Armert og ubarbert

Det vites ikke om det var nakkesmerter eller dehydrert opprør i halsregionen, men noe rev meg løs fra et bedre sted, og ønsket meg velkommen tilbake til en forvirret virkelighet i svette festklær, og sikkel på kinnet. Øynene kaver seg frem i rommet som en narkis på valium, og det viser seg at jeg ikke har vært alene om å kollapse på stuemøblementet, som merkbart er designet uten empati for trøtte sjeler. Det tar noen sekunder før fokuset blir skarpt nok til at urviserne blir leselige. De har akkurat nådd åttetallet.

Snart befinner jeg meg stravende langs Oslos gater. Snartenkt tankevirr ender i en konklusjon på at jeg er ute av stand til å løpe etter bussen, og den farer arrogant forbi når jeg i stedet flytter slitte skosåler i retning av trikkestoppet.

En langtrukket halvtime har passert når jeg omsider kan omfavne dyna mi som om den var min fremtidige ekskone, og en bakfull lykksalighet glir over i en dyp, drømløs søvn.

Ubarbert og armert med en drepende fylleånde går jeg løs på vannglasset, og svelger væske som jeg var Jenna Jameson. Ikledd slåbrok og intet annet gir jeg opp forsøket på å spille våken, og faller i stedet sammen på den nærmeste sofaen – denne gang i min egen stue. De resterende kreftene mobiliseres og sendes frem til fingertuppen, som slår nådeløst ned på fjernkontrollen. Den fører meg frem tekst-TV, og nyhetskåtheten får sin daglige ejakulasjon. Men tilfredsstillheten blir med ett sugd inn i en spinnende virvel av nød og elendighet, da klokken øverst i skjermen ligger en time foran bling-blingen på min venstre hånd, og alle andre tikkende tingester i leiligheten. Jeg skulle vært på jobb for et kvarter siden.

Nervene torturerer meg, og bak resepsjonsdisken er det bare Norah Jones’ sang som forstår. Jeg er alene.