Resepsjonsdisken er min vollgrav

Søndag er en tilstand – dagen etter en fuktig ferd

I skrivende øyeblikk står jeg alene mot en søndagsarmé, jeg svinger sverdet mot nervene som ugler under huden, sniker seg oppetter ryggen og hvisker onde ord i mine ører, driver meg fra sans og samling. Forbundsfellen, ridderens væpner og eneste allierte er Earl Grey; min trofaste venn livnærer restene av en forfallen kropp, sår blir bandasjert og ting som er knust blir forsøkt limt sammen igjen.

Seilet er revnet og sjøen er krass, men skipet seiler fremdeles. Fyllespøkelset fra en glemt kveld med romdans følger etter, piratflagget er heist og selv om jeg vet det kommer er jeg aldri forbredt på larmen som slår ned når fiendens skip slipper løs kanonvreden, gulvet rister og hodet fylles av jordskjelv og trommeopera.

”It’s not so bad” sier en sang jeg ikke husker navnet på, jeg forsøker å være enig men faller i kne når min hotellgjest spyr sin dårlige ånde over resepsjonsdisken, over vollgraven, lukten forteller om gårsdagens inntatte retter og ellers jevnt ut elendig munnhygiene. Som gjesten hadde SARS viker jeg tilbake, trillende på min kontorstol søker jeg dekning, jeg skyr denne kvinnen mer enn jeg er i stand til å kamuflere i servicevennelige smil. Allikevel tipser hun, uten at det forandrer noen ting, søndagskrigen fortsetter og jeg kan ikke annet enn å rapportere fra frontlinjen, sammen med min venn Earl kaldsvetter jeg i skyttegraven, paranoid og skjelvende full av derpåepilepsi.

Truseløs

Nydusjet og fresh stod jeg på garderobegulvet, med vått hår og et hvitt håndkle rundt livet. Jeg dykket ned i sportsbaggen med letende hender, ren bokser fant de ikke. Stygge ord slapp løs fra leppene, jeg holdt opp undertøyet jeg hadde svettet våt i løpet av den siste timen hvor jeg hadde løftet tunge ting opp og ned mange ganger. Garderoben var halvfull av klær og trenende menneskers medbrakte ting og tang, dog var jeg den eneste personen i rommet. Ute var det kaldt så jeg hadde med stillongs. Jeg tittet over skulderen, kastet et vurderende blikk på den svette bokseren, ristet på hodet og tenkte what the hell.

Commando i stillongs, lett og luftig var det. Behagelig og følelsen av liten ballkontroll var slettes ikke så ubehagelig som jeg trodde det skulle være. Britney, Lindsay og Paris, dere har min støtte.

You go girl!

Blått er rått

Gjennom årene har jeg svidd av noen kalorier på å forsvare hip-hop sjangeren, og hvordan den rommer musikk som først og fremst lyrisk når så meget dypere enn den gjennomsnittelige vannstanden. Men radio, kulturmisforståelser og ignoranse dreper, og gjør det vanskelig. However, det hender jeg rister på hodet over de jeg forsvarer.

Jay-Z’ siste (skuffende) album glimter til med låter som ”Minority Report”, en låt hvor han rapper om hjelpen som uteble for de gjenværende menneskene i New Orleans, etter at den store, slemme og hensynsløse orkanen Katrina hadde kastet seg over byen, og etterlatt tusenvis at fattige uten mat og tak over hodet.

Baby needed food and you was stuck on the roof
And helicopters swoop down just to get a scoop
Through his telescopic lens, but he didn't scoop you
For the next five days, no help ensued
They called you a refugee because you seek refuge
And the Commander-in-Chief, just flew by

For litt siden ble det annosert at Jay har inngått (enda en) avtale med et gigantselskap for å fylle opp kontoen med dollar, samt at det er klart det ikke skader å få trynet sitt vist på TV-skjermer verden over når hans nyeste skive nettopp har kommet i salg. Mer corny blir det når vi vet at kampanjen er lanseringen av en ny SUV-modell, en ny terrengbil, ett nytt miljømonster som føyer regimentet sitt inn i den menneskeskapte hæren som med krigshissig eksos sender planeten inn i et kaos hvor Katrina er en av de mange følgende. Minority Report, eh Jay?

