Oslo II - Virkeligheten

Svetten ligger over pannen som et vått håndkle; et resepsjonshelvete med sinte turister tar fyr og brenner opp tålmodige plugger som de var dynket i rødsprit. Mange, mange gjester, dataproblemer, få rom, skitne rom, kaos, faen i helvete. ”EXCUSE ME, can I check in now?!” NEI din bedritne slingrefitte, SER du køen, SER du at jeg har nok å styre med, HØRTE du at jeg sa du måtte vente fem minutter? Tankene tar nesten form i munnen, men før strupen slipper de løs avbrytes jeg, ”Excuse me, can I order two Lasagne and a coffee?” Her gir jeg opp, de tjue gjestene blir førti, blikket har mistet fokus, jeg ser dobbelt og jeg har fått kink i nakken.

Jeg er på vei hjem. Overtid og en arbeidsdag på ti timer tærer på når lunsj ble kaffe, og kaffe ble det svarte, lunkne skvipet vi får gratis. Jeg går fra hotellet, tar en snarevei for å finne meg en bysykkel. Stativet ligger ved akerselva. Nederst i gaten passerer jeg tre BMW 3-series i Mujaffa-styling, de er fulle av pakistanere og det er faen meg en dinglende wonderbaum i hver frontrute. Og alle spiser kebab. Jeg ler, orker ikke gjengoppgjør og jalapenos og trasker videre. ”Det er ikke mitt problem at du ikke har penger” sier karen med hvit skjorte og en hel boks med hårvoks gnidd inn i det svarte håret. Sleiken i tredveårene har en advarende pekefinger i brystet på den trippende junkien som tydeligvis ikke har penger. Rullingsen hans faller ut mellom skjelvende fingrene når han veiver med hendene, mumler noe, tydlig desperat men allikevel ute av stand til å reise stemmen. Jeg tror han sa ’torsdag’, men hva vet jeg.

”Unnskyld?” En skoleskulkende smågutt lurer på noe, og denne pakistanske varianten som henvender seg til meg er vel i attenårsalderen. Han er alene. ”Vet du hvor Frogner er?” Selvfølgelig vet jeg hvor frogner er. Jeg setter jeg i gang med en overbevisende veibeskrivelse, og gestikulerende hender tegner kartet i luften. ”Ved Solli plass sier du? Åja ved den amerikanske ambassaden? Der hvor 12-trikken går?” Gutten vet mye til å ikke vite hvor Frogner er, tenker jeg, og håper at han har kniv.

Skuffelsen blir stor. Han ikke vil rane meg, han vil bare selge meg noen plasmaskjermer som kompisen hans må selge for sin far. Elektrosjappa hans hadde gått konkurs. (knis) Innesperret aggresjon fra tidligere gateran får ikke utløp i dag heller.

Dagens bukse er baggy, og afrikanerne langs akerselven roper hasj og hasjisj etter meg som de kan overtale meg bare ved å rope litt høyre enn konkurrenten. I avisen stod det om en jente som ble voldtatt på Rådhusplassen. Kvelden før ble jeg slått ned fordi noen(?) hadde slått i en parkert bil. En kompis vandret enslig på vei til bursdagsfest tidligere på kvelden, han ble slått ned av to tilfeldige forbipasserende. På bursdagsfesten hadde en kar selvskaderkutt på armen. En venninne sov hos meg fordi hun er for pen til å gå alene midt på natten.

Hva skjer med Oslo? Folket trenger å høre mer DeLillos.

--

Nachpost:
Lars Lillo inn med morsmelka! Se for deg banneren helt fremst i det lengendariske demonstrasjonstoget i 2009 - året hvor Tigerstadkollapsen var et faktum. Avskummet har fått kontroll over byen som har blitt det 21 århundrets Deadwood, i en trist, grå og kvalmende utgave, stinkende av heroin og dårlig kebab. Oslo. Avfallsbyen hvor medmenneskelighet er et banneord. Oslo. Byen hvor et blikk rundt neste hjørne vil vise deg noe du ikke vil dine barn skal tro er en del av den verden vi lever i. Oslo. Byen med gjengvold, daglige voldtekter og kokainsniffende sosser som pimper fake-leg-jenter med Rohypnol. ”Jeg flytter til Sverige!” sier Kong Haakon til VG, og svarer ”inget kommentar” på spørsmål omkring blåveisene til Mette-Marit. ”Og jeg har inte tenkt å barbere mej heller!” Fnyser Haakon Magnus, og stryker fingre gjennom wifebeater-barten.