Høsten

Oktober er en hyggelig fyr. Han er kanskje litt stakkarslig, litt trist, men det er jo ikke så rart med de onde tungene som hvisker han bak ryggen. Alle klager over at sommeren er over, at t-skjortetiden er forbi og at det er stress på jobb og skole. De er få de som vet å sette pris på fargene, rødt og gult. Den kraftige lukten av kastanjer, jord og vått gress. Og synet av naturen som har gått til sengs, avkledd og tildekket av bladløv, som et pledd for å varme bakken og den kalde asfalten.

Stakkars Oktober får aldri komplimenter. Han lever i sin egen deprimerende verden overbevist om at ingen setter pris på hans gode og romantiske sider, Oktober er ensom, og blir stadig avvist av tospannet August og September når han prøver å sosialisere seg, finne noen å dele tankene med, noen å snakke med. De har varme dager og Indian Summer, du passer ikke med oss, sier de. Han er alene, og menneskene i gatene klager. Når det er November som har skylden.

November er tøff, barsk, kynisk og kald. Han ler av menneskene som pakker seg inn i jakker og skjerf, ser et barn som gråter fordi det er kaldt på hendene, og blåser en bitter vind over det. Og ler igjen. November kaster regn over gatene, gjør det om til is uken etter og premierer seg selv for hver pensjonist som sklir og brekker ben. November vil være kald. Fryktet. Han vil være mektig som Januar og Februar. Men Januar og Februar er voksne og er mer opptatt av ting som langrenn og global oppvarming, og de bryr seg fint lite om November som synes besatt av å være med i vinterklubben. Og tusener av år med stadig prøving og feiling har gjort November til den bitre og hatefulle personen han er i dag, evig strevende etter noe han ikke kan bli. All frustrasjon går utover Oktober, det svake og lette offeret som allerede ligger nede, klart til å bli sparket. November saboterer Oktober, den fine høsten, kaster gufne høstvinder langt inn i romantikermåneden som er så svak og stakkarslig og faller under presset. Følelsesmessig skadet av sine egne tanker om at han er uønsket og hatet knekker Oktober ned på kne foran November, gir sin tid over i hendene på den onde og kyniske måneden, som ler igjen, før han får nok et barn til å gråte med enda en guffen vind.



Den virkelige slemmingen er Desember. Den mektige måneden som selv med jesusbarnet og tre vise menn på laget ikke bryr seg om å slå ned på Novembers høstovergrep. Men det er en annen historie.

Suicide Sunday

Vinterdepresjonen banker på døra, minner om at den er like rundt hjørnet. Ute langs gatene regjerer onde November med jernhånd. Desember minner om julegaveshoppestress og hvordan den vestelige verden drukner ting som er ment å være varmt, hellig og kjærlig i penger og materialisme. The christmas takes Visa stod det med sprayboksord i Bogstadveien for et år siden.

I tunge tider er humor en fin ting. Dermed lanseres Selvmordssøndagen. Dette er den første. Kaniner har det kjipt de også, og de suicidale langørene gråter med oss gjennom høstmørket.

Potteplantepsykologi

Deilige Vilde har påpekt at jeg bør kontakte en psykolog.
--


Jeg liker å drømme. Altså drømme i den forstand vi mener når vi sier ”jeg drømte noe i natt”. Den mens man sover. Drømmene mine utspilles i bisarre verdener hvor logikken er fullstendig ulogisk, og hvor det usannsynlige er praktfullt sannsynlig. Slik skal det da også være. Blir virkeligheten for kjedelig fester fantasien om natten.

Hvis jeg en dag skulle åpne meg for en psykolog og fortelle henne(vi sier det var en tjej) om mine drømmer, er det fare for at hun hadde møtt sin overmann, en pasient som ikke lar seg diagnosere, og desto mindre friskmeldes. Låsesmeden vil ha funnet en safe som ikke lar seg åpne, innbruddstyven et hjem som ikke biter på brekkjernet, og homsepatruljen en slabbedask i helsetrøye som rett og slett er fortapt.

