Slem sparegris

Drømmene mine er bisarre nok til å skremme vekk psykologer og drømmetydere, og dermed er de særdeles underholdene. Men at jeg påvirket virkeligheten med mitt presence i drømmeland, det visste jeg ikke. Det er under 24 timer siden jeg skrev om oljefondet og en drømmende forvaltning av det svarte gullet, og jammen meg så offentliggjorde Kristin og Co. tidligere i dag uventet godt nytt, ikke så altfor ulikt drømmen.

I går kveld la jeg 16 735 kroner i safen etter en vakt på hotellet. Wal-Mart tjener også penger. I fjor omsatte verdens overlegent rikeste firma for 312 milliarder dollar, det vil med dagens valutakurser tilsvare over 1873 milliarder norske kronestykker. Hadde Wal-Mart vært en person hadde han nok ikke kjøpt First Price produkter når han(eller hun, selvfølgelig. Det er visst mange feministbloggere der ute) handlet på butikken. Wally Marty hadde sikkert spandert en øl eller to på deg hvis du støtte på han\hun ute en lørdagskveld, og kanskje han\hun klinte til med en calzonerunde på Deli de luca hvis dere slo følge hjemover. Eller, kanskje ikke? Kanskje Wal-Mart i menneskelig form hadde vært en usympatisk drittsekk? Et styrtrikt rasshøl som rakk uteliggeren på gaten en tusenlapp, for så å trekke den glisende tilbake når stakkaren rakte ut en fortvilet hånd?

Regjeringen har i dag svartelistet Wal-Mart fra oljefondet. Den siste tiden har jeg blitt klar over enda et par ting som er verdt å mislike med dette landet, (som for eksempel høyere skatt på helligdagstillegg, ergo jobb hardt og bli straffet for det) men nå er det kanskje grunn til å heise flagget igjen.

Wal-Mart har over 1,7 millioner ansatte, og 6000 ’hemmelige’ fabrikker over hele verden hvor det er fritt frem for barnearbeid, fjortentimersdager, og umenneskelig behandling generelt. I USA får de ansatte i snitt 7,5 dollar i timen, dvs. 45 norske kroner. Dette er ikke bare så lavt at kun halvparten av arbeiderne har råd til helseforsikring, men også så ille at enkelte må ty til sosialhjelp – til tross for at de har fulltidsjobb. Bedriften driver dessuten kulturkamp ved å for eksempel bannlyse Eminem og Nirvana fra musikkhyllene, og ved å nekte å selge den glimrende Jon Stewarts samfunnssatiriske bok America. Med tanke på de 5000 gigantiske sentrene over de femti statene, og dermed alle menneskene Wal-Mart påvirker, er slik kultursensurering for viktig til å bli ignorert. Foruten dette driver bedriften (selvfølgelig) en aktiv kamp mot fagforeningsorganisering, jobbsøkere kan bli tvunget til å ta graviditetstester før de blir ansatt, og jada, slik kan tekstmengden tidobles, med endeløse mengder av mer dritt om The Wal.

Men det verste til slutt; National Labor Committee har besøkt noen av de 4500 Wal-Mart-fabrikkene i Kina, og hvis du trodde du hadde det kjipt bak kassa på Rimi, sjekk ut de trivelige arbeidsforholdene kinesiske arbeidere koser seg i:
· Housed 16 to a room and fed two dismal meals a day
· Held as indentured servants, identification documents confiscated, allowed to leave the factory just 1½ hours a day.
· 14-hour shifts, 7 days a week, 30 days a month.
· Average take-home pay of 3 cents an hour, $3.10 for a 98-hour workweek.
· One worker earned 36 cents for an entire month’s work.
· 800 workers fired for fighting for their basic rights.
· 46 percent of the workers earned nothing at all and were actually in debt to the company.


Les mer her, og eventuelt enda mer på WalMartWatch.com, og sjekk ut denne anti-Wal-bloggen.