Deeper underground

Vaffelmysteriet - part 3
"Hei!" Utropstegnet tydet på at det var et vennlig hei, kanskje hun til og med smilte mens hun skrev det. Hun fortsatte tekstmeldingen med å spørre om jeg kunne kjøpe med meg en brunost før jeg kom på jobb. Brunostvaflene har nemlig blitt en enorm suksess, og salget har gått over all forventning. Kredibiliteten min har reist seg som en ereksjon, og nå altså tydeligvis nok til at jeg er på sms-basis med sjefen. Troen har blitt sterk - troen på at jeg kan gå virkelig undercover, og finne svar på alle spørsmålene om "they", og den bisarre og dyptliggende kulten.

Struttende av selvtillit og tro på mine manipulerende evner tok jeg steget inn i Kiwibutikken og frem til ostedisken. Plutselig var det som om en kald hånd grep om halsen og strammet grepet med en usannsynelig styrke. Jeg kunne føle at jeg bleknet, og alt luft jeg hadde i lungene ble brutalt sugd ut, og alt rundt meg ble uklart når jeg skrekkslagent kunne telle både to, tre, og fire forskjellige brunosttyper. Fløtemysost? Synnøve? Tine? Gudbrandsdalsost? Liten eller stor? Panikken slo rotfast i meg når jeg prøvde, men ikke klarte å huske hva vi pleide å ha. Hva ville konsekvensene bli hvis jeg valgte feil type? Ville jeg blir fratatt all respekt og anerkjennelse jeg har fått siden ideén om brunostvaffelen ble lansert? Ville jeg miste jobben? Ville det bli grunn til å frykte for gjengjeldelse mot meg og mine? Kaldsvetten hang over kroppen som et søkkvått håndkle, og med skjelvende hender satte jeg osten på kassebåndet foran meg. Jenta i grønn kiwidrakt smilte til meg, og et lite øyeblikk var det som hun ga meg et tegn, og det var som om blikket hennes sa "jeg vet".

- Bare den? Spurte hun, og så opp på meg. Det var ingen tvil lenger. Hun visste noe. Var dette en test? En kode? Panikken grep tak i meg igjen. - JA! utbrøt jeg, mye høyere enn jeg hadde tenkt. Oh lord. Jeg tok tak i brunosten og løp ut av butikken.

Det viste seg at jeg hadde kjøpt riktig, og Gudbrandsdalsost er nå tatovert på netthinna - jeg vil ikke begå den samme feilen igjen. Selv om det er en ustødig grunn står jeg altså fremdeles støtt på hotellet, og jeg er overbevist over at det ikke vil gå lang tid før jeg kommer inn i varmen, og får svar på alle spørsmålene, som stadig blir flere.

I går våknet jeg midt på natten, muligens av mitt eget skrik. Kiwijenta hjemsøker meg, og det skremmer meg at jeg ikke vet hva hun skjuler. I det tåkete halvt-sovende ruset går det opp for meg at mysteriet kanskje er større enn jeg har forestilt meg. Er kiwikjeden også innblandet? Eller strekker det seg utover hele Oslo, med butikker og mennesker i system? Hvor høyt sitter makten? Har vi alle vært vitne til et statskupp med den rødgrønne regjeringen? Jeg har vanskelig for å se forbindelsen mellom vafflene på hotellet mitt og Jens Stoltenberg. Men ingenting er usannsynelig lenger. Ingenting.

--

Del I

Del II