For psykologen vil ett av følgende scenarioer bli konsekvensen av møtet med meg og de bisarre drømmene som entrer scenen om nettene:

Scenario 1
Hun, nei vet du hva. Hun fortjener et navn. La oss kalle henne Linda. Psykologen Linda. Linda hadde tenkt nøye igjennom jobben sin, og yrket sitt - hva som forventes av hun som psykolog, om hun oppfyller disse forventningene, og i det hele tatt om hun gjorde rett når hun bestemte seg for å studere psykologi ved universitetet. Linda stakkars, vil få noen tunge netter. Hun vil få seriøse problemer med å ignorere meg og den grusomme åpenbaringen som får henne til å innse at hun ikke strekker til – hun er rett og slett er mislykket som psykolog, for hun aner virkelig ikke hvordan hun skal forholde seg til meg eller de bisarre drømmene mine. Hun ser den bitre sannheten - hun ikke kan fortsette som psykolog når hun føler at hun ikke holder mål. Linda har alltid hatt for strenge krav til seg selv, og hun er rett og slett for stolt til å fortsette. Hun bestemmer hun seg for å ta en lang feire for å lufte tankene sine, og ikke ulikt gullfisken Doffen – finne seg selv. Hun drar til Singapore.
Etter tre uker blant palmene på stranden finner hun ut at hun har et enormt talent i perledykking, og når hun forelsker seg i perledykkeskvadronens sjef bestemmer hun seg for å rive i stykker flybilletten hjem. De gifter seg på stranden i lyset av en begynnende måne, og Linda er kledd i en bryllupskjole lagd av intet mindre enn tre hundre tusen perler. Hun savner verken Grandiosa, brunost eller psykologijobben.


Scenario 2
Linda gir opp drømmeanalysene mine. Gir opp, innser at løsningen er utenfor rekkevidde og at hun rett og slett ikke er flink nok som psykolog. Hun vurderer å spørre Morten hva han hadde gjort. Morten er en kollega som har vunnet priser, og han har skrevet en kritikerrost bok om moderne psykologi som er utgitt på intet mindre enn tretten språk. (Snart fjorten, ettersom en oversettelse til Kinesisk er påbegynt. Men det er en tidkrevende prosess, det vet Jan Jong-Kim, oversetteren, alt om) Linda har hatt et veldig godt øye til Morten helt siden de havnet i et bøttekott sammen på julebordet for snart tre år siden. Og nettopp derfor velger hun å holde drømmene mine for seg selv – hun vil ikke at Morten skal se på henne som en dårlig psykolog.

Følgene av alt dette er dessverre at Linda begynner å avsky meg. Hun begynner å avsky meg fordi jeg heller enda et problem i koppen hennes som allerede er alt for full. Og bare det at jeg minner henne om Morten gjør at sinnet hennes når toppen av fjellet, som vokser stadig høyere før vulkanutbruddet buldres løs og eksploderer ut i en endeløs flom av tårer, skrik, og dyp dyp dyp ulykkelighet. Hun innser at Morten er alt hun vil ha, og at hun har levd i en fortrengt virkelighet siden julebordet, hvor det hun virkelig føler har blitt gravd ned dypt i underbevisstheten. Men nå kommer alt ut, og vakumet slår henne ned. Begynnelsen på slutten kommer når hun samme kvelden kjøper inn en tipakning Blue Master og den første flasken med Finlandia. Hun reiser seg først fire år senere, når hun oppdager Blink. Men det er en annen historie.


Scenario 3
Det jeg ikke vet er at Linda var både en aktiv og dyktig skuespiller i hele sin ungdomstid, helt frem til når hun brått bestemte seg for å slutte, av grunner jeg ikke skal inn på her. Men det teatralske forlot henne ikke, og hun overbeviste meg fullstendig om at hun visste hvordan hun skulle forholde seg til drømmene mine, og at hun visste hva de betydde. Hun fortalte med vanskelige ord hvordan drømmene var brikkene som til sammen med alle samtalene vi har hatt vil ende opp i en psykoanalyse av meg. Hun brukte den ukens psykologitime på å bygge opp og forsterke tilliten min til henne grad for grad, og når tiden var ute var jeg overbevist om at Linda ville kunne fortelle meg ting om meg selv jeg aldri ville ha kommet frem til selv. Det jeg ikke visste var at hun ikke ante hva hun skulle gjøre med meg.

