Resepsjonsdisken er min vollgrav

Søndag er en tilstand – dagen etter en fuktig ferd

I skrivende øyeblikk står jeg alene mot en søndagsarmé, jeg svinger sverdet mot nervene som ugler under huden, sniker seg oppetter ryggen og hvisker onde ord i mine ører, driver meg fra sans og samling. Forbundsfellen, ridderens væpner og eneste allierte er Earl Grey; min trofaste venn livnærer restene av en forfallen kropp, sår blir bandasjert og ting som er knust blir forsøkt limt sammen igjen.

Seilet er revnet og sjøen er krass, men skipet seiler fremdeles. Fyllespøkelset fra en glemt kveld med romdans følger etter, piratflagget er heist og selv om jeg vet det kommer er jeg aldri forbredt på larmen som slår ned når fiendens skip slipper løs kanonvreden, gulvet rister og hodet fylles av jordskjelv og trommeopera.

”It’s not so bad” sier en sang jeg ikke husker navnet på, jeg forsøker å være enig men faller i kne når min hotellgjest spyr sin dårlige ånde over resepsjonsdisken, over vollgraven, lukten forteller om gårsdagens inntatte retter og ellers jevnt ut elendig munnhygiene. Som gjesten hadde SARS viker jeg tilbake, trillende på min kontorstol søker jeg dekning, jeg skyr denne kvinnen mer enn jeg er i stand til å kamuflere i servicevennelige smil. Allikevel tipser hun, uten at det forandrer noen ting, søndagskrigen fortsetter og jeg kan ikke annet enn å rapportere fra frontlinjen, sammen med min venn Earl kaldsvetter jeg i skyttegraven, paranoid og skjelvende full av derpåepilepsi.