PikaCHU!

Når du får en spygrønn Pokemon-genser til jul av bestemora di som prøver å være "kul" er det ikke alltid så lett å spille glad og takknemmelig, og hva du virkelig føler skinner ofte gjennom skuespillet ditt selv om du faller ned på kne i blowjob-stilling og skriker "Tuuusen takk bestemor!" av full hals, med hendene strukket mot himmelen.

Jeg er nesten der nå. At et menneske dør eller er på vei til å dø er ufattelig trist, og når du tenker over det, virkelig tenker over det, så får det alt annet i livet til å virke ubetydelig, og eksistensielle spørsmål trenger seg på. Hvor går veien etter livet? Hva var meningen med det? Slike ting. Men her som i Pokemonsituasjonen blir det bare skuespill. For damn jeg klarer ikke annet enn å smile nå som godgutten som ble kreditert med et bilde i forrige post har fått HJERNEBLØDNING! Jeg klarte ikke stoppe meg selv i å utbryte et høylytt "JA!" når jeg så nyhetene. Naboene trodde sikkert at jeg så på fotball. Laget mitt vant!

Hvis det finnes noe som karma er jeg fucked, hvis det eksisterer et himmelrike blir jeg nok bitchslappa av St. Peter i porten. Huff