Midtlivskrisehjelp

Det er varme dager for tiden, i dag tror jeg til og med at jeg så sola. Det kan ha vært novemberdelirium, en psykose utløst av for mye regn og det deprimerende mørket. Men jeg er ganske sikker.

Lyset i enden av tunnelen kanskje? I november gjør jeg ikke stort annet enn å klage, så at den første desemberdagen kommer neste fredag er nok mitt tunnellys. Og jeg har ikke en gang julekalender.


I år har jeg storslåtte planer om å være kreativ (og ehm.. økonomisk) når det kommer til julegaver. Jeg har allerede gjennomskuet meg selv, og jeg vet altfor godt at jeg kommer til å jage etter de siste presangene med svette ullsokker i løpende sko på lille julaften, opp og ned de fordømte rulletrappene i Oslo City - og at jeg vil ende opp med å kjøpe gavekort, bestemorvaser og annet patetisk og fullstendig uorginalt stuff. Men allikevel. Jeg har bestemt meg for å i det minste gjøre et forsøk på spre litt kreativitet i all den materialistiske givergleden. Det er viktig å beholde troen i slike tider. Selv for oss som tror Jesus gikk på isen.

På lag med min største lillesøster har jeg gått løs på en konstruksjon av et midtlivskrisekit, til vår kjære onkel som fyller 40 midt i julefeiringen. Kit som i førstehjelpskit altså, (en krise er en krise) og idéen er inspirert av at han ikke bare er nyskilt og allerede har funnet seg en ny og yngre dame, men også har gått til innkjøp av motorsykkel. Klisjéer er morsomt.

Uansett, vårt midtlivskrisekit består foreløpig av følgende komponenter:
* Et interrailkart
* Siste utgave av FHM
* En boks hårpaste fra H & M
* The Eminem Show (CD)
* Pornopung, håndboken

Kom gjerne med midtlivskrisetips, det er viktig at vi tar vare på de svake. Kanskje jeg bare burde sende Saccarina en mail...

Suicide sunday

?

Ja og det er ikke en gang søndag. Nei hvis du trodde det ville være noe som regelmessighet her på Tidtrøyta så tar du fryktelig feil. Men egentlig er denne søndagsposten en decoy for å lure deg innpå noe helt annet, men jeg har ikke helt bestemt meg for hva enda. Først var tanken å skrive om global oppvarming, hvordan verden faktisk går til helvete. Vi tenker at noe må gjøres!, og så går vi tilbake til å bry oss om viktigere ting som hva vi skal spise til middag, eller om jeg skal svare på den tekstmeldingen eller ikke. Men så leste jeg på dagbladets nettsider at Paris Hilton og Britney Spears har blitt venner, og da ble det med ett fornuftig å blogge litt om det, jeg mener Britney og Paris, det blir jo som peanutsmør og nugatti på brødskiva, bra hver for seg, men ekstatisk sammen. Eller skal jeg blogge om ironien min, så kryptisk og overbrukt at jeg ikke vet lenger selv om jeg faktisk synes Paris Hilton er digg eller om det fremdeles er ironi slik det har vært helt frem til disse dager.

Nei jeg trenger hjelp. Britney og global oppvarming blir litt for mye, hver for seg kan det fordøyes over litt tid, men når alle tanker bølger seg over meg samtidig blir det overload, tsunamivrede, hus blir til pinneved og folk løper. Og jeg må samle tankene om noe enkelt. Som hva jeg skal ha til middag.

Just say no!

Da jeg var ung, sier jeg, for å virke mye eldre enn jeg er. Da jeg var ung drakk vi sprit. Jeg var fjorten, jeg var sammen min kompis og to jenter i trehytta pappa hadde spikret sammen for oss noen år tidligere. Vi var på Nesodden, og for de som ikke vet er Nesodden en halvøy med lack of civilization, og det er mange trær, mye busk, og masse skog. Men at denne hytta oppe i trærne var langt inne i bushen hindret oss selvfølgelig ikke i å få strøm til lys og musikk, noen hundre meter med en ikke så altfor kort skjøteledning fikset det, og vips var settingen klar for fire fjortenåringers alkoholdebut. Og øl var jo æsj, rusbrus var ukjent, og vodka var lett tilgjengelig fra mor og fars spritsamling. Jeg skal ikke si så mye mer om hvordan kvelden gikk. For det er ikke meg det handler om her.

