeLillos.

--

Nachpost:
Lars Lillo inn med morsmelka! Se for deg banneren helt fremst i det lengendariske demonstrasjonstoget i 2009 - året hvor Tigerstadkollapsen var et faktum. Avskummet har fått kontroll over byen som har blitt det 21 århundrets Deadwood, i en trist, grå og kvalmende utgave, stinkende av heroin og dårlig kebab. Oslo. Avfallsbyen hvor medmenneskelighet er et banneord. Oslo. Byen hvor et blikk rundt neste hjørne vil vise deg noe du ikke vil dine barn skal tro er en del av den verden vi lever i. Oslo. Byen med gjengvold, daglige voldtekter og kokainsniffende sosser som pimper fake-leg-jenter med Rohypnol. ”Jeg flytter til Sverige!” sier Kong Haakon til VG, og svarer ”inget kommentar” på spørsmål omkring blåveisene til Mette-Marit. ”Og jeg har inte tenkt å barbere mej heller!” Fnyser Haakon Magnus, og stryker fingre gjennom wifebeater-barten.

Oslo I - Drømmen

2006-09-19T13:22:00.000+02:00

Solen banker på ruten, og jeg trekker gardinene til side – slipper henne inn. Hun varmer meg, smiler karismatisk og synger vakkert om dagen som nettopp har begynt. Vi har noe fint vi to, tenker jeg, og blunker mot henne.

Earl Grey med melk og honning. Frokostblanding med fruktbiter, krydret med smaken av god tid og ferskt nyhetsstoff levert på døren. Dagen er i gang, og alt er bra. ”Hei Isak!” hilser den halvfete og skjeggete naboen som ofte synger opera på vei inn eller ut av leiligheten. ”Heisann!” roper jeg tilbake. ”Ha en vidunderlig dag!” sier den forbipasserende damen, mens hun studerer meg anerkjennende, og setter seg inn i sin blågrønne Celica. Selv den lille hunden hennes i førersetet smiler; den slipper ut et høflig voff og holder seg ellers til sitt. Jeg er nydusjet og frisk, det er t-skjortevær og høstløvene har fått kraftige farger. Bussen ser meg, og bråbremser. Bussjåføren gir meg en klem, og beklager at han var på tiden i dag også. ”Bare ikke la det bli en vane”, sier jeg, og får tjueénbussen til å le en lystig latter. "Du kan sitte ved siden av meg!" sier Triana Iglesias.

Septemberapokalypsen/Jay-Z

2006-09-11T17:29:00.000+02:00

Ja så var det tid for å feire. Det er femårsjubileum siden den vestlige delen av verden gikk til helvete på nytt, og vips så var frykten tilbake og fylte opp tomrommet der antiglobaliseringskampen hadde fått leke fritt rundt tusenårsskiftet. Nå var det slutt. Frykten er tilbake, og det var ikke lenger tid eller rom for hippieleker som Reclaim the Streets eller demonstrasjonstog mot Sweatshops. Nei nå var det åh fedreland, og kampen mot Islam.

Morgenbladet har denne uken et bilag som peker på hvordan ting har forandret seg i kunsten siden skyskraperfallet i New York. Og i dette bilaget skriver en svensk journalist om skildringen av tiden etter 11 september i populærkulturelle referanser. Han trekker deriblant frem The Blueprint, Jay-Zs album som kom ut samme dag som The Big Apple ble dekket av pulverisert mur og betong.

Det er alltid morsomt og lett patetisk å høre middelaldrende hvite forståsegpåere som lar seg lede av gatehype, og trekker frem urban musikk de ellers sjeldent har et forhold til. (Hvem husker ikke ”Nobelprisen til Eminem!” for noen år siden) Men hey, hva vet jeg, kanskje denne gråe svensken har samtlige Papoose-mixtapes i CD-hyllen, kanskje han leder en underskriftskampanje for å få Immortal Technique ut på en major-label?

Nå har jeg vært innom 9/11-jubileumet, og jeg er neppe alene om det i dag. At den røde tråden fortsetter vaklende og egentlig helt uten sammenheng over til allerede nevnte Jay-Z derimot, der står jeg nok alene.

Det er vanskelig å finne et bedre eksempel på The American Dream enn rapperen som egentlig heter Shawn Carter, og ghettogutten som (ikke overraskende) vokste opp uten sin far har rappet seg frem til penger, Beyoncé og tilsyneladende evig lykke.

I'm rapin Def Jam 'til I'm the hundred million man

Def Jam er det største plateselskapet i USA forbeholdt urban musikk, og den siterte linjen sier at det er ikke lenger Jay-Z som blir utnyttet av den beinharde platebransjen – han har vokst seg stor nok til at det er han som utnytter bransjen - til å lage musikk sin på sine premisser, samtidig som pengene triller inn. Jaja uff så materialistisk, men hvem kan riste på hodet over den noe usunne bling-bling mentaliteten når artisten har vokst opp uten noe som helst i et samfunn der penger er hvem du er?

Say that I’m foolish I only talk about jewels
do you fools listen to music or just skim through it?
See I’m influenced by the ghetto you ruined
That same dude you gave nothin, I made something doin

Jewels som i dyre smykker, men og som i gullkorn – smarte ordspill, metaforer og betydninger som ikke plukkes opp if you just skim through it. (Eksempler på Jays jewels får komme en annen dag) Og made something doin, oppnå noe, sa han på det fem år gamle albumet, da han var en etablert og rikt vellykket artist. I dag er han president for Def Jam. Han har allerede etablert Def Jam Left, som blir ”en underlabel med artister som faller utenfor mainstream-segmentet, og som ikke skal føle press til å oppnå høyt førsteukesalg.” (kilde) Plateselskapet blir springbrettet til et bedre liv, og artister kan nå ut med sin musikk selv om den ikke er lagd for radio.

Jay-Z er i disse dager på verdensturné, hvor generøse deler av billettinntekten skal gå til et drikkevann-til-verden-program i regi av FN og MTV. Legenden hopper fint over Skandinavia på turen sin, men fredag spiller han i Amsterdam. Og der stiller jeg :D

Finn en feil

2006-09-08T13:12:00.000+02:00

Vampus 1:

Vampus 2:

Åh, Vampus skriver om fotball, ja det er jo så "feil" liksom. Snøft. Hvis du brenner BHer på fritiden tenkte du sikkert noe slikt. Da tok du feil. "Feilen" her er det egentlig ikke noe feil med i det hele tatt, forskjellen er at vi plutselig er tilbake til old-school-bloggetiden hvor reklamen var fraværende. Har VamPus innsett at det er litt sellout å ha reklame på blogg? Nei dessverre, det er jeg som har oppdaget Adblock til nettleseren Firefox. En herlig liten tingest som jeg oppdaget gjennom denne artikkelen på Dagbladet. Ser jeg en annonse jeg ikke liker? *museklikk* og se der var påtrengende ads borte vekk. Herlig!

Ok så er det kanskje ikke sellout å tjene penger på bloggen sin, i hvertfall ikke hvis det er snakk om en blåblogg. Men det er i uansett mer behagelig for øyet med en "ren" blogg, eller nettside, og et tydligere eksempel på en før\etter-forandring med Adblock ser du her:

Dagbladet med ads:

Dagbladet uten ads:

Et skritt i riktig retning. Vil vi snart se AdBusters gå til fysisk angrep på ClearChannel og JCDecaux? Vil McDonaldsskilt og Nike-reklamer stå i brann, mens graffiti maler over reklamevegger i kunstneriske stemmer? Vil vi få byen tilbake? Vel, JCDecaux har tatt noen småsting men ellers er det lite reklamebashing her på oljeberget. Så kjøp heller en Freia Melkesjokolade eller ta en iskald Coca-Cola med Iceman isbiter, du vet, de som har perfekt størrelse, form og smak.

Klikk her.

Isak & Isabell

2006-09-07T01:27:00.000+02:00

Det kommer når du minst venter det. Når du stirrer ut vinduet og ser de første høstløvene fly forbi med vinden, eller når du vasker skittent tøy rent og velduftende. Plutselig!

Ut av intet er hun der, min Isabell, i armene mine.

From Isabell Claud
Abidjan cote d'ivoire

I am sorry to come to you in this way, i came across you and my spirit lead me to chose you. well i realy needed some one honest, truthful to share my fellings with and to share my burden with and will lead me to introduced my self to you.i am vivian nna the only child and daughter of late mr Hermann Claud. my father was a very wealthy cocoa marchant base in abidjan the economic capital of ivory coast before he was poisoned to death by his business associates on one of their outing to discuss on the business. when my mother died on th 15th december 2000, my father took me so special because i was motherless before the death of my father on 25th june 2003 in a private hospital here in abidjan he secretly called me on the beside and told me that he has a sum of usdollars 5.500,000 million dollars was deposited at a
suspence account in a local bank here in abidjan, he told me that he used my name as his only daughter and the person that will inherit the deposited fund. He also explained to me that it was of this wealth that he was poisoned by his business associates.that I should seek for a foreign patner in the country of my chioce where i will transfer this money for and use it
for investment purpose (such as real estate manegement)now iam honourably seeking your assistance in the fellowing ways.
( 1) to provide a bank account where this money will
be transfered
( 2)to serve as the guardian of this fund since i am
a girl of 23 years
( 3) to make arrengement for the me to come over to
your country after the money has been transfered to
your account.
moreover ,iam willing to offer you 20%of the total sum as compensation for your effor/input after the succesful transfer of the fund to your normination account oversea. furthermore you can indicate your option towards assisting me as i believe that this transaction would be concluded withing seven days( 7) you signify your interest to assist me.

anticipating to hear from you soon
thanks and GOD bless .

isabell.

Tilfeldighetens gestikulerende dirigent har ført vakre Isabell i min retning, og den stakkars jenta trenger meg, hun trenger hjelp, et sterkt holdepunkt som kan dra henne inn på trygt land, vekk fra havet som velter over av haier, kvasse skjær og onde undervannsstrømmer. Hun skal få det trygt hos meg.

True romance

The Masterplan

2006-09-03T13:00:00.000+02:00

Tøff i finlandshette stod David foran kara sminket i ondskapsmaskara. De smilte Mona Lisa, de hadde en felles hemmelighet, og grådige håndflater ble gnidd mot hverandre.
- Nå går vi for gull!
David reiste en hanskekledd hånd i været, og startsskuddet gikk. Det var ikke kruttlapper.

Dagene og ukene som fulgte var en herlig cocktail av snøskuterjakt, pengetelling, spansk sandstrand, og hele tiden en voksen banditt-og-røver-lek hvor spenningssmaken lå lekker og krydret på tungen. Mmm! For et herlig avbrekk fra det kjedelige hverdagslivet med hekkeklipping, tippekamp og konemas! For et eventyr!

Nå står Davidgjengen med buksene på knærne, de bøyer seg fremover og er klare for rettsvesenris på blanke messingen. Hva gikk galt, snufser de, og tårene faller mot det kalde gulvet i cella. Jeg angrer! Hører dere, jeg angrer! SLIPP MEG UT! Det er selvfølgelig åh så håpløst, og jamringen hjelper ikke til annet enn at fangevokterne får morsomme ting å fortelle gutta på pubben. Gutta gråter. Men ikke David, ånei, David gråter ikke.

