Den fiktive uken \ Mitt liv

Mandag
Vekkeklokken ringer 05:50

Månedene har passert siden startskuddet for fulltidsstilling som hotellresepsjonist på dagtid ble avfyrt, men det er fremdeles langt frem til døgnrytmen er i mål, og til tross for godt kosthold og beinhard selvdisiplinert trening har A-menneskemusklene enda ikke nådd formtoppen. Dog jeg blir flinkere. Progress. Fremgang. Sakte men sikkert.

Smaken av klor er ikke fabelaktig med det er deilig å svømme seg andpusten, og TV on the Radio mp3spiller toner og hjelper den gode følelsen til å stige enda et par hakk når jeg sier farvel til min treningspartner og t-baner hjemover til Bislett; hvor det er tid for kjøkkenakrobatikk og påfølgende sofaelskov med mett mage, slapphetsspøkelset og et tv-apparat.
Tirsdag
Vekkeklokken ringer 05:50. Ni timer og jeg stempler meg ut.

På trikken hjemover leser jeg og bestemmer meg for at jeg må lese oftere, et løfte som jeg og Entouragepremieren på Tv3 bryter unisont den samme kvelden.

I dag trener jeg alene på friskis(& svettis), jeg møter min ”kompis” som for dagen er ikledd svart singlet og viser skulderkvisene som han var stolt over hvor store de er. Samtalen vi har i dag forløper som alltid på samme vis:
Kompis: Halla, hva skjera. (rekker frem hånden)
Jeg: Yo, ikke mye, og du? (svarer håndtrykkinvitasjonen)
Kompis: Nei det samme, hva skal du trene i dag a?
Jeg: Tja det blir vel bein og rygg tenker jeg, du a?
Kompis: Bryst her ass.
Jeg: Oki.
Kompis: (et stille sekund passerer) .. Ja men vi prates a!
Jeg: Det gjør vi.

Noen ganger spør vi hverandre hva vi gjorde i helgen, hvis det er i begynnelsen av en ny uke, hvis dagen er fre spør han meg om jeg skal ut imorra. Å gradvis gjøre denne samtalen nærmere nedadletalernivå er mitt skjulte motiv. Apelydene anes i horisonten, ikke langt unna og stadig nærmere.

Maten inntas fort for kveldens fremtid forteller vakkert om timer med skvulpende ølglass og buldrende testosteronrop og solskjærsynging på stampub, det er fotball på storskjerm og uten å innse det selv beveger jeg meg også her enda nærmere nedadletalernivå. Ikke sjeldent synder jeg også, spiller kronestykker på resultatet. I’m not going to heaven.


Onsdag
Vekkeklokken ringer 11:00

Jeg fri fra jobb og jeg benytter den lange dagen til å få dårlig samvittighet over alt jeg burde ha gjort nå som jeg først hadde tid til det. Om ettermiddagen møter jeg min vakre frisørvenninne og får input med jentesnakk og forholdsproblemer mens strupen fylles av koffeinholdig væske, eller øl hvis vi er i et godt og uthvilt humør.

Kvelden kommer og jeg lager en av mine kjøkkenspesialiteter, spesialiteter som er i stadig forandring men aldri fraviker grunnelementet pasta, ris eller poteter. Jeg ser Seinfeld på tv og er for slapp til å bytte kanal når Tyra Banks fortsetter kvelden med designkledde anorektikere, men en frelsen kommer fra oven og jeg river meg løs og om ikke så alt for lenge drikker kaldt vann etter en serie svette sit-ups. Jeg leser en bok på sengen og er fornøyd med meg selv, tenker på mye og enda mer ingenting, jeg sovner for sent og drømmer bisarre historier om meg selv og kjendiser.

Torsdag
Vekkeklokken ringer, jeg står opp, drar på jobb, jobber og drar hjem igjen.

