Septemberapokalypsen/Jay-Z

Ja så var det tid for å feire. Det er femårsjubileum siden den vestlige delen av verden gikk til helvete på nytt, og vips så var frykten tilbake og fylte opp tomrommet der antiglobaliseringskampen hadde fått leke fritt rundt tusenårsskiftet. Nå var det slutt. Frykten er tilbake, og det var ikke lenger tid eller rom for hippieleker som Reclaim the Streets eller demonstrasjonstog mot Sweatshops. Nei nå var det åh fedreland, og kampen mot Islam.

Morgenbladet har denne uken et bilag som peker på hvordan ting har forandret seg i kunsten siden skyskraperfallet i New York. Og i dette bilaget skriver en svensk journalist om skildringen av tiden etter 11 september i populærkulturelle referanser. Han trekker deriblant frem The Blueprint, Jay-Zs album som kom ut samme dag som The Big Apple ble dekket av pulverisert mur og betong.

Det er alltid morsomt og lett patetisk å høre middelaldrende hvite forståsegpåere som lar seg lede av gatehype, og trekker frem urban musikk de ellers sjeldent har et forhold til. (Hvem husker ikke ”Nobelprisen til Eminem!” for noen år siden) Men hey, hva vet jeg, kanskje denne gråe svensken har samtlige Papoose-mixtapes i CD-hyllen, kanskje han leder en underskriftskampanje for å få Immortal Technique ut på en major-label?

Nå har jeg vært innom 9/11-jubileumet, og jeg er neppe alene om det i dag. At den røde tråden fortsetter vaklende og egentlig helt uten sammenheng over til allerede nevnte Jay-Z derimot, der står jeg nok alene.

Det er vanskelig å finne et bedre eksempel på The American Dream enn rapperen som egentlig heter Shawn Carter, og ghettogutten som (ikke overraskende) vokste opp uten sin far har rappet seg frem til penger, Beyoncé og tilsyneladende evig lykke.

I'm rapin Def Jam 'til I'm the hundred million man

Def Jam er det største plateselskapet i USA forbeholdt urban musikk, og den siterte linjen sier at det er ikke lenger Jay-Z som blir utnyttet av den beinharde platebransjen – han har vokst seg stor nok til at det er han som utnytter bransjen - til å lage musikk sin på sine premisser, samtidig som pengene triller inn. Jaja uff så materialistisk, men hvem kan riste på hodet over den noe usunne bling-bling mentaliteten når artisten har vokst opp uten noe som helst i et samfunn der penger er hvem du er?

Say that I’m foolish I only talk about jewels
do you fools listen to music or just skim through it?
See I’m influenced by the ghetto you ruined
That same dude you gave nothin, I made something doin

Jewels som i dyre smykker, men og som i gullkorn – smarte ordspill, metaforer og betydninger som ikke plukkes opp if you just skim through it. (Eksempler på Jays jewels får komme en annen dag) Og made something doin, oppnå noe, sa han på det fem år gamle albumet, da han var en etablert og rikt vellykket artist. I dag er han president for Def Jam. Han har allerede etablert Def Jam Left, som blir ”en underlabel med artister som faller utenfor mainstream-segmentet, og som ikke skal føle press til å oppnå høyt førsteukesalg.” (kilde) Plateselskapet blir springbrettet til et bedre liv, og artister kan nå ut med sin musikk selv om den ikke er lagd for radio.

Jay-Z er i disse dager på verdensturné, hvor generøse deler av billettinntekten skal gå til et drikkevann-til-verden-program i regi av FN og MTV. Legenden hopper fint over Skandinavia på turen sin, men fredag spiller han i Amsterdam. Og der stiller jeg :D