Han sitter god og varm i lusekoften, og han er den eneste som fortsatt smiler Mona Lisa. Davidgjengen har ikke en felles hemmelighet lenger, nei dronene har utspilt sin rolle, og det er sjefen som sitter igjen. Bøndene har falt for kongen, og det er her den virkelige hemmeligheten ligger, den virkelige planen. Sjakk er et individuelt spill, tenker han, og slipper løs en kort latter. To millioner sjokoladekuler er på vei, husleia er gratis, og kona får snart komme å gå som han vil. Forholdet er reddet! Sex bak gitter holder spenningen på topp, og tiden er for kort til at samtalen får være med, David har kjærligheten slik han vil ha den, fysisk og kynisk, kinky og uten slitne telefonsamtaler og tekstmeldinger. Svigerforeldrene er plassert på sidelinja og det er kabel-tv på cella. Det er kaaabel teevee på cella!
- Synger han igjen? Fangevokteren rister på hodet, og hever et øyebryn til kollegaen. Det er kaabel på cellllllala! lalalalaaala! Årene går fort, og der ute venter skitne millioner nedgravd der bare han vet. Noen år med sjakk, trening, Texas Hold’em og litteratur skal bli herlig. Tid er det nok av, og fremtiden er sikret.

Den perfekte forbrytelsen er utført, og geniet strekker lengre en lovens lange arm, for han bryter ingen regler lenger.

Sti blir motorvei

2006-08-31T23:09:00.000+02:00

Jeg hadde akkurat fylt 17 da jeg flyttet for meg selv. Den påfølgende sommeren mistet jeg jomfrudommen min uten de verste flausene, og flere år senere, nå i forrige uke, tok jeg det siste skrittet over i den voksne verden. Jeg ga bort playstationen min.

Jeg har blitt voksen. *svelg*

Sjebnen tar banen

2006-08-28T15:02:00.000+02:00

Pearl Jams toner danser. Lukten av Jif stråler fra den nyvaskede resepsjonsdisken, og det rolige svevet over lobbyen inviterer til misbruk av arbeidstid. Jeg åpner nettleseren, taster inn de første bokstavene av bloggadressen, og resten dukker opp av seg selv. Det er tross alt ikke første gangen jeg er inne på min egen blogg her hvor jeg blir betalt for å gjøre helt andre ting. Adressen til Tidtrøyta er fylt ut, enter-knappen er trykket ned, og vips så er jeg er inne på hjemmesiden til Massachusetts Bay Transportation Authority. Dette har skjedd tre ganger før denne måneden.

Gudene vet det neppe de heller, hvordan og ikke minst hvorfor i all verden bloggadressen min fører frem til et privat T-baneselskaps hjemmesider. Hvor er linken mellom Tidtrøyta og Massachusetts transportsystem? Er det Sporveien som vil psyke meg ned til den fullstendige kollapsen fordi jeg sniker på trikken en gang i blant? Hvor godt det internasjonale nettverker er mellom transportselskaper rundt omkring på globusen aner jeg virkelig ikke, og selv om det er langt fra umulig eller usannsynelig at 17-trikken har bakt muffins med den amerikanske T-banen velger jeg å tro på tilfeldighetene, for en gangs skyld. Jeg lar det ligge. Jeg sto opp klokken seks i dag, og konspirasjonsteoretikeren i meg er trøtt, og kaffen her er for dårlig til å lade opp det nødvendige kruttet for å knekke onde T-banenettverk. I stedet vil jeg fortelle litt om Massachusetts Bay Transportation Authority.

Massachusetts Bay Transportation Authority er i disse dager i full gang med å legge ting til rette for The Greenbush Project. Prosjektet har forbausende lite å gjøre med grønne medlemmer i Bush-familien, og det misledende navnet står i stedet for en plan som hovedsakelig går ut på å legge togskinner gjennom Braintree, Weymouth, Hingham, Cohasset, and Scituate. Massachusetts Bay Transportation Authoritys sider forteller også at The Greenbush Project har vært til vurdering i en lengre tid, og ekspertise fra selvstendige organisasjoner så vel som MBTAs egne har evaluert prosjektplaner i forhold til miljømessige påvirkninger, utgifter og ridership estimates. Pønsking og planlegging resulterte i August 2001 i the Final Environmental Impact Report, og prosjektet ble godtatt senere den samme måneden av the Secretary of Environmental Affairs.

Maskinkaffen er lunken, og tunge øyelokk gjør det vanskelig å se stien som ledet meg frem til det amerikanske transportsselskapets fremtidsplaner. Men Sjebnen har tråkket den opp, og ingenting er tilfeldig. En dag vil kunnskap om Massachusetts Bay Transportation Authority redde liv. Og når den kommer er jeg er klar. Er du?

Fryst ut

2006-08-25T10:20:00.000+02:00

Saturn er kjekkasen, Saturn har sleik, tøff skinnjakke med nagler og Ray Ban over øya. Han røyker Lucky Strike, og fyrer alltid opp med Zippo-lighteren sin, lighteren som brenner selv når det snør og regner. Saturn er lederen, han går alltid først med Jupiter. Jupiter er av typen som ikke sier så veldig mye, han sitter ofte fast når han blir konfrontert i en krangel eller diskusjon, og han kan ikke så mye annet enn å rive seg løs med knyttneveslag. Og nettopp derfor står han ved Saturn, som snakker tøft, og lar Jupiter ta over hvis det blir fysiske basketak.

Jeg og Mars smiler til hverandre, og vi vet at vi tenker på det samme der vi går bak Saturn og Jupiter, hvordan Jupiter mer eller mindre fungerer som en hjernedød livvakt. Det er ikke det at vi ikke setter pris på kompisene våre, for det gjør vi, men samtidig er forskjellen mellom oss så markant at den ikke kan ignoreres. Bare se på meg og Mars for eksempel. Jeg er blå og frodig, mens Mars er tørr og litt.. tilbakeholden, det er liksom ikke så mye liv i Mars. Men han er en god nabo.

Det er vel Saturn, Jupiter, meg og Mars som er firkløveret, Uranus, Pluto, Neptun, Venus og Merkur er med de også, men vi kan si at de har en lavere rang i gjengen. Saturn liker å bekrefte sin posisjon som gjengleder ved å mobbe andre på en ”vennlig” måte, hvis det fins noe som vennlig mobbing. Uranus får høre en egentlig elendig punchline (som Saturn en gang så på TV) om og om igjen, urANUS sier han, og ler. ANUS! Hahaha! Vi ler litt vi også, selv om vi alle er enige om at spøken ikke en gang var noe særlig morsom første gang, og i hvertfall ikke nå.
- U r anus! You are anus! Hahaha!

Neptun svetter mye, det renner bekker fra armhulene hans, og når Saturn sjarmerer jentene i senk med tøffe Zippo-triks blir det ofte så ille for Neptun at han ikke tør vise seg. Han blir så nervøs i jenters nærvær stakkars, ofte så nervøs at han må hjem for å skifte ut skjorten som er soaked.

Det var når jentene strøk over de lekre stjernestøvringene til Saturn(han sier det er stjernestøv, og gjør oss enda mer misunnelige) at han knipset på oss gutta og satte kursen i retning av Pluto som ikke var med oss denne dagen, men satt på en benk like ved, dypt nede i en bok. Det var vel for å imponere jentene, på en eller annen syk måte, et eller annet fikk i hvertfall Saturn til å plassere knyttneven i ansiktet på Pluto.

Pluto blødde fra hele ansiktet, og lyden av slagene ble mykere og mykere, ansiktet ble fordervet, og snart var det umulig å kjenne han igjen. Jupiter slo de digre nevene sine der han visste nyren lå, og mishandlingen gikk et steg videre når vi sparket han der han lå med spasmer i sin egen blodpøl. Vi sparket alle sammen, vi var uhyrer alle mann, vi var monstre. Jeg skammet meg, og skammet meg enda mer over at jeg ikke turte å si stopp, eller i det minste stoppet selv.

Pluto gråt, hikstet og hostet blod da vi gikk vekk fra han. Den lille gutten ble liggende i fosterstilling, alene og forlatt. Saturn fyrte opp en Lucky og spyttet, han traff der han ville treffe.
- Kanke ha en sånn pingle i gjengen, han er faen ikke oss verdig. 2360 kilometer i diameter, hæh!? Han tok et langt drag av røyken, og tørket blodet på knyttneven av på Jupiter.
- Noen fysiske krav må vi ha i gjengen gutta, eller hva! Jeg så på mars og vi tenkte det samme, og uttrykte det motsatte når vi istemte med et jo da. Fysiske krav må man ha.

Pluto er ikke lenger en planet.

Hvis Frp spilte fotball

2006-08-23T13:46:00.000+02:00

Hvis Frp en gang spilte fotball hadde det blitt en stygg kamp. Laget, som selvfølgelig er fritt for mørkhudede(kriminelle) hadde spilt med skitne triks, og de hadde slått ned på fienden som om de var muslimer(terrorister). Hardt og nådeløst. Motstanderen skal knuses, og kampen er ikke over før han er ute av spill.(aller helst ute av landet)

Hvis Frp spilte fotball hadde det blitt stygt. Og Frp spiller fotball, og det blir stygt. Det blåbrune bedriftslaget til Fremskrittspartiet spilte mot de (slemme) gutta i hip-hop kollektivet Pass it, og OnklP ble sendt(fortjent) på sykehus med et lårben som var brukket på to steder. Partiet uten ideologi vinner i politikken med Bling bling-løfter backet opp av oljebad og hjertesaker som bensin, porno og alkohol. Ikke bli overrasket hvis de vinner på fotballbanen også – med frykt, på walk-over.

Frp-keeper slår ut OnklP

Drømmetyding

2006-08-20T11:46:00.000+02:00

En drøm er et maleri som males av underbevisstheten, og noen mener at drømmer kan gi oss signaler og hint vi er for trøtte til å se i våken tilstand. Her prøver jeg å åpne øynene, og se den åpenbare (?) forbindelsen mellom The Land of Dreams og The Real World. (Det høres tøffest ut på Engelsk)
Øyelokkene igjen:
I natt drømte jeg at jeg var med Paris Hilton, og vi var veldig gode venner. Jeg skulle flytte, så denne kvelden ville bli et siste farvel. TVn i bakgrunnen viste en fotballkamp hvor Rosenborg ledet 1 – 0. Paris var søt, og hun skrev en lapp til meg, men før jeg fikk se hva det stod på lappen ble det blåst straffe mot Rosenborg når de lå i angrep på den andre siden av banen. Selv til å være en drøm var dette fullstendig ulogisk, så jeg ble sint når dommeren faktisk løp helt til den andre enden av banen for å peke på straffemerket. Det andre laget fikk mål på straffen sin, og vips så var stillingen 1 – 1. Jeg ble sur, og litt av ha-det-bra-jeg-kommer-til-å-savne-deg-stemningen ble ødelagt, men vi pratet videre; blant annet om Paris’ planer om å studere statsvitenskap. (!) Et sted her våknet jeg.

Opp med øynene:
At stinnrike Paris och jag var som erteris betyr at det vennskapet jeg har med mine venner er verdt mye, og at det er verdt å investere i. At laget mitt(Rosenborg) ledet for så å miste ledelsen pga. av en uriktig dommeravgjørelse kan bety at livet er urettferdig, og at ting blir som de blir pga. ting som er større enn oss. Vent nå, kanskje drømmen prøver å få meg til å sverge til en religion? Noe som er større enn meg? (Fysj!) Lappen Miss Hilton prøvde å vise meg, men som jeg aldri fikk se betyr vel at det er mye jeg ikke vet, men som jeg er ment å vite. Kanskje jeg bør bli mer observant. At Paris sverger til statsvitenskap er unektelig en metafor for at ting ikke alltid er slik de ser ut til å være, eller kanskje det faktisk er en advarsel om at det kommer til å bli mange inkompetente statsvitere i tiden fremover. Det faktum at jeg verken hadde sex med Paris eller i det hele tatt hadde tanker om det betyr vel noe det også, kanskje tiden har kommet for 40 dager og 40 netter...

