The Everyday Struggle

Du kan kalle det the everyday struggle når dagen handler om å få mat på bordet, å snakke om noe struggle her hjemme i Norge er med noen svært få unntak både sutrete og patetisk. Men hey, vi har alltid noe å klage over, og på en sær måte så føles det godt. Du vet, æsj det er kaldt ute, det er kjipt med julegaveshoppestress, og jeg glemte å pusse tenner før jeg la meg i går. Kanskje all denne klagingen rett og slett er for å bryte nordboerisen når vi har krøpet ut av igloen og befinner oss i en samtale med andre ting enn isbjørn og nordlys. Som for eksempel mennesker. Ja jo vi nordmenn er jo kjent for å være kalde og innesluttende mener jeg. Full av fremmedfrykt og tom for vennlighet.

For å ta the everyday struggle i en hvit middelklassekars ganske problemfrie liv: Foruten onde, onde Phillip Morris som er en eksrøykers notoriske fiende er det en rekke andre motstandere som må nedkjempes i hverdagen, og temptation is a bitch. (Jeg holdt på å skrive fristelse er en fitte i stedet siden det var bokstavrim, men det er kanskje litt på kanten så jeg er glad jeg holdt det for meg selv)

The Waffel
Frøken Vaffel er en fristerinne som stadig lurer meg med sin herlige parfyme, tænnede hudfarge og saftige hjerteformer. Nå er jeg virkelig ikke en kaloritøs som løper tre runder rundt nabolaget for å svi bort en nyspist snickerse, men når du jobber nitimersvakter fem dager i uka på en arbeidsplass hvor det er gratis vafler så bør det være en bred enighet om at det kan bli farlig.


Kebab
I edru tilstand svinger sverdet enhver kebabtanke i senk, men hvis promillegiften har nådd brisen tilstand stokkes stillingskrigen om i fornuftens disfavør. Kebab er jo ikke godt en gang, og jeg har vært prinsipiell motstander av kjøttlefsa siden ungdomsskoletiden. Jeg føler meg nesten litt forræderisk ettersom jeg bor i kebabmekkaet Bislet, men det får være det samme. Chinese is the new babb.


I never sleep, cause sleep is the cousin of death
Som et ekte B-menneske kommer jeg aldri inn i riktig døgnrytme til tross for at jeg beginner kvart på syv hver bidige arbeidsdag, så når jeg først kommer hjem etter ni jobbtimer lider jeg altfor ofte av et så stort søvnbehov at jeg lures inn i drømmeland, for så å våkne til en tid hvor månen skal være den eneste som har åpne øyne.

Det fine med å klage over ubetydelige småting er når du ser selv hvor små problemene dine egentlig er. Today was a good day



P.S. Her så jeg plutselig at jeg ubevisst har lurt inn referanser til tre hip hop låter, kanskje jeg skal gjøre dette til en trend i finn-waldo-stil. Og premiere vinnerne med vaffler i posten. Kanskje det kanskje.