Irritert og med hodet fult av krevende tanker gikk hun innom butikken på vei hjem, hun hadde kommet frem til at hun måtte ha sjokolade for å gi hjernen det drivstoffet den trengte. Hun regnet med at hun ville sitte oppe halve natten å bla i tunge psykologibøker for å komme frem til hva for en diagnose hun kunne stille meg. På butikken møtte hun Kristin. Kristin så virkelig fantastisk ut. Kristin var Lindas beste venn på ungdomsskolen, og Kristin fortalte at hun hadde flyttet til Oslo for ett år siden for å studere filmvitenskap og at hun for tiden bodde i et kollektiv på Majorstua. De fant tonen like raskt som en vokalist med et gudbenådet sangtalent ville ha gjort, og for å gjøre en kort historie enda kortere endte det opp med at de dro ut på en topersons ”class of 89’ reunion”. Skjebnens hundefløyte lokket dem frem til Johns – Kristins favorittutested. Først når hun satt på trikken til kontoret den følgende morgenen kom hun på meg og timen vi hadde senere den samme ettermiddagen, den siste timen vår, punktet hvor alle samtaler skulle kokes ned til en løsning, en persepsjon eller i det minste en resept på noe i pilleform.

For fyllesjuk til å tenke jobbetiske tanker sveiset hun raskt sammen to psykoanalyser i den svarte filofaxen sin. Den ene fortalte kort at jeg hadde en enorm fantasi som fikk utløp i drømmene mine fordi jeg ikke har turt å slippe den løs i virkeligheten, og at en psykisk boksesekk ville være veldig sunt for meg – noe å slå løs alle tankene på, bare for å få de ut. Hva en psykisk boksesekk var for noe forklarte hun ikke helt. Hun sa: Du skal ikke begynne å male da?

Den andre versjonen snudde det hele inn på en diskusjon om hva David Lynch prøvde å fortelle med Lost Highway, og hva filmen hadde vært uten Particia Arquetts rolletolkning.
Det jeg fikk høre var en blanding av alt dette, med en tabascosterk dose av psykologisk krydder, vanskelige formuleringer og en rekke oppdiktede ord. Jeg drømte at jeg var en potteplante den kvelden.

Baghdad Burning

Dagbladet har på sine nettsider i dag en artikkel om Irak-krigen og antallet militære og sivile falne i Irak, og i følge en rekke forskere kan tallet vise seg å være langt, langt større enn hva amerikanske, britiske og irakiske myndigheter står inne for.

” Ifølge Bush har krigen i Irak kostet rundt 30.000 irakere livet, mens de offisielle anslagene fra irakiske myndigheter ligger på rundt 40.000. USAs øverstkommanderende i Irak, general George Casey, har medgitt at han hadde sett anslag på opp mot 50.000. ”

Det er forskere ved Johns Hopkins University i Baltimore som legger frem de nye tallene, og de anslår at krigen i Irak har kostet mellom 426.000 og 794.000 irakere livet. Dette er med milde ord forstyrrende oppsiktsvekkende. Anslaget skal ifølge forskerne stemme med 95 prosent sannsynlighet, og de kan fortelle at Al Mustansiriya-universitetet i Bagdad og irakiske leger bistod i undersøkelsen, hvis følgende konklusjon og skremmende høye tallanslag var basert på intervjuer med nærmere 2.000 irakiske husholdninger.

”President George W. Bush avfeide tallene helt, og stemplet undersøkelsen som «upålitelig».”

Ifølge artikkelen minner «andre forskere» om at metoden om husstandsintervjuer er velbrukte og anerkjent, og dette bestyrkes av David Rush, en professor ved Tufts University i Boston. Han støttes av Michael Intriligator ved University of California som mener ”dette er en ekstremt pålitelig undersøkelse”, og Rush igjen påpeker også at ”å anslå hvor mange sivile som blir drept i krig, på bakgrunn av hvor mange lik som blir registrert er en svært unøyaktig metode.” Det siste er metoden de offisielle tallene er basert på.

Mellom 426.000 og 794.000 irakere skal ha mistet livet. Er det mulig? Ja, i følge «helseeksperter» som minner om at døden svinger ljåen sin kraftig i etterkrigstid ettersom overfylte sykehus lider av at de er dårlig utstyrte og har mangel av personell, samtidig som farefulle veier, matmangel, forurenset drikkevann og «en rekke andre faktorer» er med på å sende stadig flere under jorden.