The missing link

2006-08-18T08:54:00.000+02:00

Jeg har nå opplevd det som må være LordX’ store drøm - i følge statcounteren min har noen funnet veien til bloggen min gjennom en pornoside. Lite er mer trivelig enn å bli overrasket av jente-med-musefletter-og-pikk-i-kjeften-bilder når du halvsover over resepsjonsdisken halv åtte om morgenen, og er for trøtt til å reagere før en japansk gjest har ”avslørt” deg som en grisete jobbonanist ved å se over skulderen din og inn i PC-skjermen. Det er rett og slett perverst, og foruten å føle meg uthengt og tråkket på føler jeg at dette er en del av en større sammenheng, og at jeg er et av mange ofre i pornoindustriens blodtørstige angrep på bloggesfæren. Jeg tar selvfølgelig fullstendig avstand fra slikt svineri, og mye av dagens timelønn har finansiert sinte tanker om hvordan jeg kan slå tilbake, hvordan jeg kan reise meg og ta tilbake den tapte æren.

En forbrytelse fortjener straff, og når ære er offeret skal den kriminelle som kjent steines til blods. Men ingen kriminalsak løser seg selv, og hardkokte bevis er det eneste som kan føre til håndjern på avskummet, og med tanke på den beskjedne innsatsen de blåkledde viser på jobb (Eks: Sjansen for å bli dømt for en voldtekt i Norge er på bare en halv prosent) er det ikke annet å gjøre enn å stå for etterforskningen selv. Det første skrittet blir å undersøke denne siden nærmere for å finne ut hvorfor jeg har blitt koblet til slikt svineri. Det er en drittjobb, men gulvet ditt blir ikke rent av seg selv, ingen gjør jobben for deg så jeg blir nødt til å gå grundig til verks. Fysj!

Puff, puff, past

2006-08-16T00:23:00.000+02:00

Nå skal jeg ikke gå helt Krf her og moralisere over hvor dumt\farlig\ekkelt\ruinerende det er å røyke, jeg skal ikke en gang nevne at 20 mennesker dør hver dag av tobbakksrelaterte skader her hjemme på oljeberget. Hensikten er heller ikke å bruke Rockys stripe for å minne om Phillip Morris' blodpenger og hvordan de tjener kamuflerte milliarder på 'norsk' melkesjokolade. Jeg vil rett og slett feire at jeg er røykfri, og at jeg ikke har rørt en sigarett siden andre nyttårsdag. (Nesten) Selvfølgelig dukker fristen opp som en mystisk kåthet en sjelden gang, og de første ukene med friske lunger fikk meg til tider til å stresse som jeg var gravid og vannet mitt nettopp hadde gått. Aggresjonen lurte alltid rundt hjørnet, men sterk psyke og godt klister fikk meg opp de tyngste bakkene uten at jeg mistet grepet, og voldsdemonene måtte gå skuffet hjem etter at de banket på døren, og ingen åpnet.

Jeg kan i dag si at jeg er 100% røykfri, og det er godt å være det. Plaster, tyggis og plastikkfilter er for pyser, og Endelig ikke-røyker boka er for dem som blir religiøse av dagsendingene på NRK2. Foruten beinhard viljestyrke er det ingenting som fungerer, men i disse tider hvor Tine har forlovet seg med Gavin DeGraw og Kristin har kommet så langt opp på kjendisstigen at hun får hatbrev trenger jeg litt innbilt blest om meg selv, og følelsen av at jeg betyr noe selv om jeg er et vanlig menneske uten innpåslitne paparazzier og skrikende autografjegere i hælene. Derfor slenger jeg på meg kappen som lungekrigeren - verdenens frelser:

RØYKERNES MESSIAH FRELSER DEG FRA DET ONDE
Gud vil ikke prate med meg, men en frelsen har allikevel nådd frem til denne tapte sjelen, og jeg vil frelse dere. Basert på egne opplevelser bringer jeg veien til det gode liv; den ultimale og eneste røykesluttbryteren som faktisk fungerer. Det blir hardt; det blir blod, sjokolade og tunge rykksekker, men hvis viljen er der vil du nå fjelltoppen.

Trinn 1
Det kanskje viktigste er å ha en stor pose med sjokolade. Vi snakker ikke 'Nidars store godtepose' eller hva disse sjokoladeblandingene heter, vi snakker XXL som i de posene de selger på Tax-free, de virkelig STORE godteposene. En kilo med M&M's duger. Heretter ligger nøkkelen i å spise kontinuerlig mens tankene dine er okkupert av noe vakkert; slik klarer du å spise mye mer enn du har plass til, og kvalmen kommer ikke før det er for sent.

Trinn 2
Du er kvalm. Du tenker kanskje at M & M's egentlig ikke er så godt, bortsett fra de røde. Men drit i de røde, fokuser på kvalmen, og si gjerne hvor jævelig den er for deg selv. Ikke vær gjerrig med synonymer og adjektiver. Bruk fantasien! Er det verre enn den gangen du kastet opp av sjøsyke? På Hvilken måte, smaker gulpet verre? Hva smaker det? Kjør på!

Det forrige avsnittet er egentlig en del av trinn 1, men det er så viktig at det måtte utdypes. Dermed kommer trinn 2 først her. Beklager.

Trinn 2
Du er selvfølgelig på en flyplass i Wien, og du har like selvfølgelig med deg en ryggsekk full av klær. Finn frem de varmeste fillene du har med, og sleng de på før du stresser rundt for å finne ut hvor flyet ditt går fra. Ryggsekken holdes på ryggen og ikke på slike bagasjetriller, poenget er å bli sliten, svett og stressa. Småjogg gjerne, og innbill deg at du har dårlig tid. Faktisk er det veldig viktig å ha dårlig tid, innbilt eller virkelig. Etter å ha kavet rundt under calling-anrop blant turisthorder i en lengre tid er det tid for å oppsøke røykerommet. Av med alle fillene du kan ta av uten å bli lagt i jern for blotting, og stell deg under airkondisjonsanlegget slik at du begynner å småfryse. Strupen din skriker etter vann og svetten blir kald. Det bør ikke ta lang tid før hodepinen er på plass, og sammen med kvalmen blir alt fortreffelig forjævelig. Har du kommet så langt er du på riktig vei. Bra!

Trinn 3
Alle gode ting er tre, og helvetet slutter her. På dette stadiet skal du være:

Melankolsk lengtende etter en doskål å fylle opp med halvt-fordøyde M&M's
Full av sinte trommespillere som spiller safri-duo på hjernebarken
Svett, kald og fullstendig tom for energi - aller helst ser du dobbelt, og er så fjern og fucked-up at du ikke en gang finner flyvertinnene attraktive

Det er nå du entrer røykerommet. Av erfaring kan jeg fortelle at røykerommet på flyplassen i Østerrikes hovedstad er lite - det er knøttlite. Det er dessuten malt i en nasty oransjefarge, det er ekkelt og motbydelig, og det er det eneste stedet det er mulig å røyke på de Gud-vet-hvor-mange-hundre-kvadratmeterne flyplassen strekker seg over. Det er derfor er rom med veldig mange røykende mennesker. Og disse menneskene som står inne på det lille rommet tett og intimt som de øvde på T-banegnikking er ekle, stygge og illeluktende. Og alle røyker. Masse. Hele tiden. Det tredje trinnet er et trinnet over dørkarmen til røykerommet. Trekk pusten dypt og finn frem røykpakken din.

Jeg sa at alle gode ting er tre og at helvetet sluttet med trinnet beskrevet i forrige avsnitt. Det var en reinspikket løgn, men en godhjertet løgn - for å holde motet ditt oppe, for at du skulle tenke at det er snart ferdig nå, ikke lenge igjen, ikke gi opp, såså vi er snart i mål. Alle disse tankene kan du gjenta nå, for den virkelige slutten kommer med det fjerde trinnet:

Trinn 4
Røykpakken din er av favorittmerket ditt, og du er vant til å nyte kamelene eller prinsene som gjemmer seg bak helsedepartementets advarsler om dårlig sæd og den lange og smertefulle døden. Ikke vent for lenge før du fyrer opp den første pinnen. Når du har inhalert det første trekket oppdager du at flyet ditt går snart. Du har dårlig tid! Du må røyke fort, og det blir lenge til neste gang du får sjansen igjen. Røyk, røyk, røyk! Én sigg, tenn den andre med filtergløret, og det samme med den tredje. Ett sted her kræsjer hodepinen og kvalmen sammen og gir deg frysninger. Ta vare på frysningen, og røyk som hvert trekk reddet et menneskeliv\ga deg en tusenlapp på konto(alt ettersom hva slags person du er). Slutten av stumpen smaker så jævelig at du har øynene igjen, og når du åpner lokkene ser du at du har inhalert halve filteret. Hvis du må spy så prøv å hold det igjen slik at det faller halvveis ned før det kommer ut igjen. Sett det tårevåte og ufokuserte blikket på røykpakken, stirr Marlboro-mannen i senk, og husk dette øyeblikket til evig tid. Kast kreften i søpla, og fly mot bedre tider.

Congratulations soldier. Du kommer ikke til å røyke igjen.

Søndags S.O.S.

2006-08-13T23:57:00.000+02:00

Blodig bitt av alkoholens tann
Er jeg en døende mann

Jeg vakler sjøsyk på sikkert land
Håpet flyter på drikkevann og Norah Jones’ sang

Nervene sliter og sjelen skriker
etter amnesti fra resepsjonsslaveri

Jeg er fanget mellom vegger, jeg må finne en dør
hjelp meg min kvinne, jeg dør

Kvelden hun sier ja

2006-08-09T01:45:00.000+02:00

En nobelprisvinnende professor har klekket ut en plan. Han vet hvordan verden skal reddes fra global oppvarming og alle naturkatastrofene som følger med den stigende blåstripa på gradstokken. Løsningen er ikke å satse på miljøvennlig drivstoff eller noe så latterlig som å få USA til å gå med på KYOTO-avtalen, nei løsningen er selvfølgelig å lage kunstige vulkanutbrudd.

Planen er inspirert av utbruddet til vulkanen Pinatubo i 1991. Da ble tusenvis av tonn svovel kastet ut i atmosfæren og den globale temperaturen sank. Svovelpartiklene i atmosfæren gjorde at jorda fikk en gjennomsnittstemperatur 0,5 grad lavere enn året før. Partiklene fungerer som små speil, som hindrer deler av solstrålene fra å komme gjennom ned til jorda.

Jaja alle andre enn patetiske Illustrert vitenskap-abonnenter bryr seg om slikt snikksnakk, men folk med litt sans for spenning omfavner nok idéen med kjærlige klemmer. Den kjipe virkeligheten får litt hollywoodstøv spredt over seg, og storslåtte vulkanutbrudd vil foruten å redde verden fremkalle mer romantikk, dans, sang og fest enn alle st. hans aftener fra tidenes morgen til sammen.

Ta med pledd, kamera, piknikkurv og masse god drikke til strendene, og se glødene lavafyrverkeri ejakulere fra vulkantuppen der den er bygd opp midt i Oslofjorden, på trygg avstand fra lett antennelige mennesker. Dette blir kvelden å forlove seg, gifte seg, bli gravid eller å kline med den du har vært forelsket i lenge uten å ha sagt noe. Foruten at lavabålet unektelig vil kicke kvelden i romantisk retning blir det et fetere lysshow enn alle sosseruss-bussene vil spille på de neste tre hundre tryvannstreffene til sammen.

