Verden trenger flere ballonger

Noen ganger er det lov å ignorere indre stemmer som sier ’slapp av’, ’det ordner seg’ eller ’ro ned, tell til ti’. Noen ganger er det lov å være sint. Et slik tilfelle vil for eksempel være hvis du leverer inn et digitalt kamera for å ta backup av bildene, og foto-karen presterer å slette de.

Med unntak av omtrent ti bilder var alt borte. Det er kjipt når du hadde flere hundre potensielle blinkskudd, og det er kjipt når det er snakk om minner som før eller siden vil drukne i timeglassand.

Heldigvis hadde jeg utvekslet bilder med en kompis(før jeg dro hjem fra Midt-Østen), og her om dagen kom det flypost fra Melbourne med kopier. Her er noen få av dem, alle fra Palestina-området:


Vestbredden er merkelig, for du veksler mellom å befinne deg i Israel og Palestina på noen få kjørende minutter. Men det betyr ikke at det er som når du krysser en landegrense i EU. 'Oi, nå er vi i Frankrike!' Niks, dette er hva som møter deg når du vil besøke palestinskstyrte Betlehem. ’Peace be with you’ fikk meg til å le.



Det var like vrient å komme seg tilbake til Israel. Denne stengte utgangen hjalp meg i hvert fall ikke. Et nøye blikk på bildet og et skilt kan skimtes bakenfor gjerdet. Skiltet peker mot Jerusalem.



Et annet sted på Vestbredden har en palestinsk demonstrasjon vorspiel med bønn. Journalister og andre ikke-beende kulern utenfor moskéen. Fotografen med munnviksiggen må for øvrig være tidenes feteste karakter, og jeg mener ikke i kalorisammenheng. Ray Ban-journalisten til høyre knakk for øvrig fire fingre litt senere da han ble skutt av israelske soldater.



Vi klapper i hendene, vi synger å vi ler, så glade er vi, så glade er vi. Jeg mistenker at det var noe slikt de sang, lystig og lett var det i hvert fall. Demonstrasjonsvandingen har akkurat startet, her er slutten av rekken som ble stadig lengre. Den lyse og høye karen under flagget ble sendt på sykehus noe senere. Gummikuler er gummi, men de kommer ut av et maskingevær. Og soldatene er flinke til å sikte. Lysluggen ble truffet i hodet.



Demonstrasjonen har her nådd sitt foreløpige høydepunkt. Like utenfor den lille palestinske landsbyen vokter jødiske soldater grensen over til Israel. Noen småunger pakker sand inn i papir, og hiver det på hjelmene. Han som vifter med pinnen liker ikke det.



Her er jeg nesten helt fremme ved piggtråden som skiller demonstranter og soldater. (Piggtråden ble senere dratt bort) Det er sjeldent lettere å gre noen over én kam enn her, soldater skal jo være like. Men de to til venstre viste at det ikke er så enkelt. Den hvite soldaten bar tydelig preg av at han ikke ville være der, noe som får deg til å tenke på at de faktisk bare gjør jobben sin. Kompisen hans like bak derimot var i toppform når det kom til batongsvinging, og han var rett og slett et uniformkledd rasshøl.



Der var vi i gang! Tåregass, sandgranater, røykbomber, og hundrevis av mennesker i panikk. Her kan jeg ikke ta æren for fotografiet ettersom jeg løp for livet. Det var her jeg tenkte at det var teit å dø allerede.



Her ser du hvorfor jeg løp for livet. (På dette tidspunktet trodde jeg at de brukte skarp ammunisjon og 'ekte' granater.) Karen dynket i blod heter Phil, en jeg reiste med her nede. Her ser du også beviset på at gummikuler er farlig - Phil ble sendt på sykehus med hull i kraniet, og er heldig som lever i dag. (Nei jeg er ikke så umenneskelig at jeg tar bilder av dødelig skadede kamerater, bildet er lånt)



Ting har roet seg noe ned. Bildet viser en israelsk fredsaktivist føre en småaggressiv dialog mot(ikke med) en landsmann i uniform. Jenta med palestinaskjerf over halve ansiktet er svensk, og hun er et godt eksempel på at ikke alle aktivister er like smarte. Hun mente blant annet at rasisme mellom nordmenn og svensker er en stor greie pga. unionsoppløsningen for 100 år siden, og hun presterte å sammenligne dette norsk-svenske forholdet med Israel-Palestina konflikten.



Demonstrasjonsnachspielet sett med soldatenes øyne: skyting av steinkastende kids. (Vi snakker barn som ikke en gang har nådd tenårene.) Noen steiner lander kanskje ti meter unna soldatene som nok er rimelig trygge i den moderne rustningen, og de svarer med gummikuler og tåregass. Nå er avstanden her riktig nok mye lengre enn den var ved det blodige tilfellet, men det er allikevel noe som skurrer litt ved synet av et maskingeværløp som rettes mot barn. Kaninene på soldatens boxer minner oss om at de ikke er gamle karer de heller.



Fortsatt i Palestina, men nå i en større by, nærmere sagt Ramallah. Dette kan være en reklame for en ny palestinsk TV-serie, men sannsynligheten er stor for at vi snakker politisk valgkamp.



Ramallah. I ryggen av kameraet er en grenseovergang til et jødisk nybyggerområde. Gaten i bildet pleide å være full av liv, men nå er butikkene stengt. Over her bor israelere, og de viser hvor stor pris de setter på sine palestinske brødre ved å kaste søppel over dem. Denne hønsenettingen er hengt opp som et slags skjold.



En ung selvmordsbomber som tok martyrsteget en snau uke før jeg kom til Palestina. Jammen meg har de ansikter de også. Hvem hadde trodd det.



Den glimrende graffitiartisten Banksy har tatt turen fra de britiske øyer for å legge igjen maling på den åtte meter høye muren.



Banksy igjen. Vi får håpe denne jenta kommer seg trygt over, og at hun har tenkt ut en plan for hvordan hun skal komme seg ned igjen på den andre siden uten å knekke beina.