Søndag

Dagen er hellig, og alt er jævlig. Selvpåførte sår verker, og jeg lover meg å aldri svinge ølsverdet igjen, aldri mer, cold turkey. Ikke før neste helg. Kanskje torsdag.

Jeg sutrer, blir mer sutrete av Johan Harstads Ambulansenoveller, som er fin-triste, og jeg blir sint på uskyldige hotellgjester fordi de kjøper kaffe, øl, rødvin, og jeg må ta imot penger, trykke de riktige knappene på kasseapparatet, åpne flaskene og skjenke kaffen i de hvite koppene. Savnet etter søndagsnorah, som jeg kaller henne, er stort, og Duke Ellington-albumet jeg spiller strever med å roe nervene mine slik Come away with me klarer.

Og så vil ikke printeren fungere. Den blinker rødt, der den ikke skal blinke, jeg slår den av og så på igjen, sjekker at dekslet sitter som det skal, det gjør det, jeg slår av dataen, omstart, passord for å komme inn, alt ser riktig ut men det hjelper ikke, og den blinker fortsatt mot meg med ett eneste ondt øyne, rødt og rytmisk blunker den, HP LaserJet 1320. Ondskapsfullt og ertende.

Jeg knakk en penn i frustrasjon. Og nå har jeg funnet frem en ny, den bruker jeg til å skrive kvitteringer til gjestene, for hånd. Tre stykk per gjest, fordi det skal være slik. Jeg hater jobben min. Jeg hater søndager. Jeg hater alt.