En paranoid junkies' dagbok

Klokken er 13:12

Jeg har de siste fire dagene observert intet mindre enn ti Hummere langs Tigerstadens stier. Norsklæreren min pleide alltid si at jeg må skrive de små tallene med bokstaver. Skriv to, ikke 2 sa hun. Jeg skrev fire og ti, men for å være sikker så vit at jeg mente 4 dager og 10 Hummere. I Oslo. Rynker du ikke på nesen bør det være fordi en paralyserende sjokktilstand har rivd kjeven din ut av ledd, for her er vi milevis unna enhver tvil om at en snikinvasjon av Norge er i gang, og nei jeg mener ikke å komme med subliminale rasistiske bemerkninger om våre nye landsmenn. Sannheten er at vi kan ikke en gang begynne å realisere hva vi står ovenfor, langt mindre hva det vil bety for oss og uklippete vestkanthekker.

I frykt for min egen sikkerhet tør jeg ikke annet enn å blotte frem kjeppen og skaukjøre ketchupflaska med påtente dieselflammer langs veggene. Sitronsvetten siler fra den mekaniske lysekronen i taket, reinsdyra slår hovene mot vinduet, taket letter vingene og bavianskrikene penetrerer stillheten og knuller den hardt og blodig, og sjømannen har ikke frakk. Lag-sør-alliansen konspirerer med kaffebordet, og den matchende sittegruppen venter på startskuddet, får det når Rapunsel med håret roper fra tårnet, og de bryter ut i en infernalsk reindans på exstacy - ut på kjøkkenet, inn i skapet og ut igjen. Blåveisene blomstrer, dreper hvitveisen, og barnehagetantene roper: "Liljekonvallene er giftig! Giftig! Giftig!" Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vet hvem, og kneskålene muterer til plastinalagde Pingufigurer når Don Mafioso setter gaffelen i spaghettien, og snurrer rundt, alt mens snuten pisser i gatehjørnet.

Jeg er redd