For øvrig vil de store fyrverkerirakettene til tre hundre kroner føles som stjerneskudd etter denne kvelden, så selg fyrverkeriaksjene dine nå!

Svidd Sherman

2006-08-09T01:06:00.000+02:00

Dagbladets nettsider kunne i dag fortelle om en 45 år gammel kvinne som har fått ’politifolk over hele USA’ på hælene. Til og med FBI er satt på sporet av stakkars Edna, og tobarnsmoren er på flukt med avkommet i en bil som ble sist sett i Mississippi. Navnet Edna assosieres gjerne med en bestemor av koselig kaliber, men ingen barnebarn er presset ut og ting tyder på at det dessuten er lite som er koselig med Kvinnen på flukt. Sherman ligger i skrivende stund og råtner six feet under på en kirkegård, og Edna er morderen. Hvor turbulent ekteskapet var er det vanskelig å vite, men det var sannsynligvis noe mer enn krangel over fjernkontrollen som fikk Edna til å helle to liter kokende olje over ektemannen mens han ante fred og ingen fare, og sov sine søte timer i sin egen seng.

I dag tok jeg badstu etter trening, og temperaturen var vesentlig høyere enn vanlig. De første to minuttene tenkte jeg at det må være mye bedre å fryse i hjel enn å dø av varme, men jeg må si at en dusj av to liter kokende matolje topper heile driten, spesielt hvis det blir utført på en like vellykket måte, stakkars Sherman brukte nemlig en hel uke på å dø. Edna kan fort bli et forbilde for alle kvinner som har hatt sine voldelige og utro ektemenn, og som fantaserer om den perfekte hevnen. (T-skjorter med Ednas ansikt og Don’t cheat on me skrevet under kan være en forretningsidé.)

Ifølge artikkelen har ikke naboene sett noe til ekteskapelige problemer, og vi får virkelig håpe at Edna har noe annet å fortelle, giftelysten er lav nok som den er med dagens skilsmissetall, og at ekteskapsgitteret får husmødrene til å frityrkoke mennene sine gjør ikke bryllupskaken mer fristende.

Hey you fucking bitch

2006-08-06T23:52:00.000+02:00

Hey you fucking bitch
The room is for sleeping not for bothering other guests, I hope you burn in hell!

En bitteliten kinesisk jente kom til meg i dag, søt og sint etter en natt på et flersengsrom, hvor de seks sengene selges til forskjellige gjester.
Hun: mbædy ’ole mæ toewol!
Jeg: I’m sorry?
Hun: mbædy ’ole mæ towel!
Jeg: Towel?
Hun: Yees!
Jeg: What about your towel?
Hun: mbædy stole towel! My towel!
Jeg: Sombody stole your towel?
Hun: Yees, who is she? She give this, *viste lapp* I’m very mad, I am.. stole my towel, I want her identi!
Jeg: Who stole your towel? And what’s.. *ser på lappen* oh, somebody in your room stole your towel?
Hun: Yees! Who is she? I want her identity! She eft is moring!
Jeg: I’m sor.. she left this morning?
Hun: Yees!
Jeg: And you’re going after her?
Hun: She ‘tole my towel! Very nice towel, I want her identity!

Det endte opp med at hun fikk nummeret til Onkel Blå, og et Oslokart slik at hun kunne finne frem til Politihuset.

To be continued?

Bind for øya

2006-08-01T23:24:00.000+02:00

Det vi vil glemme er det som blir husket så altfor godt. Nå skal jeg ikke inn på personlige hendelser her, det kan fint være mindre ting. Bilder, filmer eller historier.

For noen dager siden så jeg Irreversible, filmen som er beryktet for scenen hvor vakre Monica Belluci blir voldtatt. Scenen var så gjennomsyret forjævelig at jeg for første gang ble fysisk kvalm av noe jeg visste var fiksjon, og hvis det ikke hadde vært for at Seinfeld og Simpsons vises til alle døgnets tider hadde jeg blitt nødt til å sovne inn i en natt som høyst antakelig ville være full av mareritt. En annen ting som jeg ikke trengte å se var en film jeg så på ungdomsskolen for mange år siden. Filmen på et par minutter viser en jente som trygler for livet sitt før hun blir skutt. En virkelig jente, en virkelig pistol, ekte tårer, og ekte død. Internett-tilgang på ungdomsskoler er ikke alltid bra.

American Psycho er en bra bok, men mot slutten er det et par scener som gir den altfor gode fantasien min litt for drøye bilder. For eksempel når Patrick Bateman forteller hvordan han klipper av leppene til en jente med neglesaks, for så å brenne øyeeplet hennes med en liten bic-lighter til det sprekker. Mens hun levde.

I Dagsavisen i dag pekte en journalist på hvordan vestlige medier sensurerer bilder fra helvete i Libanon. Sensurerer, eller skåner oss? Vi blir skånet fra å se barnelik, vi blir skånet fra å se hvor ille det faktisk er. (Hvor sunt er det?) Da massakren i Quana var fersk var ikke dette bildet fra Dagbladets nettsider sensurert. På det tidspunktet var 56 libanesiske lik talt opp, hvorav 16 var kvinner og 37 var barn. Jeg gidder ikke en gang skrive om hvor forjævelig det er at slikt får holde på rett foran nesene våre, og hvor fucked up de Israelske myndighetene er. Men ansiktet til den døde jenta som blir hentet ut fra ruinene vil føye seg til på listen over ting som gjerne kan bli glemt. Men noen ting må huskes.

Ære og berømmelse

2006-07-28T14:17:00.000+02:00

I den forrige utgaven av Morgenbladet skrives det om USAs status som supermakt, eller om vi skal kalle det hypermakt/übermakt. Journalisten påpeker hvor vanlig hyper og über er blitt i denne sammenhengen ved å peke til antall Google-treff. Hypermakt får 173 000, mens überpower er up-and-coming med sine 997 treff.

En interessant måte å måle popularitet og omdømme på, og da mener jeg ikke interessant som i 'ny genser? ja den var.. interessant', jeg synes faktisk det var en veldig god idé.

Et søk på Isak gir over 2,3 millioner treff.

Jens Stoltenberg gir ynkelige 905 000, mens Heidi Nordby Lunde gir patetiske 40 400. Pia Haraldsen gir 34 900(legg merke til at Vampus er ’større’ enn vår alles kjære Pia), og Den amerikanske presidenten får 177 000 treff.

Mitt omdømme er altså større og når lengre enn:
VamPus
Pia Haraldsen
Jens Stoltenberg
George W. Bush

Tilsammen!

(Og Kristin kaller seg kjendis? Hah!)

He's back

2006-07-27T21:05:00.000+02:00

Elvis er i beste fall en inngiftet luseprins ála Ari Behn, popkulturens supermann aka The Real King er tilbake - og det svinger og rocker baby...

Smooth Sailin'

2006-07-26T22:44:00.000+02:00

Sola skinner, jordbærene er billige, utepilsen er dyr men faen så god, og det er sommer i Norge. Den gretne huleboermentaliteten som ikke står for stort annet enn instinktiv klaging over kulden på nye og gamle måter har fått det årlige schizofrene utbruddet, og smilet klenger seg om den naive lykken vi ellers ser så lite til, og tar form i det lettkledde solvesenet som lukter på blomster, synger DeLillos og spiser is. Ubetydelige ting blir med et arsenal av positivitet i ryggen så mye bedre enn det hadde vært ellers i dette mørke, kalde landet, og ingen kan svare på hvordan vi holder ut mørketiden der de eneste lyspunktene har sluknet for lenge siden. (Det var snø og jul, men snøen får jo ikke ligge i fred lenger uten at den regnes bort, og julen tar bare Visa, og avviser familiegleden og kakekosen den pleide å representere.)

Men der det er airkondisert(nytt ord folkens) paradis er det også stekende helvetesild. Det er høysesong i reiselivsbransjen, og hotellet mitt har blitt en resepsjonists mareritt. Masete kinesere kniver med arrogante tyskere om å ignorere forsøkene dine på å kommunisere med det engelske språket, og mens det bestilles øl, flaskevann og kaffe skriker renholdsjentene om gjester som ikke har sjekket ut når de skal, og dermed må hives på dør. Utbrente miner underbygger frustrasjonen, baksnakkingen ulmer, og vips så er en kollega sykmeldt i fire uker. Med halv besetning skal skuta styres gjennom nådeløse bølger mens sommerstormen slår ned med lyn og torden. Og nitimersvaktene gjør oss sjøsyke.

Jeg burde selvfølgelig være et sted hvor parasolldrinkene var gratis og sola slo stråler over meg og mine, der vi befant oss på en øde øy med daglige leveringer av tjekkisk øl og kokkelandslaglagde sommerretter, men frisbee i frognerparken på fulltid hadde vært godt nok. Men jeg er fanget bak gitteret. Fanget bak det falske smilet som ønsker nye gjester velkommen, men som egentlig vil flerre opp turisten og løpe til nærmeste isbil.

ICE CREEEEAM! ICE CREEEEEAM! (De som har sett Delirious forstår)

Erigert kjønnskamp

2006-07-25T12:46:00.000+02:00

For en tid tilbake var disse Clear Channel reklameboksene fylt opp med BH-salgskampanjen til Lindex, og fine bilder viste fine ting. Det var morsomt når reklamen på den andre siden var for Laban og Seigdamer, og det stod Vi har det gutta ikke har på de deilige jentene som bokstavelig talt var til å spise opp. Kondomeriet annonserte for litt siden på Dagbladet.no med en ad på omtrent to ganger størrelsen av bildet herover, og det ble reklamert for både dildoer og plastikkmus. 7-11 har disse reklamekampanjene sine som assosierer baguetter og calzoner med sex, (Enjoy a threesome var en eller annen kombinasjon av mat og drikke, to klinende jenter reklamerte for noe lignede) og det er skammelig lett å peke på hvor sexifisert samfunnet vårt har blitt, og klisjéene av de mulige og dramatiske følgene er mange og skumle. Spiseforstyrrelser, sexpress, voldtekter... Derfor er det enda mer imponerende når noen står i mot, og lar laksen svømme mot strømmen.

En kompis har med stadig tyngre baller snart slitt seg igjennom 40 dager og 40 netter uten noen som helst form for seksuell kontakt med jenter, seg selv, husdyr, kompiser eller jokkevennlig møblement, og diplomen er utrolig nok innen rekkevidde når trettifem dager er passert. Er du en klippemonk i Tibet er det kanskje ikke så vanskelig når du ikke har så mye annet å omgå enn lamaer og ditt eget ekko som blir slått tilbake av fjellveggene, men i Oslo i lettkledde juli måned ? Når du er oppvokst i et samfunn hvor du er litt teit hvis du ikke har pult når du er atten? Meget imponerende, og det er vakkert å se at et liv i sølibat kan fungere her i syndenes verden, i syndenes tid. Mitt håp om å bli katolsk prest er gravd opp igjen fra dypet, og kyskhetsløftet er ikke lenger naivt og drømmende, det er mulig. Hallelujah!

George

2006-07-16T22:36:00.000+02:00

Den amerikanske presidenten har siden han tok over rattet etter Clinton krydret gryta med blod, frykt, og.. nei vent nå. Bashing av Bush ble kjedelig som en brødskive med gulost for lenge siden, og det er ikke den George overskriften hentydet til.

Jeg har den siste tiden lagt merke til at jeg skremmende nok har begynt å mutere til en annen person når jeg menger meg med innsjekkingspapirer, slitsomme turister, ølservering og bookingstyr. En George. En Costanza.

