En paranoid junkies' dagbok

Klokken er 08:32
Jeg ser de igjen. På bussen. På trikken, gaten og ved elva. Stålfargede buer lenker svart med svart, og blått lokker med vakre toner, mens lange, lange svarte tråder vikler seg om hverandre som de var elskere, ned bak genser og jakke som hemmeligheter skjult for solen.

De har formert seg. De begynte i det små, men nå er de overalt. Dag for dag faller nye ofre for prisende ord fra hjernevaskede venner, og slående tilbudspriser fra platebutikker. Ørene hører, men hvor en blikket? Hvor er blikket, og hvor er luktesansen hvis forutbestemte sjebne er å snuse opp den innlysende sannheten om at det hele er en konspirasjon for å bli kvitt Herpatitt c og pinnsvinkveg? Alle sanser er svidd ned og forsvunnet i ormehull, men ikke hørselen. Hørselen som med mikroskopiske ultralydsendere blir tvistet og manipulert til å tilbe Dortheskappelismen, og gryteklutene forblir kalde til tross for heltemodig sjømannskamp.

Jeg skriker innvendig, og peisveden er det eneste som holder pluggende på plass. Men den brenner opp, og tyskerturismen er snart over oss. Jeg er redd.