Ladylegs

Han våker over meg, og englene synger for oss - gir oss håp, vi pasienter. Jesus er veien, sannheten og livet. Vakre ord var malt i taket på sykehuset. Og det må virkelig være fint å føle trygghet i slike ord, men jeg klarer ikke annet enn å slippe løs en morgentrøtt latter når jeg subber inn, klokka sju om morgenen.

Det går ikke mange minutter før klærne jeg kom i må vike for en blågrå og skrukkete sykehusskjorte, en trøtt slåbrok som fint kunne ha vært hjemmelagd av ihjelvaskede håndklær, og et grått sokkepar med plastovertrekk-ting som ”sko”. Fortsatt preget av at klokka ikke en gang har blitt åtte vasser jeg langs det nypolerte gulvet og prøver å ikke tenke på alle andre som har rocka de samme fillene. Jeg lar blikket utforske verdenen rundt meg, og en bølge av frykt, avsky og forferdelse slår meg ned med en tsunamisk kraft når det går opp for meg at jeg har blitt en del av de kremgule veggene. Jeg har blitt en del av halogenlampene i taket, og jeg er de gamle, de syke, og… Ekle menneskene. Når enden er god er allting godt, men vi har ikke en gang kommet til lukten, eller rettere sagt stanken, stanken av pest, tannpasta og død. Og når enden er vond blir alt forjævelig. Jeg hater sykehus.

Du føler deg som et skadedyr når doktoren tar på seg munnbind før hun hilser på deg, og du føler deg som en pre-BigMac ku når de pakker deg inn i plast for at det ikke skal bli så mye søl. Jeg fikk faen meg dusjhette på hue, og jeg tror jeg så en sykesøster med sag.

Når jeg våknet var alt fint, og operasjonen var over på en halvtime. Jammen meg måtte jeg ikke sy en gang, så det er mulig sagen var morfinfantasi. Men at jeg måtte shave halve beinet var bitende virkelig… Det ble glatt og fint da. Fiiint å stryyyke på. Mmm...