De som kjenner sin Seinfeld husker hvordan den lille skallede mannen brukte arbeidstiden på å se opptatt ut, slik at han ikke fikk flere arbeidsoppgaver. Hotellet er virkelig et fint sted å jobbe, men om sommeren er det til tider et lite helvete, og når høysesongen viser sine verste sider kommer stresset av seg selv, og det er her jeg har blitt påpasselig med å for eksempel ha papirer foran tastaturet for å kamuflere blogging som booking. Og jeg har som George Costanza oppdaget gleden med et behagelig toalett.

Vi har tre i resepsjonsområdet. Den ene døren sier WC, den andre avviser tissetrengte gjester med Staff only, og den siste har WC og dette handicap-tegnet. Det er kun den første døren som er åpen for gjestene, og handicap-toalettet er faktisk forbeholdt handikappede, og hvis du ikke har et gipset ben å vise frem forblir døren låst. Helt siden jeg forandret hotellet til evig tid med mine første skritt på lobbygulvet har jeg brukt Staff only-toalettet. Det samme gjelder mine kollegaer, og myten er at det alltid har vært slik.

Vaskedamene (ja greit det er karer også, men you know) vasker alle tre toalettene hver eneste dag. Det handikappede blir kanskje brukt av en tilfeldig haltende gjest én gang hver tredje måned, ergo det er alltid skinnende rent og ubrukt, det lukter såpe, og gulvet glinser nyvasket. Det føles rent. (Noe som er en sjeldenhet når det kommer til toaletter.) Rommet er tilpasset rullestolbrukere, så det er stort, det er masse plass, og slike jeg-kan-ikke-gå-så-jeg-må-lene-meg-på-noe ting er der, og fungerer perfekt som stumtjenere når det kommer til å skifte til eller fra jobbuniform. Og ingen bruker vidunderet. Det er mitt, mitt eget palass, mitt eget tilfluktsrom, stille og fredelig, langt unna slitsomme gjester og masete sjefer. Et paradis i helvete.

Jeg må tisse.

Kjendisvalker og skjørt skjelett

2006-07-14T11:51:00.000+02:00

Nå er ikke jeg en av de mange feministkrigerne i bloggosfæren, som de kaller det, men like fullt er det morsomt - også for meg - å se at de kvinnelige skjønnhetsidealene fra the Walk of Fame er menneskelige de også. (Hvem hadde trodd det?) Og det til tross for at jeg har trålt meg gjennom møkkafilmen Sleeping Dictionary utelukkende pga. Jessica Alba. Nuvel.

Anna Kournikova er en av de velkonstruerte pikene som tiltrekker seg sikkel fra middelaldrende mannegriser så vel som hårløse pubertetspojker. Tennisbaben er dog ikke slik hun var når bilder som dette ble tatt:

I dag er hun mer tilpasset en anoreksiaelskendes fetisjfantasier. (Hvis noen tenner på avføring fins det de som brenner for anoreksiajenter også) Vi anbefaler et diettprogram ála Supersize Me, kjør på med Big Macs hver bidige dag, kanskje foruten en Quarterpounder en gang i mellom for variasjonens skyld. (Variert kosthold er viktig) Og for Guds skyld hold deg unna salaten. Fysj. Få i deg masse sukker, gjerne også intranevøst om natten, så ikke søvnen brenner bort for mange kalorier. Enda viktigere - pass på å begrense den fysiske aktiviteten til Smash Court Tennis på Playstation. Forøvrig har Bislett kebab house god babb selv i edru tilstand.

Britney Spears ble visstnok tilbudt 40 millioner dollar for å stille opp i Playboy. Nabojenta di er sikkert pen, men står sannsynligvis utenfor sammenligning med B, og det blir nesten skummelt å tenke på hvor mange liter fjortissæd som hadde blitt sendt ut over slike bilder, hvis hun den gang hadde takket ja. Slik så hun ut i bladet Esquire for en tid tilbake:

Britney har fått unge, og er visstnok på vei med en til. Det synes.

Vi får håpe at Britney fortsetter å pøse ut unger, litt valker i Hollywood er bare sunt. Men neste gang du har grillparty sørg for å ta en telefon til Anna, hun kunne trengt en biff eller to innabords. Du finner nummeret hennes på den hackede mobilen til Paris Hilton.

Da var forøvrig kvoten for kjendisnytt fylt her på trøyta, den neste posten vil angripe dagbladets ukebladtakter og manglende fokus på nyheter som teller.

Used to be free now it cost you a fee

2006-07-12T23:23:00.000+02:00

Kafégjest: Har dere brevann fra Peru?
Kelner: Selvsagt.
Kafégjest: (Med mektig sarkastisk tone) Hvorfor det?

Omtrent slik var vel punchen på den reklamen vi husker fra en tid tilbake. Og akkurat den sarkastiske tonen er det jeg prøver å pakke inn i denne posten, for går du inn på en Deli de Luca i dag kan du velge mellom minst ti forskjellige vannvarianter. Hvorfor det? Imsdal i flere størrelser, smaker og farger. Olden kildevann. Bonaqua. Bonaqua silver. Farris. Farris pluss. Farris Bris. Hvorfor det?

Du er tørst, du vil ha noe drikke, og en butikk er raskeste løsning på problemet for du står på trikkestoppet utenfor. Hva er da galt i å velge vann fremfor Cola? Ingenting selvfølgelig. Det er vel egentlig akkurat det du bør gjøre. Men hvorfor har vi et tosifret antall vanntyper å velge imellom? Å drikke flaskevann ble trendy omtrent ved tusenårsskiftet, og i år 2000 kjøpte nordmenn til sammen 75 millioner liter drikkevann. (!) Det er syttifem, og så seks av disse nullene. 000 000. Salgstallene har økt stadig siden den gang, og Ola, Ali og Kari Nordmann kjøper vann som verdensbrønnene er i ferd med å bli tomme. Kjøpes det unødvendig mye vann?

Vi har designet Bon Aqua basert på markedsundersøkelser der vi hadde så mange som 20 forskjellige oppskrifter å ta av. Etter at vannet er renset, tilsettes tre forskjellige salter og karbondioksid. Til sammen gir dette et flaskevann der vi har 100 prosent kontroll gjennom hele produksjonsprosessen, sier Stein Rømmerud, informasjonssjef i Coca-Cola Norge AS.

Flaskevannet er rett og slett bedre enn springvannet. Sunnere og sikrere. Fancy og kult. Bon Aquas nye Silver-drikk markedsføres med TV-reklamer og tilbudspriser, og Coca-Cola som eier vanndrikken satser altså millioner på at vi skal fortsette å tro at vanlig vann på en fancy flaske er tingen. Nei vent, nå er det jo smakstilsetninger også. Ja virkelig genialt, vi betaler for noe som smaker som ekstremt utvannet saft. Virkelig glimrende. Løp og kjøp!

Det er mye vi kan klage over her i nord, fysj så kaldt det er, og Fotball-VM er over. På spanske strender ligger norske ølmager og leser VG mens de klager over alle utlendingene hjemme. Vi kaster fullt brukelige ting og tang, vi bestiller resturantretter til hundrevis av kroner, og forlater tallerkenen halvfull. Og vi betaler for noe som er gratis. Vi betaler for vann.

Now the world is drinkin it
Your moms, wife, and baby girl is drinkin it
Up north and down south is drinkin it
You should just have to go to your sink for it
The cash registers is goin "cha-chink!" for it
Fluorocarbons and monoxide
Got the fish lookin cockeyed
Used to be free now it cost you a fee

Slik er ordene pennført av rapperen Mos Def i låten New World Water. The world is drinkin it. WWF skriver i en rapport at kjøpevann omsetter for omkring 200 milliarder kroner i året på verdensbasis, og det blir ikke bedre når den samme rapporten forteller at en fjerdedel av de 89 milliardene vann som selges årlig er tappet i andre land enn der flaskene står i butikken. Dette igjen peker tilbake på hvordan Bon Aqua-vannet i flere tilfeller stammer fra fattige land, hvor rent drikkevann er et problem, en mangelvare og ikke en selvfølge slik det er her, og i resten av Vest-Europa, hvor flaskevann selger best.

The cash registers is goin "cha-chink!" for it stemmer enig i med den daglige lederen i det norske reklamebyrået Siste skrik; Drikker du vann fra flaske, signaliserer du at du har råd til noe som er gratis. (Fra Magasinet) Og det er liten tvil om at Majorstuerne som avviser amnestyververe med gullenkekledde hender treffes på kornet her, for det er noe besynderlig patetisk av å la seg lokke av branding i en så stor grad at du betaler for noe som er gratis. Fordi det er kult. Og trendy. Got the fish lookin cockeyed.

Det er skremmende hvor lite jeg vet. Eller for å pynte litt på det, det er skremmende hvor mye der er å vite. Enda mer skremmende enn dette igjen er alt du husker som tar hjerneplassen forbeholdt viktige ting. Jeg husker at jeg en gang leste at Kate Moss bader i kildevann, og at hun får litervis levert på døra. Dama har vel penger til det, tenker vi, og disse modellene lever jo av huden sin. Den må være perfekt. Og de vet vel bedre enn oss vanlige kviser hva som er best for å rense hudporene, eller hva faen. Derfor bader Kate i vann fra forseglede flasker, for kilde- eller mineralvann er da mye bedre enn kranvann. Ikke sant?

Norsk institutt for vannforskning utførte en test ved over 170 skoler i Norge, og resultatet viser at springvannet har bedre kvalitet, og er friere for bakterier enn flaskevann. En sammenligning mellom springen din og en flaske Imsdal er kanskje ikke representativt for tilstanden i resten av landet, Gud vet om du har brønndyr eller råtne vannrør, men 173 skoler er da en ganske grundig undersøkelse. Nei Kate Moss bor ikke i Norge, men jeg tviler på at springvannet er i kloakktilstander i strøket hun bor i; uansett så driter vi i Kate Moss og pulvernesa hennes, poenget er at folk flest tror kjøpevann er sikrere. Sunnere. Rikere på mineraler. Friere for bakterier. Nein nein nein! Slutt! Drikk fra springen!

Godt vatn er faktisk den viktigaste råvara vi har, sier Arne Brimi til Aperitif.no, som antyder at og kokker flest bruker kranvann. Gjør som dem.

Postskriptum:
Som nevnt er Bon Aqua ute med en storslått lanseringskampanje av Silver-varianten av det samme vannet. Merkedrikken er en Coca-Cola Company drikk, og selv om du verken ser eller smaker det, er vannet blandet ut med blod. Selskapet tapper vann fra tørste fattigområder i blant annet India, og lokalbefolkningen må i mange tilfeller betale for rent vann. Ikke fordi de vil, men fordi de må. Samtidig er selskapet beviselig ansvarlig for forgiftelse av drikkevann i tappeområder. (BBC artikkel)

Sukk og fy

2006-07-12T15:43:00.000+02:00

Det regnet i dag tidlig, men det var deilig når jeg våknet, når jeg lå under dynen og så at jeg hadde god tid. Tilfeldige regndråper fant veien inn mot ruten på soverommet, og den åpne balkongdøren inviterte lukten av vått gress inn mot sengen. Det var en fin morgen, men nå har kvelden kommet, og jeg føler meg tom. Det har gått noen dager siden sist, og noe i meg har ikke klart å innse at det er over. Det er ikke bare noen dagers pause. Det er over. Ferdig. Avsluttet. Italienske klyser vant pokalen, og beviste en gang for alle at nice guys finish last, og at sleipe såler sklir lengst. Det er ille, men det er verre at det er fire år til neste gang. Det er ikke noe i kveld. Ingenting.

