Det virkelige liv & meg

I natt var det innbrudd i hodet mitt. Tankerattet ble tatt over av en fremmed makt, og bilen ble vrengt ut av logikkveien, den ble kastet nedover en humpete skråning hvor ingenting hang sammen og alt var kaos.

Jeg skammer meg virkelig over å fortelle det. Men i natt drømte jeg om bloggen min. Jeg drømte at Dagbladet hadde en best-of-bloggs kåring, og Tidtrøyta havnet i møljen rundt tiendeplass. Link til bloggvinnerne lå selvfølgelig på nettavisen, men noe som var nytt var at det var blitt montert et webkamera på kjøkkenet mitt. Jeg har aldri eid et webkamera og akkurat hvorfor et slikt et skulle bli hengt opp i leiligheten min pga. en bloggkåring er ikke så lett for meg å skjønne med det aller første, men det var noe jeg aldri stilte spørsmål om i drømmen. I stedet ble jeg panisk fordi jeg måtte ta oppvasken, jeg måtte støvsuge gulvet og vaske vekk fettet på viften over ovnen, jeg fikk jo gjester! Gjester fra dagbladet!

Jeg håper dere vil ta i mot min storsinnede ærlighet ved å ikke le av meg, jeg kan jo virkelig ikke styre drømmene mine. Og for the record – jeg bryr meg ikke om bloggen min. Den betyr ingenting! Kjære virkelighet, det er du og jeg, det er vi som hører sammen, alt dette med internett og det der var bare en fling, en ting for å slå i hjel tiden, hun betyr ingenting!

For å påpeke dette vil de neste linjene være fulle av skrivefeil, feil jeg ikke gidder å rette opp, for hvorfor skulle jeg det? Jeg gir jo faen.

Jeg bryr meg ikke, og for og ta frem alt som bekrefter mitt skyniske forhold til bloggen og verdenen rundt vil jeg vise til det faktum at jeg for eksempel begynte med suicide sunday kun fordi jeg ikke fant på noe å skrive. Jeg forsøkte å skremme vekk grisete lesere som klikket seg til mej via AnneKake bare for å finne mer tekst om sex, og.. ja jeg kommer ikke på flere gode argumenter akkurat nå, men tro meg det er mengder av de. Dessuten er det under to måneder til jeg uansett legger opp som blogger. For godt. For EVIG TID. Og det er jo ikke dramatisk i det hele tatt, hvorfor skulle det være det, jeg bryr meg jo ikke om bloggen, og at jeg skrev evig tid med store bokstaver var bare en refleks, en uforklarerlig impuls helt uten mening, og det står slik skrevet fremdeles fordi jeg ikke gidder å rette det opp. Jeg mener jeg gir jo faen.