Donuts

Det er mye fint i livet. Som Champions League og pokerkvelder. Du vet, de tingene som betyr noe, de kveldene hvor vi dykker ned i oss selv og lærer mer om livets store mysterier. Nei, nå surrer jeg litt her, jeg mener de kveldene hvor vi legger alt dette til side, de kveldene hvor vi gir blaffen i slikt. I kveld er det fotball.

Tanken som maser om hvor tidlig du skal opp dagen deretter titter inn hjernedøren, og WHAM! Så klapper vi den vekk. Nei disse kveldene kaster vi oss tilbake til steinalderen og brøler over milliardsleiker som løper etter lærkula, med like blodtørstig iver som vi andre dager knivstikker våre venner i ryggen med velspilte pokerfjes. Ca-ching! Det føles god tå være en mean bastard en gang i blant, spesielt når du tjener penger på det. Nei men poker var i forrige uke. I kveld er det fotball.

Med litt gambling i nervene og noen øl kroppen blir laget ditt på banen liv og død, og jeg som vanligvis ikke ser på meg selv som noe flokkdyr blir del i den kjærlige familien av ølmagemenn, og vi synger alle glory glory man uniiited! Ahh, det er fotball i kveld.

TV og sofasliting er annerledes, å tune ballen inn på TV3 blir ikke det samme. Jeg sliter faktisk med å nyte sofasliting, tiltross for at store deler av min ungdomstid under hybeltak gikk til å videreutvikle talentet i denne grenen. Det er tanker om at det er mer fornuftige ting å gjøre som ikke lar meg være i fred. Unntakene er hvis vi pynter litt på ting her også, og gjør store ting ut av de små. (Alle elsker Raymond er et eksempel på noe som fornuften ikke tillater. Det er godt. That 70s Show eller hva det heter er et annet eksempel. Men heh, det er litt morsomt da, men nei, fåkke lov!) Ta for eksempel Twin Peaks. DVD-disken i spilleren med høy lyd og nedtonede lys, faste medseere og donuts.(De som vet, de vet) Vi later som det blir ukens høydepunkt, og med litt innlevelse blir det nesten så. Men det er på torsdag, i kveld er det fotball.

Donuts og øl er effektiv novembermedisin, og Høstdepresjonen skjelver i buksene.