Livet til en hvit middelklassemann i Norge kan være fælt. Faktisk.

En paranoid junkies' dagbok

2006-07-10T13:28:00.000+02:00

Klokken er 22:33

JORDBÆR

Røde. Røde med slike kornbiter, røde og fristende. Uslåelige med sukker på, ekstatiske i fløtebad. Og krem! Is! Røde.

De har de i butikken. Butikkene mener jeg, Kiwirimirema her der og der borte også. Grønnsaksbuler på Grønland og Deli lucas. Overalt. Overalt. Og alle er fra Belgia. Belgia! Hvorfor belgia? Alle er fra Belgia! Nesten. Noen fra Norge, men mange fra Belgia. Alle er fra Belgia! Hvorfor Belgia sier de. Sier jeg. Hvorfor ikke Nederland? Frankrike? Jeg har vært i frankriket, og de har jordbær der. Hvorfor er ikke våre derifra? There's aliens in Aberdeen sa han. GPS-målere i magesekker? Utenomjordisk oppmorfing. Mulder. Mulder! Call for Mulder! De sier han ikke eksisterer, men Scully sier dem i mot. Eller var det mamma? Nei! Lukk munnen, sy den igjen. Spis fersken, appelsiner! Druer! Epler eller.. Ja! Bananer! Ikke jordbær. Belgia. Ikke jordbær. Aberdeen! Ikke jordbær. Nei! Eller jo! Kanskje? Løp! Pust.

Jackie Chan redder liv

2006-07-08T17:02:00.000+02:00

I Jerusalem møtte jeg en fotograf i midten av tjueårene som jobbet for Lonely Planet. Jobben hans var strengt tatt å utforske skjulte ferieperler, ta noen 300-dollarsnapshots med kameralinsen, og ellers leve det gode liv som en betalt backpacker.

Men det var ikke alltid så koselig. Han hadde vært i Vest-Afrika med en gruppe reisende fotografer, og grunnet uroligheter i området var alle utlendinger beordret ut av landet, men kontakten med de advarende stemmene var ikke der, og dermed gikk det flere uker før beskjeden nådde fotografene, som på dette tidspunktet befant seg timevis unna grensen til trygt land.

De var nesten fremme da jeepen ble stanset av militante opprørere, og AK-47ene var ladde og armerte, og geværmunningene pekte mot ansiktene. Min venn kunne fortelle hvordan hjernen løp febrilsk mellom alternative ’løsninger’ på den dødelige situasjonen. Skulle jeg løpe? Skulle jeg slå og løpe? Hva med vennene mine? Skulle jeg bli stående hvis en av oss ble skutt, eller burde jeg løpe da? Skulle jeg gjøre som de sa? Skulle jeg stå stille og håpe på det beste?

Det var midt på natten, og nattten var svart. Geværbærerne hadde derfor med seg lommelykter, og de lot lyset blende journalistansiktene mens de snakket aggressivt på et språk bare de selv forsto. Hendene var i været, bak hodet, og omsider nådde maglitelyset min kanadiske fotografvenn. De dødelige afrikanerne vrengte plutselig de sinte og alvorlige ansiktene om til tannkjøttblottende smil, og de lo og hoiet. Do some tricks! Fotografen var kanadier, men med asiatisk bakgrunn, og han var den første levende asiateren AK-47 afrikanerne hadde sett. Og de var ihuga Bruce Lee og Jackie Chan fans. For å gjøre enden kort kjørte de unna med følelsen av at Martial Arts hadde reddet livene deres.

Foruten denne episoden er sikkert livet som Lonely Planet fotograf fantastisk fett sammenlignet med brorparten av alle andre yrker vi reiseinteresserte kan drømme om. Nå har jeg neppe de fotografiskillsene som trengs for å kapre en slik jobb, så dessverre må slike som meg se etter andre muligheter. En slik mulighet har nettopp kommet frem av seg selv:

Å være en skrivende reisejournalist er sikkert ikke så ille det heller, og med litt hardtrening i bakhånd skal det gå fint å surfe på Kristinbølgen, starten på revolusjonen som utvilsomt vil gi samtlige bloggere skyhøy stjernestatus, lykkelige kontofoner som synger vakkert om milliardtall, og endeløse valgmuligheter i journalistikkbransjen. Takk Kristin!

Sørlandssang

2006-07-08T15:50:00.000+02:00

De var svenske innvandrere, med Grand Canyon kløfter og brisne pulesveiser. Festivalfreaksene viste jeg elsker hasj tatoveringene som var stumpe-tatovert på ’fyllet i Spanien’. Bjørn Einar Romøren pratet om japansk mat, Tone Damli Aaberge spilte president, og sørlendinger ville sloss fordi vi var fra Oslo. Kebaben smakte jævelig, musikken smakte bra, og sprettballautomatene var ødelagte. Kanye West converted atheists into believers for en liten stund med jesussang, og øl øl og øl. Og sol.

Tilbake fra Quarten, tilbake til Tigerstaden. Tilbake til hovedstadsidyll, med byskykkelhælvete og slitsomt resepsjonsarbeid. Usj.

"Lisa"

2006-07-01T17:03:00.000+02:00

Jeg har en venninne som er veldig pen. Hun er veldig pen, og hun er veldig billig. Noen vil kanskje si for billig, men hun er perfekt for meg. Hun er lett tilgjengelig, alltid i nærheten, hun er hyggelig å være sammen med, og hun er dyktig. Selv om hun fortsatt har mye å lære så er det liten tvil om at hun kan sakene sine, og jeg er alltid tilfreds når jeg klemmer henne farvel.

Jeg trengte henne i dag, men hun har latt seg lokke av strandsand og kultursjokk, og har reist til Tyrkia. Alene og hjelpesløs vandret jeg gatelangs for å finne en erstatter, og jeg var åh så desperat, savnet henne, klokken tikket, svetten rant, savnet henne frenetisk, dårlig tid, jeg lette og lette, men alle var enten for kostbare eller så …utrygge ut, og alle som i det hele tatt kunne sammenlignes med vidunderet mitt var opptatt eller ferdig for dagen.

Du vet virkelig ikke hva du har før du har mistet det, og det ble jeg smertelig klar over når jeg ble nødt til å sette ære og øreflipper på spill, og la en tilfeldig frisør gå løs på meg med saksehender. Men det gikk faktisk fint. Jeg overlevde. Dog er det skummelt når du ikke har råd til å betale 700 kr klippen, og må sjanse på det billigste du finner. Det kan fort gå galt.

Nøytralisert død

2006-06-26T21:18:00.000+02:00

Det var en gang en mann som likte gulrøtter. Hver eneste dag spiste han gulrøtter. Råe, kokte
eller stekte. Han drakk gulrotsaft, han spiste gulrotkake til dessert, gulrotstuing til middag, og dag etter dag gjorde han ikke annet enn å skrelle, tilbrede, og spise gulrøtter. Gulrotmannen hadde store, tykke briller.

Du får bedre syn av å spise gulrøtter sa de.

Den stakkars gulrotmannen vokste opp i et fattig hjem med sin mor, og de usle sølvstykkene de tjente gikk til å betale godseieren, og derefter hadde de knapt nok igjen til brød. Gulrotmannen hatet brillene sine mer enn noe annet. Han hadde stadige drømmer om dyre laseroperasjoner, og han gråt alltid når han våknet. Han ville aldri få råd til en laseroperasjon, og han visste det bedre enn noen andre.

Så han spiste gulrøtter. Alltid. Hele tiden.

Gulrotmannen fikk gulaktig hudfarge til tross for sitt ariske familietre, og etter tre år, tre måneder og tre uker falt han sammen. 'Her lukter det ikke kristent!' Sa moren da hun kom inn i huset, og når hun så sønnen ligge gul og død på det skitne stuegulvet gikk forbannelsen over i tårer, og hun døde av sorg.

Ved gulrotmannens grav vokser det gulrøtter den dag i dag, og kanskje det er herfra gulrotkaken på din hippe favorittkafé har fått sin ’edgy’ smak? Snipp snapp snute.

Historien jeg hørte når jeg var liten var nok ikke akkurat slik. Minnene fra denne tiden er noe diffuse, og består for det meste av en blanding av Boksen går, Turtles og Asbjørnsen og Moe. Men jeg hørte i hvert fall om en mann som døde fordi han bare spiste gulrøtter.

Vitaminer er sunt, men det går ikke å leve utelukkende på tranpiller. Den mytiske gulrotmannen led antakelig en død pga. vitaminmangel, og moralen er vel ment å være at variert kosthold er viktig, men det føles heller som en kjip bekreftelse på at alt på en eller annen måte er usunt og farlig.

For noen dager siden kunne vi lese i Dagbladet at brus fører til depresjoner. Brent toast og frityrstekt stuff fører til kreft. Sukker gir deg hvalrossvalker og slitent hjerte. Røyk kan føre til 'en langsom og smertefull død', for ikke å snakke om Kols, som har gått fra å være hæh? til kreft 2006. Vi har alle kjent den flaue smaken av klamydiatester(nei ikke bokstavelig, jeg har enda til gode å smake urin) og dagenderpåanger, så alkohol føres opp på listen. Det skal fryktelig lite tenking til før du kommer på noe mer som er farlig med livsstilen vår, men dette får holde foreløpig. Poenget er at vi har kuren.

Tidtrøytas guide til et lengre liv:

Brus
Brus fører altså i følge Dagbladet til depresjoner. Det du trenger er en morte, du vet en sånn ting til å knuse for eksempel tørkede krydderblader. Nettsiden drugstore.com selger deg Prozac her, og en lykkepille i soloen vil gjøre opp for eventuelle triste tanker.

Brent toast og frityrstekt stuff
Brent toast forhindres ganske enkelt ved å ikke lage brent toast. Du kan kanskje si det samme om fityrsteking, men det er ikke like lett, da frityrstekt stuff smaker vesentlig bedre enn brent toast. Men først og fremst, ikke les hva Kent skriver om frityrsteking. For å være på den sikre siden kan det være lurt å holde seg unna denne siden i det hele tatt, før du vet ordet av det er du kjeppjaget av feminister som stempler deg som mannegris fordi du liker Kjendis Rumpe Fredag.

Røyk
Er du først bitt av basillen er det faktisk ikke bare å lese ’Endelig ikke-røyker’ og så bli kjærlig innsveiset i anti-røykernes vidunderlige verden. Men hvorfor slutte? En røk og du korter ned livet ditt med noen minutter er en skremselsklassiker, men nå er ballen punktert: En mangeårig gammel Polen-tur brakte oss til en hule av noe slag langt, langt nede under jorden. Det var noe med den salte luften som var sunt-sunt, og en time der nede ga deg visstnok et kvarter ekstra å leve.(Jaja ikke vær så skeptisk nå) Sett av sommeren til å leve under jorden i et par måneder, og når du vender hjem har du ikke bare hundrevis av livstimer til overs du kan drepe med sigarettrøyk, du får med deg Tax-free på Gardemoen. Oh lykke!

Alkohol
Her er poenget bare å drikke de riktige sakene. De sier et glass rødvin er godt for hjertet, hell nedpå en flaske og du bør være trygg for hardere saker. Jäger har visst 56 urter i seg, og alle som har dodget forkjølelse med denne drikken vet at eliksiren fungerer som den skal. Hva du skal drikke for å lure klamydiaspøkelset er enda lettere – bare drikk mye av alt. Sørg for å være mer bedriten en fjorårets russekull til sammen, og du er nok på trygg avstand av den sjarmøren du så i speilet før du dro ut.

