God morgen!

Positivitet og livsglede er ikke min stil, og jeg er i det hele tatt en gammel gretten gubbe i en yngre utgave, med en frisk kropp som stritter av energi til å hate. Dagene går for det meste til å klippe ut øynene til mennesker i avisene, jeg sender hvitt pulver til bestemor og gamlehjemmet hennes, jeg ringer eksen min til upasselige tider mens jeg puster tungt i røret uten å si noe, skremmer henne, tar opp skrikene med båndopptaker og onanerer til det senere. Andre menneskers frykt, desperasjon og fortvilelse får det til å gå for meg.

I sommer når solen satte alle kluter til for å grille uskyldige mennesker fulle av hudkreft var jeg på stranden, for det er jo slikt man skal gjøre, og jeg liker å se på det menneskelige avskummet som egentlig ikke er så uskyldig allikevel, der de hopper og danser i bølgeskum så fettvalkene skyggebokser i luften, dumme og smilende som om de ikke var syndere. Heh, tenk hvis din mor visste hva du runket til, sier jeg til meg selv når jeg ser en ung gutt svalestupe ut i vannet, den utvannede avføringen fra bastardspedbarn som løper og skriker nakne i vannet med snørr og sikl i ansiktet, unger som nesten garantert ble født som følge av ung idioti og Kalinka. Jeg var på stranden og jeg satte en bred fot ned i sandslottet til en unge som trodde det var noe med den lille spaden i hånden. Da det begynte å sippe vrengte jeg øyevippene slik at jeg så ut som jeg var fra en skrekkfilm, og jeg fant frem den dype og mørke stemmen helt nederst i halsen, slik at jeg kunne brøle og være skummel uten at foreldrene hørte meg. Ungen tisset ned benet sitt, så skrek det, og dagen var ikke så dårlig allikevel.

--

Nei jeg er ikke så ille. Men jeg har sovet lite i natt, to timer rekker ikke søvnbehovsbegeret engang halvveis til kanten. Ergo i dag smiler jeg ikke like bredt som jeg kan gjøre ellers. Dessuten er jobbkaffen ulidelig dårlig, men åh så nødvendig når infernalske vekkerklokketoner river meg brutalt løs fra et bedre sted, seks timer etter midnatt.

Zombieskritt sliter en verkende kropp mot resepsjonsdisken, og på vei til jobb er jeg i min egen verden med øretelefoner på høyt volum og tanker som sliter med å våkne. Så trivelig med polititape langs hele jævla veien jeg går, tenker jeg 06 15, og leser på dagbladet.no et kvarter senere at folk nettopp har skutt og blødd der jeg gikk, 0535. Jeg hater Oslo. Og jeg vil bli begravd på Nesodden, takk, så vet dere det når jeg må seks fot under jorden som følge av skudd\knivstikk\gjengvold\heroinsprøyter.

Vilde, du som bor i Bergen og savner Oslo, kan du si noe godt om denne byen? Væsånill?