Overarbeidet - og nyfrelst

Urviseren har omsider kommet seg igjennom den andre juledagen, eller det er i hvertfall ikke mange minutter igjen. Klokken er 23:45 og det er 17 timer siden jeg kom på jobb. Helligdagstillegget vil berike min post-jul-fattige bankkonto med store kroner, og prisen har vært tilsvarende dyrt målt i stress, svette og brutale hjernecellehenrettelser. Når timeantallet nådde tenåringsladeren var det noe som forandret seg, jeg muterte til en underernært resepsjonsdrittsekk elendig kamuflert med en tydelig konstruert gjestmildhet, et falskt smil serverte morderiske blikk fra røde øyne så vidt synelige bak tung øyelokkhud til enhver gjest som ymtet frempå om et spørsmål, eller så lite som en antydning om hjelp til noe annet enn det absolutt nødvendige.

--

Dette var i går, og jeg måtte løpe etter den siste trikken hjem før jeg fikk postet notatet. Da jeg stod foran utgangsdøren til min kjære bislettkåk viste det seg at jeg manglet nøkler, og jeg fikk nok en bekreftelse på at en søtten timer lang arbeidsdag gjør deg til noe annet enn det mennesket du vanligvis er. Som liten hadde jeg store mengder aggresjon, og å stå utenfor sin egen leilighet uten nøkler klokken tolv om natten er en slik episode som kan lokke frem den grønne barndomshulken i meg - og indre vulkaner vil bryte ut så det tyter sint magma fra mine ører. Men etter søtten underernærte jobbtimer i strekk ble det annerledes.
"Oi, nei men haha, jeg har glemt nøklene mine, det var dumt. Så typisk! Haha!"
Min mobil mobiliserte batterirestene til å nå min romkamerat, som selvfølgelig var hjemme bak den låste døren.
"Neimen du er ikke hjemme nei, jaja det var synd, da får jeg finne på noe annet!"
I et slikt øyeblikk ville jeg vanligvis ha knust noe, slått i en vegg eller i det minste trampet ihjel en gatevandrende padde. Men denne kvelden var jeg annerledes.

Jeg vet lite om Buddhismen utover hva jeg har fått igjennom boken om Siddhartha, asiatisk film og skolelærdommen som allerede er nesten-uthvisket fra all hukommelse. Men å nærmest mishandle kroppen fri for alle tanker "menneskenes verden" påfører oss ved å frastå de faste måltidene og den regelmessige åttetimerssøvnen er én vei å gå mot nirvana - kanskje søttentimersvakter på et oslohotell er en annen. Kanskje jeg har funnet veien.