Min bittelille søster er fjorten år gammel. Regulering, jakkebuttons og helt sikkert puppekomplekser. Og dette lille forsvarsløse individet skal bli offeret for kong alkohol. Hun har allerede vært på flaska to ganger, og nå i går ringte hun den kule storebroren og lurte på om jeg kunne kjøpe drikke til henne, til nyttårsaften. Åtte rusbrus skulle hun ha. ÅTTE! ÅTTE! Først og fremst er det ille nok at hun får klarsignal av sin mor til å være med på en alene-hjemme-fest på nyttårsaften, og min mor er like dårlig i morsrollen som jeg er bak karaokemikrofonen etter tequila, men dette er da for tidlig for flatfyll! Jeg er ikke bare storebrorparanoid her?

Vel hun fikk i hvertfall høre et klart og rungende nei. Hun fikk høre en aldri så liten moralpreken om at drita fjortisjenter er evig patetisk, og hun fikk høre at en hjemme-alene-fest på nyttårsaften ikke vil være under så hard kontroll som hun mente den ville være. Jeg klarer fint å løfte to ganger den vekten av min lille søster, og hun vil ha åtte rusbrus til nyttårsaften. Hva skjer med verden. Niet niet!

Tom for idéer

Hvis det er noen andre der ute som lider/har lidd seg igjennom bloggutbrenthet - jeg hadde satt pris på å høre erfaringer og råd som kan hjelpe meg gjennom den tunge tiden.

Den før desember

Helt ærlig, hvem liker november. I september er det varme t-skjortedager, oktober er full av høstfarger og pledd-kvalitetstid, og i desember er det jo halv skatt og pepperkaker. Men i vakumet mellom finhøsten og begynnelsen på vinteren finner vi altså denne møkkamåneden alle hater. Kulden har kommet, og er ekstra bæd siden vi ikke er vant til den. Det regner. Snør litt neste dagen, for så og smelte igjen den neste og bli til is dagen etter der igjen. Og sneakers på isen er glatt. Au. Og mørket. Når du står opp sover solen fremdeles, og døgnrytmen hans er ikke mindre føkka enn at han jammen meg har lagt seg igjen når du er på vei hjem fra skole eller jobb. Fysj.

- Vi er lysskapninger og er avhenging av lys for å få balanse i livet, sier lysterapeut Phyllis Nyquist. Ja se der, høstdeperasjonen er til og med et vitenskapelig faktum. Den eneste løsningen må være peis og boblebad. Stearinlys og Enya. Intimitet. Vafler og solbærtoddy. Brownies med prozac-dryss.

Jeg trenger en klem


oioi håper ingen merket det!

Den lille jenta som hadde gått seg bort

En gang var det en liten jente som var ute i sin gummibåt, helt alene. Etter at strømmen hadde dratt henne vekk fra stranden begynte hun å gråte, men da kom løvekongen Mustafa ut av skyene, og spurte med buldrende stemme hva som var galt. Jenta hadde tårer nedover kinnene, og leppene skalv.
"Jeg har gått meg bort!" Sa den lille jenta, og tok det lille ansiktet i hendene.
"ja men hva faen er det du forventer når du bare setter deg i en gummibåt helt alene, det ER jo ville strømmer i havet, du VET jo det!" Mustafa var sint, og den lille jenta ble fortvilet.
"Men Mustafa, jeg tenkte meg ikke om! Det var ikke med vilje!" Mustafa fyrte opp en sigg, tok et langt drak og så tankefullt på jenta.
"Det ordner seg nok." Han blåste ut røyken, og snakket med en beroligende stemme. "Det ordner seg". Mer hørte ikke den lille jenta fra Mustafa, som forsvant inn igjen i skyene.

