Kafémusikk og død

”Someday we all have to die” synger Norah Jones på sin siste plate. Vakre er de, bluestonene som fortjener en bedre skjebne enn å bli ammet til døde av pratende småbarnsmødre som okkuperer ethvert kaffebrenneri det er å finne. ”Someday we all have to die” synger Norah, og fortsetter: ”but not now.”

Nei heldigvis ikke enda. Men hver dag solen står opp på nytt har vi tapt enda dag og er nok et skritt nærmere døden. En ærlig innstilling når vekkerklokken ringer om dagen. På venstre håndledd har jeg røde merker, helt der hvor håndleddet møter hånden. Klokkereimen min er nok for stram, jeg innser det, men like fullt holder jeg ut den intense smerten dag ut og dag inn, jeg gråter tårer og den svarte sminken rundt øynene renner mens Opeth spiller melankolsk Death-Metal fra høytalerne. Satanistiske kjøleskapmagneter dekker hvitvarene på kjøkkenet, og jeg har skrevet rødvin og stearlinlys på handlelisten. I blod.

I virkeligheten er jeg selvfølgelig en sunn og relativt normal gutt med sminkefrie øyne, en musikksamling tom for dødsmetall og en positiv innstilling på livet. Men som vakre Norah har døden streifet innom mine tanker, dog ikke i en selvskadende, gråtkvalt emo-aktig tilstand, men mer i en praktisk forstand. For det er tross alt ganske mye styr når tiden har løpt fra deg og du skal ta heisen opp til himmelen. Gravsteinvalget for eksempel. Grå, firkantet og trist, eller neonlysende og animert? Og du må finne ut hvem du vil invitere til begravelsen. Noen vil kanskje si at du tross alt ikke inviterer folk til begravelsen din, men at det er en åpen greie for alle som måtte føle for å si farvel. Personlig vil jeg være litt kresen. Jeg vil ha gjesteliste og dørvakter.

En av mine personlige helter er Hunter S. Thompson (bildet øverst), grunleggeren av Gonzo-journalistikk og det geniale hodet bak Frykt og avsky i Las Vegas. (Boken, that is) Tidens skilpadde har ikke krabbet så fryktelig langt siden jeg for alvor oppdaget Mr. Thompson, og det var etter hans død i 2005. 78 år gammel tok han hagla i kjeften og went out with a bang. Asken hans ble skutt utfor et 153 fots høyt egenkonstruert tårn, akkompagnert av Dylans Mr. Tambourine Man og et fargesprakende fyrverkeri som fylte himmelen. ”I just want to send my pal out the way he wants to go out” sa Johnny Depp, som bladde opp de dollarbladene finansieringen kostet. Det skal sies at det er mest hva Thompson forteller i sine artikler og skjønnlitterære reiseberetninger som gjør han beundringsverdig i mitt tilfelle, men denne saluttslutten knaker det virkelig av, og for å være helt ærlig vet jeg ikke om det er bedre å sovne inn alene på et sykehjem med en skrukkete og forfallen rosinkropp.

Ny dag, nye muligheter!

Selvfølgelig er det mulig at jeg har forandret mening når jeg når den alderen, kanskje jeg finner stor nok livsglede i å klemme og skremme barnebarn til tårer, kanskje det å klype sykesøsterrumper gjør hverdagen god nok til at jeg lar kontakten plugge seg ut av seg selv på den naturlige måten. Men å for eksempel erklære at jeg er en gammel vin på utgått dato foran en sjokkert teaterkafésamling, mens jeg trykker inn avtrekkeren på en gullfarget magnum rettet mot tinningen - det hadde utvilsomt parkert enhver trafikkulykkeutsatt pusling ved st. Peters bardisk, hvor isbryteren jo ikke kan være annet enn ”jasså, hvordan havnet du her?” Jeg er noe usikker på musikkvalget, men det må i hvert fall være noe som matcher smokingen som jeg er ikledd, og aller helst noe funky. Tar gjerne i mot tips. (Hvilken låt er best å dø til?) Norah får jeg heller nyte mens jeg lever. ”Someday we all have to die… but not now”