Bind for øya

Det vi vil glemme er det som blir husket så altfor godt. Nå skal jeg ikke inn på personlige hendelser her, det kan fint være mindre ting. Bilder, filmer eller historier.

For noen dager siden så jeg Irreversible, filmen som er beryktet for scenen hvor vakre Monica Belluci blir voldtatt. Scenen var så gjennomsyret forjævelig at jeg for første gang ble fysisk kvalm av noe jeg visste var fiksjon, og hvis det ikke hadde vært for at Seinfeld og Simpsons vises til alle døgnets tider hadde jeg blitt nødt til å sovne inn i en natt som høyst antakelig ville være full av mareritt. En annen ting som jeg ikke trengte å se var en film jeg så på ungdomsskolen for mange år siden. Filmen på et par minutter viser en jente som trygler for livet sitt før hun blir skutt. En virkelig jente, en virkelig pistol, ekte tårer, og ekte død. Internett-tilgang på ungdomsskoler er ikke alltid bra.

American Psycho er en bra bok, men mot slutten er det et par scener som gir den altfor gode fantasien min litt for drøye bilder. For eksempel når Patrick Bateman forteller hvordan han klipper av leppene til en jente med neglesaks, for så å brenne øyeeplet hennes med en liten bic-lighter til det sprekker. Mens hun levde.

I Dagsavisen i dag pekte en journalist på hvordan vestlige medier sensurerer bilder fra helvete i Libanon. Sensurerer, eller skåner oss? Vi blir skånet fra å se barnelik, vi blir skånet fra å se hvor ille det faktisk er. (Hvor sunt er det?) Da massakren i Quana var fersk var ikke dette bildet fra Dagbladets nettsider sensurert. På det tidspunktet var 56 libanesiske lik talt opp, hvorav 16 var kvinner og 37 var barn. Jeg gidder ikke en gang skrive om hvor forjævelig det er at slikt får holde på rett foran nesene våre, og hvor fucked up de Israelske myndighetene er. Men ansiktet til den døde jenta som blir hentet ut fra ruinene vil føye seg til på listen over ting som gjerne kan bli glemt. Men noen ting må huskes.