Situasjonen i Irak er forferdelig selv for oss som ikke har noe annet forhold til den en gjennom tv-bilder og nyhetsreportasjer, så hvordan tilstandene er for irakere som lever i kaoset er vanskelig å fatte. NRK melder at 40.000 flykter det kriserammede landet hver måned, og at det blir stadig flere. Foruten den faktiske tilstanden er kanskje det verste med krigen i Irak at den er i ferd med å bli gammelt nytt, og den oppsiktsvekkende forskningsrapporten over antallet omkomne bør bli en kraftig vekker om at noe må gjøres, nå. For uansett om den nye og oppsiktsvekkende death-counten er korrekt eller ikke, så er det liten tvil om at det offisielle anslaget til amerikanske myndigheter på omkring 30.000 drepte irakere ikke kan stemme.

40.000 flyker irak hver måned
Sivile dødstall sensurert for FNs utsendte
Mellom 426.000 og 794.000 irakere skal ha mistet livet

Tine anbefalte meg bloggen Baghdad Burning for en tid tilbake, og den er også verdt å sjekke ut.

My Band

Etter at jeg kom ut av skapet har vel kredibiliteten min når det kommer til musikksmak fått en arm eller to amputert, men i et forsøk på å renvaske meg selv kan jeg nevne at det for tiden går i debutalbumet til Lupe Fiasco. Lupe kan fort bli den nye rapperen som det er "riktig" å like, for den unge mannen er en ekte antihelt. Han er en spinkel skater uten gulltenner, kriminelt rulleblad eller sex-appeal, han verken drikker eller røyker fyfy, og han synes visstnok groupies er ubehagelig. Han er heller ikke redd for å si ting som gjerne er noe ukorrekt i en kommersiell rapindustri der det spilles på alt han ikke har.

Med unntak av Lupe Fiasco er Abbey Road og The Dark Side of the Moon i høstvinden, og det er her jeg tenker at det hadde vært trivelig å danne et band. Nå begynner det kanskje å bli litt sent, i det minste før midtlivskrisen setter inn, men hvis jeg skulle starte et band i dag er det klart at bandnavnet hadde vært viktig, verden skal tross alt tas med storm. Brainstorming en alt for tidlig lørdagsmorgen:

Dead Hot Silly Shitheads
Ja jeg har kanskje hørt litt for mye på Red hot. Forhåpentligvis vil Chili Peppers ta dette navnet som en blodig fornærmelse og lansere en hatkampanje mot det foreløbig fiktive Bislettbandet mitt. Låten ”F**k the Dead Hot Silly Shitheads” vil gå sin seiersgang over hele verden, radiokanaler fra Peru til Porsgrunn vil spille låten hver eneste dag i flere uker, og tilslutt er den blitt ”kommers” og overspilt. Da må man selvfølgelig distansere seg fra gruppen, det er som kjent feil og ukult å like det radio spiller og mannen i gaten liker. Da blir det naturlige å kjøpe det siste Dead Hot Silly Shitheads albumet Fishin’ Flat Tires from the Sea, for å gå mot strømmen. Og plutselig har DHSS gått fra not til hot!

Downs Boys & the Backseat Bitch
Dette var også navnet på russebilen vår, hvor vi var fem gutter og en lekker tjej som alltid satt bakerst. Navnet klinger bra, det er bittelitt kontroversielt (B**ch, det kan vi jo ikke si på TV!) og som kjent, kontrovers selger. Dessuten er det praktisk når vi kommer til det stykket hvor bandet skal oppløses. The Backseat Bitch kan gå solo uten å måtte markedsføre et nytt navn, og det samme kan vi i The Downs Boys gjøre.


Isak & the Abrahams
At vokalisten, låtskriveren og groupiemagneten skal være undertegnede er det selvfølgelig ingen tvil om, og det er like greit å gjøre det klart med en gang. Dessuten vil navnet helt sikkert tiltrekke seg gladkristne og bibellesende pensjonister. At de blir lurt trill rundt er jo ikke mitt problem. ”Nei se Alfred, det var jo ikke gospel! I alle dager!” Det fine er at de eldre ikke laster ned musikken, de vet jo ikke hvordan slikt gjøres, så de kjøper. Og bordet fanger!