Om kvelden trekkes gardinene for vinduene, og vi bryter loven. Ni hender deles ut og mistenksomme blikk danser rundt over pokerbordet, halvhjertet gjemt bak kameratslig latter og kompisdulter i naboskuldre. Jeg bryter alle normer og anstendige antakelser om at et pokerfjes er et fjes uten ord, og dytter i stedet frem en bølge av overanimerte signaler som forvirrer fienden og lurer han og hun ut på åpen mark hvor jeg slår til. Jeg går all-in med mine kroner og faker en nervøsitet og fellen faller over byttet som svarer hansken jeg har kastet. Jeg vinner og går hjem med penger som ikke var mine når jeg kom.


Fredag
Vekkeklokken ringer også i dag, fremdeles for tidlig, og som i går starter den brutalt og nådeløst, jeg drømte nok en drøm om Paris Hilton men husket den ikke lenger når jeg tok dynen til side og gikk i badets retning.

Også i dag var jobben uverdig bloggpostplass. Etter ni timer dro jeg hjem.

Klirrende rimiposer bæres til min kompis’ kåk, gamlebyens stille skyer skytes ned av høytspilt musikk fra åpnede vinduer som lokker ut sigarettrøyk og lyden av fest til forbipasserende, og kanskje forbannede naboer som ikke får sove. Gatelangs i Oslo sjangler vi med dumme glis, vi blir harassed av politiet, unngår slosskamp for så å ikke unngå en annen like etter. Nachspielet ble avlyst og ingenting var verdt hodepineprisens høye regning som måtte betales dagen deretter.

Lørdag
Vekkeklokken ringer ikke, fordi jeg har ikke bedt den om å gjøre det. Frokost spises, men det blir for dagelig kost til at jeg ser meg nødt til å finne noe usunt og søtt - Deli de luca og så er jeg tilfredsstilt, jeg og fyllenervene. Vi leier film og skal se en kjendishelt redde et land eller en dame, og han gjør begge deler akkompagnert av dramatisk musikk. Damen er vakker og hun takker helten med sex.

Det er uhørt sent men vi blir lurt med ut, forventer at det i dag som i går skal bli surt men om ikke lenge er promillen høy og vi har ingen grunn lenger til å være snurt. Musikken er dårlig men vi danser, det blir etterfest og tilfredsstilling av fysiske sanser, morningen kommer, solen står opp og damen ved min side er uten skavanker. Ting er ikke så ille, Promille og jeg har igjen blitt venn og venn.


Søndag
Fylleangsten er snill og lar meg være, etter frokost ser vi Gamsten spille for et tapende blackburnlag, ølen reparerer og solskjærsang regjerer nok en gang på puben der enhver unitedmann smiler og ler.

Hjemme igjen skifter jeg trekk på min seng, rydder stuen, vasker opp og ser dårlig tv, er glad for at jeg ikke jobber denne helgen, jeg har dårlig samvittighet for at jeg ligger hjemme i stedet for å trene meg het men det er søndag, og i dag er latskap er min helgen. Jeg får ikke tekstmelding fra den jeg vil få det fra, for et kort øyeblikk har jeg det ikke så bra men en hyggelig mail gjør meg i godt humør, jeg vandrer ut for å møte en venn og en til, gir henne en klem og han et håndtrykk, vi prater og klager over nedbør og om at vi lengter etter sør, later som været betyr mer enn det gjør, vi trikker mot majorens stue, ser film på lerret, konkluderer at filmen med intrikat karakterskuespill og politiske undertoner var vel verdt pengene, jeg gruer meg til vekkeklokkesang 05:50 neste dag, tenker at vi er droner for pengene vi tjener, fanget i en hverdag som er for anonym til at vi tenker over hvordan vi lever, livet er lett og drømmene gjør at det mest spennende skjer når vi sover, våkne er vi alt annet enn årvåkne, vi følger pipens dans, jeg tenker at jeg må gjøre noe annet, lover meg selv å bryte ut men glemmer det fordi trikken hjem kræsjer med en bil, det er litt dramatikk og sirenene uler, men det er ikke jeg som blør. Så det går fint.