The sun always shine on TV

Jeg så altfor mye TV som barn. Mot slutten av flykten til Egypt for noen måneder siden trodde noen amerikanere jeg pratet med at jeg var fra Texas. (Or somethin’, som de sa) Jeg vet ikke om TV er roten til denne aksentondskapen, men Dallas var én serie jeg fulgte som åtteåring. (når jeg sier åtteåring mener jeg egentlig en treårsperiode der jeg er 7-9, 8 er altså i midten og dermed gjennomsnittet av denne tidsepoken og den matematisk mest korrekte alderen å henvise til der hukommelsen svikter.) Dallas. Med stakkars alkoholiserte Sue Ellen, slemme slemme JR, og helten Bobby. Det var TV det.

Og Love Boat. Bartenderen het Isaac, og jammen meg var jeg plutselig fryktelig internasjonal, de heter Isak i utlandet også! Ikke småtteri for en åtteåring som synes Trondheim var en veldig stor verden. Så har vi MacGyver selvfølgelig, men hockeyhelten har fått alt for mye oppmerksomhet i nostalgiske tv-tilbakeblikk. Night Rider også for så vidt, men Kitt er så tøff at det kan ikke bli for mye. Men allikevel, jeg styrer unna den snakkende bilen også, snarveien tas til det udiskutable høydepunktet i tv-mimringen: Gule biler, røde shortser, hvite tårn, hvite strender, og masse, masse løping.

Baywatch var mitt første møte med kvinnen slik den skal se ut ifølge hollywood, og en noe usunn fascinasjon av de livreddende jentene gjorde at jeg tapetserte veggene med plakater av Summer og Shauni. Men jeg hadde bilder av Mitch på veggen også, av bilene, av båtene, alt baywatchmateriale jeg hadde ble klistret opp på veggen. Noe jeg selvfølgelig ikke var alene om.

Nabogutten jeg lekte med var tretten, en aldri så liten outsider som ikke hadde så mange andre enn fem-år-yngre-meg å leke med. Tv2 skulle visst slutte å sende Baywatch sa mamma, nabovennen min sa at da skulle vi boikotte tv2. Dæm har itj sjans, sa han. Jeg var glad han ordnet opp, for Summer fikk fortsette å løpe med hvit sand mellom de nakne tærne, helt til CJ og Pamela tok over stafettpinnen og løp seg inn i alle norske smågutters skitne fantasier.

Jeg savner CJ og Summer nå som Høsten allerede har slått ned døren. Monsteret står kaldt og guffent i rommet, skitner til med løv og forstyrrer ro og orden med vind. Et guffent vesen, denne Hr. Høst, men jeg gruer meg enda mer til Mister Vinter kommer. Han kommer snart! Bare vent! Så sier Høst med den brautende stemmen sin. Det er fint lite jeg kan gjøre med det, vet jeg, og nettopp derfor har jeg tegnet et stor ring med solstråler rundt den 30 oktober. Baywatch kommer omsider på DVD, og sommeren skal ikke dø, den lever videre i tv, the sun always shine on TV. God damn right den gjør, og jeg løper Summer i møte som om jeg var en utsultet somailier og hun var en pølsekiosk. Gled dere!


Det er sant!