Sult

Den siste tiden har jeg vært en lazy bastard når det kommer til å mate Tidtrøyta. Den stakkarslige ettåringen har etter hvert blitt så krevende, og mat en gang i uken er ikke lenger nok til å mette behovet. At jeg har sultet barnet de siste ukene er ikke så lett å skjule, med to poster på nesten tre uker synes ribbeina igjennom den tynne magehuden, og lyden av sult rumler høylytt. Hvis vi trekker denne sammenligningen litt lenger kan vi altså si at det ser stygt ut for det lille avkommet mitt, når jeg om noen år blir pappa, men igjen, la oss være ærlige; det er en hard verden, og å lære det tidlig igjennom underernæring og omsorgssvikt vil gjøre den svake sterk, herdet og klar for den kalde verden. Det er den sterkestes rett som gjelder.

Dop

I går gikk en slags guttedrøm i oppfyllelse. Øretelefonene mine var tilbake fra reparasjon, og jeg tok turen til treningsstudioet. MP3spilleren var full av fersk musikk og den spilte opp til dans - Best of Rocky var soundtracket: 16 låter som får ethvert dyregen i kroppen til å reise seg unisont og brøle som Sherekan himself, blodet bruser, hjertet slår som en kolibri klapper med vingene, villdyret våkner ut av dvalen og… Ja der ser du, revet med allerede. Det er i alle fall bare et spørsmål om tid før Marit Bjørgen og de andre gutta oppdager dette dopingsmiddelet som mirakuløst nok enda ikke er på svartelista.



Ikke kom å si at du ikke ble litt rastløs nå.

Catch 22

Et kontrollert sinn gjør gambling til en uskyldig fornøyelse, hjertet skal skyves vekk og hodet skal regjere. Du spiller på ditt hjertelag utelukkende hvis hodet mener seieren er sikker.

Spurs – United

Her tenker hjertet: ”gloory gloory man uniiiited.” Hodet tar brillene av hodet, sutter litt på den ene brillepinnen slik man skal gjøre på museum. ”Hmm, ja slettes ikke så dumt” sier hodet. Hjertet hopper og danser, løper rundt som en duracellkanin på speed og kaster seg forelsket rundt Hodets hals i en følelsesladet klem. Tydelig brydd klapper Hodet Hjertet på ryggen, ”så, så, ikke la oss bli revet med nå.” Men han smiler litt han også. For en gangs skyld er de enige – i morgen vinner United.

Min sjef er Spurs-fan. ”Han skal ydmykes,” sier Hjertet, blåser opp brystet og er tøff i trynet. ”Nei,” roper Hodet, og later til å ha oversett noe, ”for guds skyld, nei!” Hjertet fnyser, ”vi var jo enige, her skal det gambles!”

Lærkulekampen spilles dagen etter i dag, og et personlig veddemål er altså gjort med sjefen. ”Hva er problemet?” under Hjertet.
Hjernen reiser seg, retter på brillene. ”Hva problemet er? Hm! Jo det skal jeg si dem.” Han begynner å spankulere frem og tilbake over parkettgulvet, med hendene bak på ryggen. ”Stemmer det ikke at de skal forlate deres arbeidsplass om noen få uker?” Stemmen var skarp.
”Um.. jo det stemmer det?” Hjertet så undrende på Hjernen.
”Stemmer de at de enda ikke har fått den fine og flotte jobbattesten de ble lovet? Stemmer det at den enda ikke er skrevet ned på papir, at den enda ikke er signert og stemplet?”
Hjertet begynte å skjønne tegninga. ”Jo, men..”
”Stemmer det,” avbrøt hjernen bryskt, ”stemmer det at du enda ikke har fått noe som helst som viser til den gode innsatsen du har vist på din arbeidsplass siden 2005?”
Hjertet mumlet et svar, blikket ned i gulvet.

Taper United må jeg betale gamblinggjeld til sjefen, totalt ydmyket etter flere ukers cocky fotballprat. Vinner United vinner jeg sjefens penger. Vinner United blir sjefen ydmyket og fattig – hevnen vil unektelig komme i en enda ikke skrevet jobbattest. ”Uff da,” sa Hjertet, og skammet seg.