Ting som ikke er slik jeg trodde de var (as a kid)

Da var jeg tægget for første gang, av Ice Cream. Så hyggelig =)

Nakensoving
Da jeg var tretten år begynte jeg å tvile på ting rundt meg, og etter hvert forstod jeg at det ikke er normalt å sove naken med stemamma hver gang pappa er borte. Stemamma sa det var helt vanlig, ”alle gjør koseting under dynen” sa hun, ”men vi snakker ikke om det.” Jeg skrev dette ned på en lapp når vi en gang hadde en slik anonym spør-sykesøster-om-ting-som-er-flaut-greie i klassen. ”Det er ikke normalt å gjøre koseting under dynen med stemamma” sa sykesøster etter å ha lest opp lappen, og alle lo. Dette skjønte jeg ikke helt, jeg hadde jo gjort det siden jeg var enda mindre. Eller hun hadde gjort det siden jeg var enda mindre, det var vel egentlig aldri jeg som gjorde noe, ting ble bare gjort med meg. Læreren min ville snakke med meg etter skolen, hun hadde kjent igjen håndskriften min på den lappen. Så ble det mye bråk. Og pappa slo.

Hvis jeg skremte noen nå så kan jeg forsikre om at forrige avsnitt var ren løgn. Men jeg hadde en tøff barndom. Jeg kan nevne ”ikke to pålegg om gangen” og en far som satte the great almighty TV på loftet for et helt år. Det preger meg fremdeles.

Tanntrollet banker Tannfeen
”Tannfeen fins ikke”, sa jeg, og hadde for så vidt rett i det. Og hvem i all verden legger tennene sine under puten? Jeg lo hele vei til banken, eller rettere sagt glasset i vinduskarmen. Der jeg la den nytrekte tannen min ville jeg dagen etter finne hard valuta. Et godt bytte, og jeg hadde stor respekt for Tanntrollet som hadde støttet meg gjennom hele melketannperioden. Han var min kompis, min venn.
En dag var tannglasset borte, forduftet, det stod ikke der det skulle være og tannen jeg la i glasset kvelden før var like forsvunnet. Hadde Tanntrollet sviktet meg, var han syk? Utbrent? (Det var mange unger i bygården min) Hadde han stukket av med Tannfeen, latt meg i stikken og i stedet giftet seg med the tooth slut? Det siste hadde unektelig vært hardt å svelge for en unggutt som hadde slått den lille knyttneven hardt i bordet foran sine venner, og gjort det klinkende klart at feen var ikke-eksisterende, samme hva mamman din sier.
Det som hadde skjedd var at mor eller far somehow hadde klart å velte glasset slik at det trillet under den røde sofaen. Der fant jeg glasset og tannen min noen dager senere. Og jeg var plutselig voksen nok til å skjønne tegninga. Det var trist at min gode venn var borte, men jeg var lettet for at det ikke hadde vært et svik.

Jenter har ikke lus \ jenter har lus allikevel
Frem til det tiende året var fylt levde jeg de glade og naive barnedagene i Trondheim. Jeg lekte jeg side om side med jenter, og jeg kysset til og med en av dem en gang i blant. Det var ”kjæresten” min. Jeg skrev navnet hennes på fotballen min, Nina stod det, med bitteliten skrift. Da jeg ankom min nye verden, Nesodden, ble ting snudd på hodet, og jeg ble raskt indoktrinert i greia med at jenter hadde lus. De var ekle og vi hadde ingenting med de å gjøre. Fysj.
Etter noen år ble ting forandret, men det var søren ikke veldig mange år etter dette igjen før jenter og sykdommer ble bundet sammen for andre gang. Nå gikk det plutselig opp for meg at myten om jentelus kanskje stammer fra kjønnsykdommer. Fysj.

