Daydream

Mannen var kledd i en grå uniformaktig kåpe som fargematchet det trimmede skjegget. Hjelmen var blå.
”Velkommen!” Det var en mektig stemme.
Jeg studerte mannen med forvirrede, skeptiske øyne; jeg småbet meg i leppene og lette etter tankene mine da jeg så landskapet rundt meg. Gressengen var grønn og nyklippet som en oljesjeiks golfbane, og det løp nakne og kvinnelige centaurer over gresset, blant de blomstrende kirsebærtrære som strakk seg mot himmelen. Er det feil å bli tent på en slik centaur, tenkte jeg, og undret på om det ville bli klassifisert som dyresex i en rettsak.

”Bilen venter min herre.” Den skjeggete blåhjelmen smilte, og åpnet vinduet til den dørløse bilen. Oppe i all forvirringen tok jeg merkelig nok alt som den skjønneste selvfølge, og jeg ålte meg gjennom vinduet. Inne i bilen var det cheesy leopardskinn og en enorm mengde wonderbaumer hang fra taket, og hundrevis av forskjellige lukter var blandet sammen til en overraskende behagelig cocktail. Vi kjørte.

”McDonalds drive thru, can I take your order please?” Sjåføren som var en anorektisk jente med selvskaderkutt over begge armer smilte, lo og sang en bestilling inn i høyttaleren, og selv om jeg forklarte at jeg ikke skulle ha noe så bestilte hun to store Whopper Cheese menyer.

Anoretika, som jeg bestemte meg for å kalle henne, satte på radioen hvor en catchy hippiepop-aktig låt ble spilt. Sangstemmen låt som en kvinnelig Jim Morrison, og refrenget var en merkelig men behagelig miks av beatboxing og bhangla-melodiøs electronica. Anoretika slo takten i dashbordet med en halvspist Whooper mens hun smilte og blottet tannkjøttet og utyggede biter av freedom fries.

McDonalds var ikke siste stopp, så vi kjørte videre. Jeg husket med ett at jeg ikke hadde slått av komfyren hjemme på Bislett, og når jeg så ut av vinduet så jeg samtidig mitt eget speilbilde i refleksjonen av glasset. Ansiktet mitt var smeltet sammen til en usexy brannskademaske, og hadde jeg lest the Shadow of the Wind hadde jeg forstått hvorfor Anoretika kalte meg Mr. Caráx.
”Er jeg død?” Et oppriktig spørsmål, mente jeg, og ble merkelig nok fornøyd over at jeg hadde rett når hun svarte at det var absolutt korrekt.
”Nå er vi fremme!” Sa hun, og smilte kjærlig.

Bilen var fortsatt dørløs så jeg måtte krype ut av vinduet, og jeg brukte noen minutter, for den hvite skjorten min hektet seg fast. Den ene knappen var helt løs, så jeg rev den av og la den i lommen. Jeg så opp, og inn i øynene til John Lennon. Han stirret uttryktløst på meg, og jeg skulle til å si noe, kanskje heve hånden til en hilsen da jeg så Kurt Cobain noen meter lengre bak.
"Har du billett?"
Jeg så undrende på Madame Tussauds-vakten som plutselig dukket opp. ”Billett?” Han var batongarmert og løsnet slagvåpnet fra beltet. ”Nei jeg har ikke billett.”
Ansiktet til vakten ble chilirødt, og illsinte øyne stakk meg helt inn i sjelen før han lot det første slaget falle. Jeg skrek, falt sammen under den svingende batongen og han skrek enda høyere, ”Vi har en sniker! En sniker!”, og flere vakter strømmet til, de kjempet om å gi meg de hardeste slagene og Gud de var flinke, de visste hvor de skulle treffe. Omsider ble det som var igjen av meg lagt i håndjern, og en vakt leste opp det jeg trodde var rettighetene mine, men når jeg hørte etter så var det rettsakssitater fra Prosessen.


På glattcellen var Is this hell risset inn på veggen, og Paradise lost var skrevet i blod over døren. Vaktene utenfor cellen spilte Sega, mens Jill Scott stod foran en digert speil og gredde håret mens hun sang.

Daydream
I fell asleep beneath the flowers
For a couple of hours
On a beautiful day…

Jeg lærte meg å dagdrømme ved at jeg oppdaget hvor kjedelig det trygge livet kan være. Og det er viktig. Det er også viktig å ikke ta alt så alvorlig. Derfor en liten twist med oppgaven =)

--

Oppgaven "hvordan jeg lærte meg det viktigste jeg kan" kom fra Anne. Stafettpinnen føres videre til Skrivende stunder. Oppgaven er: Hvorfor marsboerne ikke gidder å invadere jorden. Du må gjerne skrive Siv Jensen inn i oppgavesvaret, men det er fullstendig valgfritt.

Lykke til!