Downfall

Er du en av dem som satt med skrekkblandet fryd da skyskraperne falt i Fight Club, og fantaserte storstilt om den vakre samfunnskollapsen som syntes uunngåelig? Var du også, som meg, noe skuffet da nyttårsaften ved tusenårsskiftet ikke ble noe mer enn fyll og staselig fyrverkeri? Hva skjedde med strømbrudd, ikke-fungerende trafikklys, døde telefoner, svarte dataskjermer og virusrammede minibanker?

For bare noen timer siden var vi nærme det som kunne ha blitt starten på det mange ville ha kalt slutten, men samtidig også starten; på den nye verden, den frie verden, den lovløse verden, den naturlige verden.

Med litt fantasi er det lett å se for seg hvordan vekterstreiken i første omgang lokker frem graffitiartister og skatere, hvordan dagligvarebutikkene etter hvert slås konkurs av sjokoladestjelende småkids, og sakte med sikkert muterer hver mann og kvinne i gaten til rullebrettrullende taggere med sekken full av spraybokser og sjokolade, når ingen kan hindre dem i å leve ut barnet i seg. Og alle sniker på trikken. Tankene blir snart skitnere; før vi vet ordet av det surrer alle med NOKAS-lignede planer. Og Politiet stakkars, som har mer enn nok å gjøre med alle småforbrytelsene, blir maktesløse når de mer alvorlige forbrytelsene baller seg på og slår over landet som en skrekkinngytende terrorbølge.

Opp i alt dette får Frp en voldsom valgboost da de snakker varmt og lovende om flerdobling og maskinpistolarmering av politistyrken, gjør innvandrerne til syndebukker, innfører dødsstraff, lanserer Jesus som symbolsk statsministerkandidat, erklærer at helsevesenet skal få dobbelt budsjett, snakker om alkoholpriser på nuddelnivå, og skatten skal ikke bare bli lavere, men den skal fjernes.


Frp vinner valget med omkring seksti prosent av stemmene, og de holder ord; Kravene til politiskolen fjernes for å raskt og lettvint øke politistyrken, og makt, våpentilgjengelighet og muligheten til å kjøre på rødt lys trekker til seg avskummet. Før halvåret har passert har finlandshetter, gladvold og alkoholpåvirket ammunisjonssløsing blitt synonymt med politiskiltet.

Ti, femten år senere er oljepengene brukt opp, og føreren ser intet annet valg enn å oppruste til krig for å holde folket i arbeid, og fokuset vekk fra problemene. Troppene går inn i Sverige noen måneder senere.

Slik kunne det altså ha gått.