Nettbank og postordrekaker

Kurt Cobain
2pac
John Lennon

Tre trauste og meget forskjellige karer. Eller, kanskje de ikke er så forskjellige? Hvem vet! Det får noen andre se på, det jeg vil frem til er at de er døde alle sammen. Men their legacy lives on, og musikken slik vi kjenner den i dag hadde vært noe helt annet hvis Kurt, John og Tupac hadde tapt krigen mot sine millioner av spermcellebrødre i kampens hete. Eller kanskje ikke? Var de virkelig så fantastiske, eller er det rett og slett idéen av personene og musikken som har gitt de legendestatus? Igjen, hvem vet! Det er heller ikke dette jeg vil inn på, men tampen brenner.

J Dilla. Hvem? Akkurat det tenker nok de fleste, og det samme gjorde jeg for en stund siden. Jeg hadde riktignok hørt navnet, jeg visste at han var beat-maker, men fint lite mer enn det. Etter et lite dykk i hans musikalske verden er det lett å se at mannen var et geni. Noe det heller ikke er noe tvil om, er at han aldri ville hatt denne statusen i dag om han levde. Men hva er det med døden som kicker opp ære og berømmelse til uante høyder?

If you fool the right ones, the rest will fall behind – disse ordene kommer fra den ene halvdelen i duoen Dead Prez, og det han sier passer fint i denne sammenhengen. Mennesker har lett for å bli ledet av flokkmentaliteten - både bevisst og ubevisst lar vi oss lede. Akkurat som Muhammed-opptøyene over hele verden har spredt seg, og akkurat som jeg har lastet ned J Dilla låter som følge av all oppmerksomheten han og musikken hans har fått de siste dagene. Men er det slik at vi må plugge ut kontakten for å få den oppmerksomheten og anerkjennelsen vi fortjener? Det kan virke slik - vi vet ikke hva vi har før vi har mistet det.

Det er mange konspirasjonsteorier om hvem som har stått bak drapene på slike artister, og de teoretiske motivene er som oftest pengene som blir tjent som følge av en artists død og dermed legendestatus. Alle pengene som blir håvet inn med salg av skiver med u-utgitte og ”sjeldne” låter er mer enn nok til å gi smør på skiva, og det er nesten litt merkelig å se hvor mange ”nye” låter plateselskapene klarer å hoste opp fra gamle og slitte studieopptak, og hvor mange innspilte kassetter de finner blant spindelvev og pappesker på rotete og nedstøvede loft.

Kanskje alle disse avdøde legendene rett og slett er usannsynlig smarte og PR-bevisste, kanskje de gikk lei Pia Haraldsen og kjendislivet alle sammen, og spleisa på en ubebodd øy i Bermuda-trianglet hvor de kan tasse rundt usminket og kvisete uten at de trenger å bry seg? Et kjendisutopi hvor de kan spille inn sanger i fred og ro, for så å fed-exe de til vår verden for å håve inn gryna, og samtidig ha full kontroll over gullet med nettbank? Alt dette mens de soler seg i glansen av varme solstråler og spiser postordrebestilte valnøttkaker, og sipper heimkok av halve kokosnøtter, mens hvitt nesepulver er det nærmeste de kommer snø og kulde.

Lure legender...

You’re nobody ’til sombody kills you synger The Notorious B.I.G. på låta med samme navn, fra skiva Life After Death, som kom ut 25. Mars 1997 – atten dager etter at han ble skutt og drept på gaten i Los Angeles. Duets, Et album med "nytt" og remixet materiale kom ut før julerushet i fjor, som en siste "hyllest".