Potteplantepsykologi

Deilige Vilde har påpekt at jeg bør kontakte en psykolog.
--


Jeg liker å drømme. Altså drømme i den forstand vi mener når vi sier ”jeg drømte noe i natt”. Den mens man sover. Drømmene mine utspilles i bisarre verdener hvor logikken er fullstendig ulogisk, og hvor det usannsynlige er praktfullt sannsynlig. Slik skal det da også være. Blir virkeligheten for kjedelig fester fantasien om natten.

Hvis jeg en dag skulle åpne meg for en psykolog og fortelle henne(vi sier det var en tjej) om mine drømmer, er det fare for at hun hadde møtt sin overmann, en pasient som ikke lar seg diagnosere, og desto mindre friskmeldes. Låsesmeden vil ha funnet en safe som ikke lar seg åpne, innbruddstyven et hjem som ikke biter på brekkjernet, og homsepatruljen en slabbedask i helsetrøye som rett og slett er fortapt.

For psykologen vil ett av følgende scenarioer bli konsekvensen av møtet med meg og de bisarre drømmene som entrer scenen om nettene:

Scenario 1
Hun, nei vet du hva. Hun fortjener et navn. La oss kalle henne Linda. Psykologen Linda. Linda hadde tenkt nøye igjennom jobben sin, og yrket sitt - hva som forventes av hun som psykolog, om hun oppfyller disse forventningene, og i det hele tatt om hun gjorde rett når hun bestemte seg for å studere psykologi ved universitetet. Linda stakkars, vil få noen tunge netter. Hun vil få seriøse problemer med å ignorere meg og den grusomme åpenbaringen som får henne til å innse at hun ikke strekker til – hun er rett og slett er mislykket som psykolog, for hun aner virkelig ikke hvordan hun skal forholde seg til meg eller de bisarre drømmene mine. Hun ser den bitre sannheten - hun ikke kan fortsette som psykolog når hun føler at hun ikke holder mål. Linda har alltid hatt for strenge krav til seg selv, og hun er rett og slett for stolt til å fortsette. Hun bestemmer hun seg for å ta en lang feire for å lufte tankene sine, og ikke ulikt gullfisken Doffen – finne seg selv. Hun drar til Singapore.
Etter tre uker blant palmene på stranden finner hun ut at hun har et enormt talent i perledykking, og når hun forelsker seg i perledykkeskvadronens sjef bestemmer hun seg for å rive i stykker flybilletten hjem. De gifter seg på stranden i lyset av en begynnende måne, og Linda er kledd i en bryllupskjole lagd av intet mindre enn tre hundre tusen perler. Hun savner verken Grandiosa, brunost eller psykologijobben.


Scenario 2
Linda gir opp drømmeanalysene mine. Gir opp, innser at løsningen er utenfor rekkevidde og at hun rett og slett ikke er flink nok som psykolog. Hun vurderer å spørre Morten hva han hadde gjort. Morten er en kollega som har vunnet priser, og han har skrevet en kritikerrost bok om moderne psykologi som er utgitt på intet mindre enn tretten språk. (Snart fjorten, ettersom en oversettelse til Kinesisk er påbegynt. Men det er en tidkrevende prosess, det vet Jan Jong-Kim, oversetteren, alt om) Linda har hatt et veldig godt øye til Morten helt siden de havnet i et bøttekott sammen på julebordet for snart tre år siden. Og nettopp derfor velger hun å holde drømmene mine for seg selv – hun vil ikke at Morten skal se på henne som en dårlig psykolog.

Følgene av alt dette er dessverre at Linda begynner å avsky meg. Hun begynner å avsky meg fordi jeg heller enda et problem i koppen hennes som allerede er alt for full. Og bare det at jeg minner henne om Morten gjør at sinnet hennes når toppen av fjellet, som vokser stadig høyere før vulkanutbruddet buldres løs og eksploderer ut i en endeløs flom av tårer, skrik, og dyp dyp dyp ulykkelighet. Hun innser at Morten er alt hun vil ha, og at hun har levd i en fortrengt virkelighet siden julebordet, hvor det hun virkelig føler har blitt gravd ned dypt i underbevisstheten. Men nå kommer alt ut, og vakumet slår henne ned. Begynnelsen på slutten kommer når hun samme kvelden kjøper inn en tipakning Blue Master og den første flasken med Finlandia. Hun reiser seg først fire år senere, når hun oppdager Blink. Men det er en annen historie.


Scenario 3
Det jeg ikke vet er at Linda var både en aktiv og dyktig skuespiller i hele sin ungdomstid, helt frem til når hun brått bestemte seg for å slutte, av grunner jeg ikke skal inn på her. Men det teatralske forlot henne ikke, og hun overbeviste meg fullstendig om at hun visste hvordan hun skulle forholde seg til drømmene mine, og at hun visste hva de betydde. Hun fortalte med vanskelige ord hvordan drømmene var brikkene som til sammen med alle samtalene vi har hatt vil ende opp i en psykoanalyse av meg. Hun brukte den ukens psykologitime på å bygge opp og forsterke tilliten min til henne grad for grad, og når tiden var ute var jeg overbevist om at Linda ville kunne fortelle meg ting om meg selv jeg aldri ville ha kommet frem til selv. Det jeg ikke visste var at hun ikke ante hva hun skulle gjøre med meg.

Irritert og med hodet fult av krevende tanker gikk hun innom butikken på vei hjem, hun hadde kommet frem til at hun måtte ha sjokolade for å gi hjernen det drivstoffet den trengte. Hun regnet med at hun ville sitte oppe halve natten å bla i tunge psykologibøker for å komme frem til hva for en diagnose hun kunne stille meg. På butikken møtte hun Kristin. Kristin så virkelig fantastisk ut. Kristin var Lindas beste venn på ungdomsskolen, og Kristin fortalte at hun hadde flyttet til Oslo for ett år siden for å studere filmvitenskap og at hun for tiden bodde i et kollektiv på Majorstua. De fant tonen like raskt som en vokalist med et gudbenådet sangtalent ville ha gjort, og for å gjøre en kort historie enda kortere endte det opp med at de dro ut på en topersons ”class of 89’ reunion”. Skjebnens hundefløyte lokket dem frem til Johns – Kristins favorittutested. Først når hun satt på trikken til kontoret den følgende morgenen kom hun på meg og timen vi hadde senere den samme ettermiddagen, den siste timen vår, punktet hvor alle samtaler skulle kokes ned til en løsning, en persepsjon eller i det minste en resept på noe i pilleform.

For fyllesjuk til å tenke jobbetiske tanker sveiset hun raskt sammen to psykoanalyser i den svarte filofaxen sin. Den ene fortalte kort at jeg hadde en enorm fantasi som fikk utløp i drømmene mine fordi jeg ikke har turt å slippe den løs i virkeligheten, og at en psykisk boksesekk ville være veldig sunt for meg – noe å slå løs alle tankene på, bare for å få de ut. Hva en psykisk boksesekk var for noe forklarte hun ikke helt. Hun sa: Du skal ikke begynne å male da?

Den andre versjonen snudde det hele inn på en diskusjon om hva David Lynch prøvde å fortelle med Lost Highway, og hva filmen hadde vært uten Particia Arquetts rolletolkning.
Det jeg fikk høre var en blanding av alt dette, med en tabascosterk dose av psykologisk krydder, vanskelige formuleringer og en rekke oppdiktede ord. Jeg drømte at jeg var en potteplante den kvelden.