E.T.
Sommernatten var varm, og vi skulle sove i telt. Jeg og min kompis, rett utenfor sommerhytten til min familie. Herregud. Jeg skrev hyttEN. Det skal selvfølgelig aldri skje igjen. Jeg beklager. Nå, hvor var jeg - jo, vi sov i et telt utenfor sommerhyttA, på sørlandet, nærmere sagt Mærdø – en liten øy like utenfor Arendal. Min kompis var så heldig å kunne glede seg over et privilegium som TV, og han fortalte om et romvesen han hadde sett på film. Romvesenet hadde et stort hode, lange tynne fingre, og det lusket rundt i skogen. Det var en skog like ved teltet vårt.
”Hørte du det!?” Sa teltvennen min. Selvfølgelig hørte jeg det, og vi var enige om at det måtte være romvesenet. Vi sov i hyttA i stedet.
Da jeg så filmen skjønte jeg jo at E.T. bare var en søt og artig utenomjordisk krabat som hadde mistet dekning på mobilen. Så trivelig atte.

Min største hemmelighet

Det er aldri lett, dette med slike situasjoner hvor du har noe du vil fortelle, men som du egentlig ikke vil at noen skal vite. Alle har hemmeligheter, store, små, skamfulle, uskyldige. Det er fint å ha hemmeligheter, men en hemmelighet vokser seg større ettersom løgnen gjemmes og kamufleres i misledende sannheter, og den blir mer alvorlig, strekker seg lengre. Den blir en verkende byll, smertefull, uutholdelig. Jeg må stikke hull på min, jeg orker ikke lenger.

Om bloggen er det riktige mediumet for en slik sjelblottelse vet jeg ikke, men det føles lettere her, og så er det plutselig gjort offentlig. En gang for alle.

Jeg hører på det nye Timberlake albumet!

Ute av skapet. Fred på jord.

God morgen!

Positivitet og livsglede er ikke min stil, og jeg er i det hele tatt en gammel gretten gubbe i en yngre utgave, med en frisk kropp som stritter av energi til å hate. Dagene går for det meste til å klippe ut øynene til mennesker i avisene, jeg sender hvitt pulver til bestemor og gamlehjemmet hennes, jeg ringer eksen min til upasselige tider mens jeg puster tungt i røret uten å si noe, skremmer henne, tar opp skrikene med båndopptaker og onanerer til det senere. Andre menneskers frykt, desperasjon og fortvilelse får det til å gå for meg.

I sommer når solen satte alle kluter til for å grille uskyldige mennesker fulle av hudkreft var jeg på stranden, for det er jo slikt man skal gjøre, og jeg liker å se på det menneskelige avskummet som egentlig ikke er så uskyldig allikevel, der de hopper og danser i bølgeskum så fettvalkene skyggebokser i luften, dumme og smilende som om de ikke var syndere. Heh, tenk hvis din mor visste hva du runket til, sier jeg til meg selv når jeg ser en ung gutt svalestupe ut i vannet, den utvannede avføringen fra bastardspedbarn som løper og skriker nakne i vannet med snørr og sikl i ansiktet, unger som nesten garantert ble født som følge av ung idioti og Kalinka. Jeg var på stranden og jeg satte en bred fot ned i sandslottet til en unge som trodde det var noe med den lille spaden i hånden. Da det begynte å sippe vrengte jeg øyevippene slik at jeg så ut som jeg var fra en skrekkfilm, og jeg fant frem den dype og mørke stemmen helt nederst i halsen, slik at jeg kunne brøle og være skummel uten at foreldrene hørte meg. Ungen tisset ned benet sitt, så skrek det, og dagen var ikke så dårlig allikevel.

--

Nei jeg er ikke så ille. Men jeg har sovet lite i natt, to timer rekker ikke søvnbehovsbegeret engang halvveis til kanten. Ergo i dag smiler jeg ikke like bredt som jeg kan gjøre ellers. Dessuten er jobbkaffen ulidelig dårlig, men åh så nødvendig når infernalske vekkerklokketoner river meg brutalt løs fra et bedre sted, seks timer etter midnatt.

Zombieskritt sliter en verkende kropp mot resepsjonsdisken, og på vei til jobb er jeg i min egen verden med øretelefoner på høyt volum og tanker som sliter med å våkne. Så trivelig med polititape langs hele jævla veien jeg går, tenker jeg 06 15, og leser på dagbladet.no et kvarter senere at folk nettopp har skutt og blødd der jeg gikk, 0535. Jeg hater Oslo. Og jeg vil bli begravd på Nesodden, takk, så vet dere det når jeg må seks fot under jorden som følge av skudd\knivstikk\gjengvold\heroinsprøyter.