Gulrøtter
Bare ikke spis så jævlig mange, ærlig talt, det er faktisk ikke verre enn det. Ta en bannan.

For å være helt sikker på at livet skal holde seg godt og lenge er det greieste å finne denne ungdomskilden. Den er visst godt gjemt, men det er jo ganske typisk at den bare ligger der ingen tenker på å lete, så det er sikkert ikke så vanskelig som de skal ha det til.

Møtet med veggen

2006-06-23T12:08:00.000+02:00

For noen dager siden skrev jeg om Wal-Mart og hvorfor de ikke lenger fikk leke med norske oljepenger. Ganske sikkert det smarteste de Rød-grønne har stått for så langt. Det er åpenbart noen som deler mitt engasjement, for en leder kom i trykk på dagbladets nettsider syv minutter over fem i dag tidlig/i går natt. Det var dessverre dårlige nyheter.

USAs ambassadør har sendt den velbrukte politiske slaktekniven til sliping, og nå truer de med ’reaksjoner’. Kanskje Bush virkelig er inne på noe, når han prater øreproppsendte ord som maler verden i svart og hvitt, i ondt og godt. For her er det nesten så enkelt. Nesten så enkelt at vi kan stille oversjølandet på linje med onde Disney-hekser. I kampen mot den gode helten, som tror på etikk, medmenneskelighet, og rettferdighet. Helten rir på en hvit hest, og han er fra Norge.

Wal-Mart er ikke bare skyld i soleklare brudd på menneskerettighetene, Wal-Mart går foran og – da selskapet er verdens rikeste og mektigste – setter standarden for alle andre større korporasjoner. En standard som innebærer kynisk pengegrisk bedriftledelse(f.eks. gi ansatte sparken og ansett nye for å hindre lønnsøkning), outsourcing med barnearbeid og umenneskelige arbeidsforhold i pakken, og dollarglisende arroganse når de holder fabrikkene hemmelige og dermed indirekte erkjenner – ’ja, fabrikkene våre er et leksikaeksempel på dårlige arbeidsforhold.’ (Ja jeg gjentar meg selv, men faen heller.)

Utelukkelsen er knyttet til at investeringer i selskapene innebærer en uakseptabel risiko for at fondet kan medvirke til alvorlige, systematiske eller grove normbrudd gjennom selskapenes atferd.
- Kristin Halvorsen

----------------------------

Slem gutt: Hei du, jeg trenger penger til et balltre.
Snill gutt: Hva skal du med et balltre?
Slem gutt: Det er ikke så viktig. Du får tilbake pengene. Pluss noen kroner ekstra som takk.
Snill gutt: Ok.

*Slem gutt kjøper balltreet, og samme kvelden bruker han det på en gammel dame. Han tar vesken hennes, og gir noen av pengene som han finner til Snill gutt*

Slem gutt: Hei du, jeg trenger penger til en spiker. En spiker til å ha i balltreet.
Snill gutt: Nei. Du får ikke låne penger av meg lenger.
Slem gutt: Hvorfor ikke?
Snill gutt: Jeg vil ikke være skyld i at du slår ned gamle damer.
Slem gutt: Gi deg 'a, du tjener jo penger på det.
Snill gutt: Jeg vil ikke tjene penger på at du slår ned gamle damer.

*Slem gutt sladrer til Slem onkel. Slem onkel, som forøvrig er rektor på skolen, truer Snill gutt med ekstra leksearbeid og igjensitting hvis han ikke fortsetter å hjelpe Slem gutt slik han pleide*

Konkurranse

2006-06-22T14:00:00.000+02:00

Besøker nummer 2000 får en twistsjokolade i posten.

Ballhåpet

2006-06-20T17:04:00.000+02:00

Rapperen Xzibit ble en gang spurt hvorfor han begynte med mikken. 'I couldn’t play basketball, and I didn’t wanna go to jail'. Det var riktig nok en spøk fra denne herrens side, men referansen til de begrensede mulighetene til en fattig svart gutt som vokser opp i den amerikanske storbygettoen var tydelig.

Mange av dagens bedre afrikanske fotballspillere vokste opp i slummen, og har sparket seg frem til et bedre liv med bananskruer og raske løp. Og fint er det, misforstå meg ikke. Men hva i all verden er det med at samtlige VM-'eksperter' må fortelle om dette i en så skammelig nedlatende tone at jeg føler trangen til å skrive dette innlegget? TV-reporterne snakker innlevende og engasjert om hvor mye fotballen betyr for folket; hvor viktig turneringen er for de fattige, hvor lykkelig de er for å være med, hvordan de endelig har noe å glede seg over, hvordan livene deres får mening, hvordan de får tilbake troen, og hvordan de blir tatt opp i det gode selskap - på en snarvisitt. Disse TV-ansiktene og sportskommentatorene oppfører seg om de slapp et døende barn inn for kvelden, matet det litt, lot det sove foran peisen, for så å sparke det ut i kulda dagen etterpå med følelsen av at de har gjort en god gjerning.

Slik vi lever Happy Meal lykkelig blant minibanker og Nike Concept klesbutikker er det vel bare sunt å bli minnet på en gang i blant om at det finnes en annen verden, men ikke når det snakkes om de fattige på en like nedlatende og stakkarslig måte som når du blåser på såret til en unge, og sier ting som 'jaja, det går bra nå, vil du ha litt is?'

Hunndjevelen

2006-06-18T14:05:00.000+02:00

Jeg trodde hun var fiksjon; noen linjer i en bok, en karakter i en film. En oppdiktet person, en fantasi, en ikke-eksisterende skjønnhet. Men jeg tok feil.

På vei hjem fra jobben i dag så jeg henne, for Christine lever, å ja, og hun er like skinnende nypusset som hun er på sitt ondeste, vakkert kledd i rødt, og velkonstruerte former fikk alarmklokkene til å svinge i kristen søndagsstil. Pass dere, hun er der ute. Sist sett ved Tinghuset. Pass dere.

Arbeidskar

2006-06-18T08:50:00.000+02:00

Mer ofte enn sjeldent mistenker jeg en konspirasjon mellom Jon Blund og David Lynch, for noen føkker opp drømmene mine og drar de ut til de verste uforståelige fleinsopptrippene sett siden jomfruåret til Woodstock-festivalen, og lite er mer skråsikkert enn at drømmene er mentalt UTE nok til å gi grønt lys til Gaustad og tvangstrøya. Men en gang i blant er drømmene mine mulige å forstå.

I natt drømte jeg at jeg hadde jobbet attentimersdager de to siste dagene. Men det var selvfølgelig ikke nok, så jeg tok på meg en nattevakt, og siden bedriften trengte meg stilte jeg opp for å dekke den påfølgende morgenvakten. I drømmen endte jeg opp med å kollapse på kjøkkenet mens jeg forvirret og morgentrøtt prøvde å lete frem kaffen før arbeidsdagen ble sparket i gang(etter to timer søvn). Det var nok her et sted jeg våknet, men i det siste glimtet så jeg meg selv ligge halvnaken over steinhellene på kjøkkengulvet, det er mulig jeg var død.

Noen vil si at jeg jobber for mye, andre vil si seg enige.

Verden trenger flere ballonger

2006-06-15T14:08:00.000+02:00

Noen ganger er det lov å ignorere indre stemmer som sier ’slapp av’, ’det ordner seg’ eller ’ro ned, tell til ti’. Noen ganger er det lov å være sint. Et slik tilfelle vil for eksempel være hvis du leverer inn et digitalt kamera for å ta backup av bildene, og foto-karen presterer å slette de.

Med unntak av omtrent ti bilder var alt borte. Det er kjipt når du hadde flere hundre potensielle blinkskudd, og det er kjipt når det er snakk om minner som før eller siden vil drukne i timeglassand.

Heldigvis hadde jeg utvekslet bilder med en kompis(før jeg dro hjem fra Midt-Østen), og her om dagen kom det flypost fra Melbourne med kopier. Her er noen få av dem, alle fra Palestina-området:

Vestbredden er merkelig, for du veksler mellom å befinne deg i Israel og Palestina på noen få kjørende minutter. Men det betyr ikke at det er som når du krysser en landegrense i EU. 'Oi, nå er vi i Frankrike!' Niks, dette er hva som møter deg når du vil besøke palestinskstyrte Betlehem. ’Peace be with you’ fikk meg til å le.

Det var like vrient å komme seg tilbake til Israel. Denne stengte utgangen hjalp meg i hvert fall ikke. Et nøye blikk på bildet og et skilt kan skimtes bakenfor gjerdet. Skiltet peker mot Jerusalem.

Et annet sted på Vestbredden har en palestinsk demonstrasjon vorspiel med bønn. Journalister og andre ikke-beende kulern utenfor moskéen. Fotografen med munnviksiggen må for øvrig være tidenes feteste karakter, og jeg mener ikke i kalorisammenheng. Ray Ban-journalisten til høyre knakk for øvrig fire fingre litt senere da han ble skutt av israelske soldater.

Vi klapper i hendene, vi synger å vi ler, så glade er vi, så glade er vi. Jeg mistenker at det var noe slikt de sang, lystig og lett var det i hvert fall. Demonstrasjonsvandingen har akkurat startet, her er slutten av rekken som ble stadig lengre. Den lyse og høye karen under flagget ble sendt på sykehus noe senere. Gummikuler er gummi, men de kommer ut av et maskingevær. Og soldatene er flinke til å sikte. Lysluggen ble truffet i hodet.

Demonstrasjonen har her nådd sitt foreløpige høydepunkt. Like utenfor den lille palestinske landsbyen vokter jødiske soldater grensen over til Israel. Noen småunger pakker sand inn i papir, og hiver det på hjelmene. Han som vifter med pinnen liker ikke det.

Her er jeg nesten helt fremme ved piggtråden som skiller demonstranter og soldater. (Piggtråden ble senere dratt bort) Det er sjeldent lettere å gre noen over én kam enn her, soldater skal jo være like. Men de to til venstre viste at det ikke er så enkelt. Den hvite soldaten bar tydelig preg av at han ikke ville være der, noe som får deg til å tenke på at de faktisk bare gjør jobben sin. Kompisen hans like bak derimot var i toppform når det kom til batongsvinging, og han var rett og slett et uniformkledd rasshøl.

Der var vi i gang! Tåregass, sandgranater, røykbomber, og hundrevis av mennesker i panikk. Her kan jeg ikke ta æren for fotografiet ettersom jeg løp for livet. Det var her jeg tenkte at det var teit å dø allerede.

Her ser du hvorfor jeg løp for livet. (På dette tidspunktet trodde jeg at de brukte skarp ammunisjon og 'ekte' granater.) Karen dynket i blod heter Phil, en jeg reiste med her nede. Her ser du også beviset på at gummikuler er farlig - Phil ble sendt på sykehus med hull i kraniet, og er heldig som lever i dag. (Nei jeg er ikke så umenneskelig at jeg tar bilder av dødelig skadede kamerater, bildet er lånt)

Ting har roet seg noe ned. Bildet viser en israelsk fredsaktivist føre en småaggressiv dialog mot(ikke med) en landsmann i uniform. Jenta med palestinaskjerf over halve ansiktet er svensk, og hun er et godt eksempel på at ikke alle aktivister er like smarte. Hun mente blant annet at rasisme mellom nordmenn og svensker er en stor greie pga. unionsoppløsningen for 100 år siden, og hun presterte å sammenligne dette norsk-svenske forholdet med Israel-Palestina konflikten.

