Jackie Chan redder liv

I Jerusalem møtte jeg en fotograf i midten av tjueårene som jobbet for Lonely Planet. Jobben hans var strengt tatt å utforske skjulte ferieperler, ta noen 300-dollarsnapshots med kameralinsen, og ellers leve det gode liv som en betalt backpacker.

Men det var ikke alltid så koselig. Han hadde vært i Vest-Afrika med en gruppe reisende fotografer, og grunnet uroligheter i området var alle utlendinger beordret ut av landet, men kontakten med de advarende stemmene var ikke der, og dermed gikk det flere uker før beskjeden nådde fotografene, som på dette tidspunktet befant seg timevis unna grensen til trygt land.

De var nesten fremme da jeepen ble stanset av militante opprørere, og AK-47ene var ladde og armerte, og geværmunningene pekte mot ansiktene. Min venn kunne fortelle hvordan hjernen løp febrilsk mellom alternative ’løsninger’ på den dødelige situasjonen. Skulle jeg løpe? Skulle jeg slå og løpe? Hva med vennene mine? Skulle jeg bli stående hvis en av oss ble skutt, eller burde jeg løpe da? Skulle jeg gjøre som de sa? Skulle jeg stå stille og håpe på det beste?

Det var midt på natten, og nattten var svart. Geværbærerne hadde derfor med seg lommelykter, og de lot lyset blende journalistansiktene mens de snakket aggressivt på et språk bare de selv forsto. Hendene var i været, bak hodet, og omsider nådde maglitelyset min kanadiske fotografvenn. De dødelige afrikanerne vrengte plutselig de sinte og alvorlige ansiktene om til tannkjøttblottende smil, og de lo og hoiet. Do some tricks! Fotografen var kanadier, men med asiatisk bakgrunn, og han var den første levende asiateren AK-47 afrikanerne hadde sett. Og de var ihuga Bruce Lee og Jackie Chan fans. For å gjøre enden kort kjørte de unna med følelsen av at Martial Arts hadde reddet livene deres.

Foruten denne episoden er sikkert livet som Lonely Planet fotograf fantastisk fett sammenlignet med brorparten av alle andre yrker vi reiseinteresserte kan drømme om. Nå har jeg neppe de fotografiskillsene som trengs for å kapre en slik jobb, så dessverre må slike som meg se etter andre muligheter. En slik mulighet har nettopp kommet frem av seg selv:

Å være en skrivende reisejournalist er sikkert ikke så ille det heller, og med litt hardtrening i bakhånd skal det gå fint å surfe på Kristinbølgen, starten på revolusjonen som utvilsomt vil gi samtlige bloggere skyhøy stjernestatus, lykkelige kontofoner som synger vakkert om milliardtall, og endeløse valgmuligheter i journalistikkbransjen. Takk Kristin!