Vilde, du som bor i Bergen og savner Oslo, kan du si noe godt om denne byen? Væsånill?

Søndag

Dagen er hellig, og alt er jævlig. Selvpåførte sår verker, og jeg lover meg å aldri svinge ølsverdet igjen, aldri mer, cold turkey. Ikke før neste helg. Kanskje torsdag.

Jeg sutrer, blir mer sutrete av Johan Harstads Ambulansenoveller, som er fin-triste, og jeg blir sint på uskyldige hotellgjester fordi de kjøper kaffe, øl, rødvin, og jeg må ta imot penger, trykke de riktige knappene på kasseapparatet, åpne flaskene og skjenke kaffen i de hvite koppene. Savnet etter søndagsnorah, som jeg kaller henne, er stort, og Duke Ellington-albumet jeg spiller strever med å roe nervene mine slik Come away with me klarer.

Og så vil ikke printeren fungere. Den blinker rødt, der den ikke skal blinke, jeg slår den av og så på igjen, sjekker at dekslet sitter som det skal, det gjør det, jeg slår av dataen, omstart, passord for å komme inn, alt ser riktig ut men det hjelper ikke, og den blinker fortsatt mot meg med ett eneste ondt øyne, rødt og rytmisk blunker den, HP LaserJet 1320. Ondskapsfullt og ertende.

Jeg knakk en penn i frustrasjon. Og nå har jeg funnet frem en ny, den bruker jeg til å skrive kvitteringer til gjestene, for hånd. Tre stykk per gjest, fordi det skal være slik. Jeg hater jobben min. Jeg hater søndager. Jeg hater alt.

Fy til skatt på fly!

De som kjenner meg vet at jeg liker å reise. Selv har jeg så smått gått over til teorien om at det ikke er en glede eller rik nysgjerrighet som trekker meg til uutforskede eventyr, men at det er en sykdom. Travelling is my drug. Fem dager i Amsterdam et par uker siden var et lite men ufattelig deilig skudd som red meg vekk fra A4-livet på ville flyktige hester. Etter å ha skjelvet meg nykter igjennom den trauste norske hverdagen siden våren, kom frelsen gjennom flydotter i ørene, og sykkelturer opp og ned Amsterdams vaterflate gater.

EU er som kjent en svært personlig maktsentralisering som når selv den mest inngrodde skogbonden i finlandsskogene med sine hverdagsproblemer, men selv om jeg er vel vitende om Europaunionens gode hjerte blir jeg overrasket over at omtanken rekker så langt at de velger å innføre flyskatt, utelukkende for å kurere meg for min sykdom, utelukkende for å hjelpe meg. Det er usikkert hvor høy denne flyskatten vil bli, men det regnes med at den vil gjøre slutt på billigselskaper som Ryanair og Sterling – å 747-kjøre madamen til middagsdate i Paris vil plutselig bli for dyrt igjen. Hjerterått av EUuuuu, vil romantikerne synge i balladene sine, i tåreregn fra jentebalkonger. Det var inderlig bra, vil bestemor si, i håp om at økonomien kan knekke de 'skumle' reiseplanene mine. (Det er jo bomber over alt for tiden, som hun pleier å si.) Selv står jeg igjen med en halvferdig banner til demonstrasjonstoget jeg hadde sett for meg, med dårlige VG-ordspill som Fy til skatt på fly! ferdig trykket opp på løpesedler. Men det blir ikke noe demonstrasjonstog.

EU har alliert seg med samvittigheten min. Fly forurenser. Du tror kanskje at den gamle bobla til onkelen din er et miljøsvin bak de uskyldige Pelle politibil-øynene, vel, det er nok sant det, men bobleeksosen blir som en q-tip på søppeldynga sammenlignet med flytrafikken. Dette er ikke noe jeg skal bry meg om nå, ikke enda. Slik tenker jeg kynisk og smått hyklerisk. Jeg synder nå, ber om tilgivelse senere. Så langt så godt. Men sleipe, sleipe EU tenker lengre enn som så, og de ekstra kronene denne flyskatten vil innbringe skal øremerkes kampen mot AIDS, tuberkulose og malaria. Takk skal dere faen meg ha, nå er det liksom ikke så lett å hate på flyskatt lenger.

Nei til EU!