Demonstrasjonsnachspielet sett med soldatenes øyne: skyting av steinkastende kids. (Vi snakker barn som ikke en gang har nådd tenårene.) Noen steiner lander kanskje ti meter unna soldatene som nok er rimelig trygge i den moderne rustningen, og de svarer med gummikuler og tåregass. Nå er avstanden her riktig nok mye lengre enn den var ved det blodige tilfellet, men det er allikevel noe som skurrer litt ved synet av et maskingeværløp som rettes mot barn. Kaninene på soldatens boxer minner oss om at de ikke er gamle karer de heller.

Fortsatt i Palestina, men nå i en større by, nærmere sagt Ramallah. Dette kan være en reklame for en ny palestinsk TV-serie, men sannsynligheten er stor for at vi snakker politisk valgkamp.

Ramallah. I ryggen av kameraet er en grenseovergang til et jødisk nybyggerområde. Gaten i bildet pleide å være full av liv, men nå er butikkene stengt. Over her bor israelere, og de viser hvor stor pris de setter på sine palestinske brødre ved å kaste søppel over dem. Denne hønsenettingen er hengt opp som et slags skjold.

En ung selvmordsbomber som tok martyrsteget en snau uke før jeg kom til Palestina. Jammen meg har de ansikter de også. Hvem hadde trodd det.

Den glimrende graffitiartisten Banksy har tatt turen fra de britiske øyer for å legge igjen maling på den åtte meter høye muren.

Banksy igjen. Vi får håpe denne jenta kommer seg trygt over, og at hun har tenkt ut en plan for hvordan hun skal komme seg ned igjen på den andre siden uten å knekke beina.

Prosit

2006-06-13T16:45:00.000+02:00

TVn skriker fotball der den står ute på verandaen vår, og blikk fra naboene ignoreres med gassgrilling med red hot chili ketchup og peppers. Pilsen på Løkka slipper usjenerte øyne løs over flokken av miniskjørtpromoterende døtre og mødrer, og huden tænnes i parken blant flyvende frisbees og pinnespillende freaks. Hjemmemekka sommer-cd er brent og har limt seg fast i platesnurreren, klærne er kastet, gresset dyrkes, og jeg begynner å bli syk.

HVOR ulogisk føles det ikke å bli snørrete når gradestokken morfer opp mot trettigradersstreken. Hvem det er som styrer spakene vet jeg ikke, men noen har tråkket i salaten. Snufs.

Forbrytelse og straff

2006-06-08T21:05:00.000+02:00

Jeg ser flammene, og hvordan de slikker med lekne tunger oppetter det mørke treverket. Bålet spraker, lett røyk stiger raskt med usynlige vinger opp mot himmelen, og heten lokker med åpne armer. Det brenner, og den røde løperen inn i flammehavet er rullet ut for sjelen min.

Den lille røde firkantede pakken lå tilfeldig plassert over papirene som viste gårsdagens barinntjening. Halve skygger lå over sjokoladepakken, men lyset fra den hvite skrivebordslampen var mer enn sterkt nok til å lyse opp navnet som var skrevet på esken - navnet på min kollega. Navnet var skrevet med tykk, svart tusj, og kontrasten fra den røde papirfargen var tydelig.

Det var to gylne sjokoladehjerter igjen, og den folieinnpakkede herligheten smakte vidunderlig deilig av syndfull sjokolade. Og seier. Seier fordi jeg ignorerte normer og normal menneskelig anstendighet, og slo et slag for det egoistiske jeg, meg selv, mine egne følelser, mine behov, og mine ønsker.

Jeg stjal sjokolade.

St. Lucy

2006-06-07T04:17:00.000+02:00

Det er mulig det var det som var meningen, men denne 06.06.06 dagen har overbevist meg om at Lucifer egentlig er en flott fyr, med gode, sympatiske idéer og tanker. Helvetesdagen startet med at jeg våknet uthvilt, og den gode begynnelsen holdt gladfølelsen ut nesten hele dagen, og litt utpå ettermiddagen fikk jeg til og med kjøpt meg nye sko. Dagen har med andre ord vært finfin. (Ja greit så har hundrevis av unger dødd av sult og mangel på medisiner, sivile har falt for kuler og krutt, og en vulkan blir stadig mer truende ovenfor 11 000 indonesiere. Men hallo, alt dette skjer jo langt unna, så who cares!)

Noen vil kanskje si at jeg er litt for godtroende, men Satan har i hvert fall min tillit, og vil fortsette å ha den frem til Gud eller ungen hans gir meg en grunn til å forandre mening.

Nye digge freshe sko – et lite barn blir skutt og mister blod
JEG HAR NYE FETE SOMMERSKO – en fattig jente blir voldtatt på do
Det var n i h u n d r e k r o n e r s - s k o,
men jobben spanderte så d u k a n t r o j e g l o !

Jeg tror jeg og Lucy kan bli gode venner...

Slem sparegris

2006-06-07T02:18:00.000+02:00

Drømmene mine er bisarre nok til å skremme vekk psykologer og drømmetydere, og dermed er de særdeles underholdene. Men at jeg påvirket virkeligheten med mitt presence i drømmeland, det visste jeg ikke. Det er under 24 timer siden jeg skrev om oljefondet og en drømmende forvaltning av det svarte gullet, og jammen meg så offentliggjorde Kristin og Co. tidligere i dag uventet godt nytt, ikke så altfor ulikt drømmen.

I går kveld la jeg 16 735 kroner i safen etter en vakt på hotellet. Wal-Mart tjener også penger. I fjor omsatte verdens overlegent rikeste firma for 312 milliarder dollar, det vil med dagens valutakurser tilsvare over 1873 milliarder norske kronestykker. Hadde Wal-Mart vært en person hadde han nok ikke kjøpt First Price produkter når han(eller hun, selvfølgelig. Det er visst mange feministbloggere der ute) handlet på butikken. Wally Marty hadde sikkert spandert en øl eller to på deg hvis du støtte på han\hun ute en lørdagskveld, og kanskje han\hun klinte til med en calzonerunde på Deli de luca hvis dere slo følge hjemover. Eller, kanskje ikke? Kanskje Wal-Mart i menneskelig form hadde vært en usympatisk drittsekk? Et styrtrikt rasshøl som rakk uteliggeren på gaten en tusenlapp, for så å trekke den glisende tilbake når stakkaren rakte ut en fortvilet hånd?

Regjeringen har i dag svartelistet Wal-Mart fra oljefondet. Den siste tiden har jeg blitt klar over enda et par ting som er verdt å mislike med dette landet, (som for eksempel høyere skatt på helligdagstillegg, ergo jobb hardt og bli straffet for det) men nå er det kanskje grunn til å heise flagget igjen.

Wal-Mart har over 1,7 millioner ansatte, og 6000 ’hemmelige’ fabrikker over hele verden hvor det er fritt frem for barnearbeid, fjortentimersdager, og umenneskelig behandling generelt. I USA får de ansatte i snitt 7,5 dollar i timen, dvs. 45 norske kroner. Dette er ikke bare så lavt at kun halvparten av arbeiderne har råd til helseforsikring, men også så ille at enkelte må ty til sosialhjelp – til tross for at de har fulltidsjobb. Bedriften driver dessuten kulturkamp ved å for eksempel bannlyse Eminem og Nirvana fra musikkhyllene, og ved å nekte å selge den glimrende Jon Stewarts samfunnssatiriske bok America. Med tanke på de 5000 gigantiske sentrene over de femti statene, og dermed alle menneskene Wal-Mart påvirker, er slik kultursensurering for viktig til å bli ignorert. Foruten dette driver bedriften (selvfølgelig) en aktiv kamp mot fagforeningsorganisering, jobbsøkere kan bli tvunget til å ta graviditetstester før de blir ansatt, og jada, slik kan tekstmengden tidobles, med endeløse mengder av mer dritt om The Wal.

Men det verste til slutt; National Labor Committee har besøkt noen av de 4500 Wal-Mart-fabrikkene i Kina, og hvis du trodde du hadde det kjipt bak kassa på Rimi, sjekk ut de trivelige arbeidsforholdene kinesiske arbeidere koser seg i:
· Housed 16 to a room and fed two dismal meals a day
· Held as indentured servants, identification documents confiscated, allowed to leave the factory just 1½ hours a day.
· 14-hour shifts, 7 days a week, 30 days a month.
· Average take-home pay of 3 cents an hour, $3.10 for a 98-hour workweek.
· One worker earned 36 cents for an entire month’s work.
· 800 workers fired for fighting for their basic rights.
· 46 percent of the workers earned nothing at all and were actually in debt to the company.

Les mer her, og eventuelt enda mer på WalMartWatch.com, og sjekk ut denne anti-Wal-bloggen.

I morgen II (virkeligheten)

2006-06-06T00:03:00.000+02:00

Nå har klokken riktignok passert midnatt, så i morgen er teknisk sett i dag. Jeg snakker altså om den dagen jeg møter når jeg våkner om ni timer, jeg snakker om tirsdagen. Dagen etter helligdagen, dagen som bringer oss tilbake til hverdagen. Noen vil si hverdagshelvete. Det kommer jo selvfølgelig an på hvor kjip hverdagen din er, hva slags jobb du har, hvor mange unger, også videre. Unntaket her er denne dagen i seg selv, for 'hverdagshelvete' er sjeldent mer passende - datoen er skremmende nok 06.06.06, aka 666, aka vi-kommer-til-å-dø, aka regjeringsskifte-i-himmelriket.

Du trenger ikke høy IQ for å bli president i statene, og du trenger, ufattelig nok, enda mindre for å skjønne at drømmen i dette tilfellet er vidunderlig uendelig mye bedre enn den virkeligheten som venter oss de neste timene. Det er i slike øyeblikk man undrer over en hurtigkonvertering fra agnostiske tanker til dyrkelse av kristendommen, eller om det å plutselig bli homie med Jesus vil gjøre vondt litt verre, når det tross alt er Lucifer som er dagens sjef. Ingen liker medgangssupportere, men i morgen\i dag kan det kanskje lønne seg å gå i sort? Dytte litt på en gravstein, brenne litt bibelstoff, drikke litt blod? Bare litt?

På den lyse siden(hah!) er det i det minste bare å banne i vei, så gjenstår det å se om ildsprutende demoner vil danse over himmelen i takt med at underjordiske djevler, nazister, mordere og parkeringsvakter vil ta over gatene, og dra verden ned i et dragsug av blod, skrekk, terror og faenskap, i ordets rette forstand.

Gud være med oss allah

I morgen I (drømmen)

2006-06-05T23:55:00.000+02:00

Halvbrisne på sommerchampagne lettet Siv og Kristin på skjørtet, og overtalte gutta til å 'være litt gærne'. Et særdeles overraskende flertall ble slått igjennom den dagen:

Det dreide seg om oljefondet, rettere sagt forvaltningen av oljefondet. Selv stive, dresskledde politikere lar seg rive med i sommerånden, og det som startet som en grillfest hos Erna endte i et nach på tinget, tidlig om morgenen den påfølgende dagen. Og her kom det fnisete lovforslaget til verden, for så å bli vedtatt kort tid senere - oljekronene skal sørge for gratis is og jordbær, i ubegrensede mengder, ut hele sommeren, til alle og enhver. Til Ola og Kari, til Khalid og Ali, til bundadkledde skinasjonalister, til metroseksuelle Grünerløkkavankere, til Siri-lill med fletter i håret, til Harry med oppblåste biceps, til bestemor, til bestefar. Til det norske folket! Is! Jordbær! Hurra!