George

Den amerikanske presidenten har siden han tok over rattet etter Clinton krydret gryta med blod, frykt, og.. nei vent nå. Bashing av Bush ble kjedelig som en brødskive med gulost for lenge siden, og det er ikke den George overskriften hentydet til.

Jeg har den siste tiden lagt merke til at jeg skremmende nok har begynt å mutere til en annen person når jeg menger meg med innsjekkingspapirer, slitsomme turister, ølservering og bookingstyr. En George. En Costanza.

De som kjenner sin Seinfeld husker hvordan den lille skallede mannen brukte arbeidstiden på å se opptatt ut, slik at han ikke fikk flere arbeidsoppgaver. Hotellet er virkelig et fint sted å jobbe, men om sommeren er det til tider et lite helvete, og når høysesongen viser sine verste sider kommer stresset av seg selv, og det er her jeg har blitt påpasselig med å for eksempel ha papirer foran tastaturet for å kamuflere blogging som booking. Og jeg har som George Costanza oppdaget gleden med et behagelig toalett.

Vi har tre i resepsjonsområdet. Den ene døren sier WC, den andre avviser tissetrengte gjester med Staff only, og den siste har WC og dette handicap-tegnet. Det er kun den første døren som er åpen for gjestene, og handicap-toalettet er faktisk forbeholdt handikappede, og hvis du ikke har et gipset ben å vise frem forblir døren låst. Helt siden jeg forandret hotellet til evig tid med mine første skritt på lobbygulvet har jeg brukt Staff only-toalettet. Det samme gjelder mine kollegaer, og myten er at det alltid har vært slik.

Vaskedamene (ja greit det er karer også, men you know) vasker alle tre toalettene hver eneste dag. Det handikappede blir kanskje brukt av en tilfeldig haltende gjest én gang hver tredje måned, ergo det er alltid skinnende rent og ubrukt, det lukter såpe, og gulvet glinser nyvasket. Det føles rent. (Noe som er en sjeldenhet når det kommer til toaletter.) Rommet er tilpasset rullestolbrukere, så det er stort, det er masse plass, og slike jeg-kan-ikke-gå-så-jeg-må-lene-meg-på-noe ting er der, og fungerer perfekt som stumtjenere når det kommer til å skifte til eller fra jobbuniform. Og ingen bruker vidunderet. Det er mitt, mitt eget palass, mitt eget tilfluktsrom, stille og fredelig, langt unna slitsomme gjester og masete sjefer. Et paradis i helvete.

Jeg må tisse.