Barcelona

Jeg hadde ikke tenkt å blogge om dødsstraff. Bushbror Jeb har i Florida bedt om en granskning av giftsprøytebruk i henrettelser etter at dødsdømte Angel Diaz trengte tjue minutter før han ga etter for den naziutviklede giften. Den amerikanske grunnloven forbyr henrettelsesmetoder som er cruel and unusual, dødsstraff er altså greit så lenge den er ren, pen og "smertefri". Giften skal fungere i tre faser hvor den første innleder søvn, den andre lammer kroppen og den tredje stopper hjertet. Det har blitt hevdet at idet kroppen blir lammet forblir nervene våkne i marerittet, og at kroppen lides til smerter beyond belief mens det ser ut som den dødsdømte flyr vekk i en stille søvn. Problemet når det kommer til å bevise dette er at dessverre fryktelig få av de som har blitt henrettet har vært i stand til å kunne fortelle om opplevelsen i ettertid.

Men jeg skal ikke blogge om dødstraff, langt mindre om hvordan du ikke må tro at Jeb Bush er bedre enn sin slemme storebror fordi han reagerer på Angel Diaz' lidelser. Han har intet annet valg enn å respektere Den amerikanske grunnloven fordi den foruten Gud er det eneste du ikke kan kødde med i amerikansk politikk. Men nok politikk for i dag, som min vakre, blonde barndomsveninne én gang sa, ”hva er det å snakke om lissom.”

Ikke la deg lure, denne er også slem.

At jeg straks skal fly en rask ferietur til Barcelona derimot er helt klart en snakkis, i det miste i hodet mitt. Lissom.