En epoke er over

Tidtrøyta har holdt seg kunstig i live - den har næret på en illusjon som omsider har falt sammen, og det mer brutalt enn tvillingtårnene i 2001.

To vaklende stylter av sær humor og kryptisk ironi har holdt bloggen oppe, men så falt kulissene sammen - idéene forsvant med bakken, og skriket var det eneste som hang igjen da fallet endte i knivspisse klipper uten empati for utbrente bloggskribenter. Klippemøtet eksploderte i uante mengder av dyslektiske betroelser, betroelser om at tekstmumlingen er intet annet enn innbilt gledesspredende ord-salsadans, og billige formuleringer.

Drønnet av kollapsen falmer som morgensolen klarner opp regntåken, og forblir det siste minnet om tiden som én gang kunne lukte av friskhet og originalitet.

De samme ingrediensene har blitt brukt om og om igjen, men nå er krydderlageret tomt, og alt smaker likt - Trøyta har endt opp som bloggeverdenens tunfisk. Selv om den har kamuflert seg i salater, smørbrød, pepper og majones, så har enden blitt nådd, for verken krydderkreativitet eller dressingkalvakader kan dekke sannheten. Smaken av tuna.

Fisken har svømt i den samme rundkjøringen av Tidtrøytiske klisjéer, og der den en gang var en radikal offpistkjører med snøras og avskyelige snømenn i hælene, har den gått på trynet og blitt redd. Den har blitt det den avskydde, den har blitt den tyske bobilturisten som trasker fornøyd i langrennsløypa som egentlig er en snødekket parkeringsplass.

En epoke er over, men samtidig er løperen rullet ut for starten på en ny. Tiden har kommet for kommunepolitikk, islandsk litteraturhistorikk, og for verden slik vi har alt for vanskelig å se den – kjedelig.

Nei kjære lesere, dette er ikke noe å le av. Den tiden er forbi.