Selv om jenta ikke ville at han skulle dra følte hun seg trygg på at Mustafa hadde rett. Han hadde rett når han sa at hun burde ta med seg paraply den gangen hun skulle handle julegaver, og det var terrorbomber på t-banen, så hun måtte gå hele veien hjem til majorstua i regnet. Så han hadde sikkert rett denne gangen også.

Den lille jenta reiste seg opp i båten, vaklet litt men rettet seg opp igjen, og speidet etter land. Hun trodde hun så land men det var visst bare et isfjell. Ganske sprøtt med et isfjell midt på sommeren tenkte hun, men så tenkte hun ikke på det lenger, for det var noen som snakket til henne.
"Hei frøken. Er du enig i at bananer er best når de er grønne?" Det var Paris Hilton. Paris Hilton var en havfrue.
"Nei de skal være gule. Men hva gjør du her, og hvorfor er du en havfrue?" Jenta var nysgjerrig.
"Næh, bare liker å ta en pause fra kjendisfyll og sexfilm, hvis du skjønner?" Paris tok frem solbrillene hun hadde i kløfta, og tok en bit av det ene brilleglasset. Hun tygget litt på det og så med ett ut som en slik gammel cowboy som alltid tygger på tyggetobbakk. Bare at det var Paris Hilton.
"Nei jeg skjønner ikke. Jeg er ikke så mye på kjendisfylla og jeg vet ikke hva sexfilm er. Jeg har bare gått meg bort." Jenta var glad for å få noen å snakke med.
"Ok, jeg skjønner. Men pappa kommer å henter meg nå snart, du kan henge med hvis du vil?" Paris Hilton virket med ett litt ensom hun også, og det var et hint av menneskelighet bak all sminken.

Historien herifra er lang og fryktløs med mye konvers og enda mer fast-food, men hotellresepsjonisten må gjøre litt jobb så han får kommet seg hjem.

Donuts

Det er mye fint i livet. Som Champions League og pokerkvelder. Du vet, de tingene som betyr noe, de kveldene hvor vi dykker ned i oss selv og lærer mer om livets store mysterier. Nei, nå surrer jeg litt her, jeg mener de kveldene hvor vi legger alt dette til side, de kveldene hvor vi gir blaffen i slikt. I kveld er det fotball.

Tanken som maser om hvor tidlig du skal opp dagen deretter titter inn hjernedøren, og WHAM! Så klapper vi den vekk. Nei disse kveldene kaster vi oss tilbake til steinalderen og brøler over milliardsleiker som løper etter lærkula, med like blodtørstig iver som vi andre dager knivstikker våre venner i ryggen med velspilte pokerfjes. Ca-ching! Det føles god tå være en mean bastard en gang i blant, spesielt når du tjener penger på det. Nei men poker var i forrige uke. I kveld er det fotball.

Med litt gambling i nervene og noen øl kroppen blir laget ditt på banen liv og død, og jeg som vanligvis ikke ser på meg selv som noe flokkdyr blir del i den kjærlige familien av ølmagemenn, og vi synger alle glory glory man uniiited! Ahh, det er fotball i kveld.

TV og sofasliting er annerledes, å tune ballen inn på TV3 blir ikke det samme. Jeg sliter faktisk med å nyte sofasliting, tiltross for at store deler av min ungdomstid under hybeltak gikk til å videreutvikle talentet i denne grenen. Det er tanker om at det er mer fornuftige ting å gjøre som ikke lar meg være i fred. Unntakene er hvis vi pynter litt på ting her også, og gjør store ting ut av de små. (Alle elsker Raymond er et eksempel på noe som fornuften ikke tillater. Det er godt. That 70s Show eller hva det heter er et annet eksempel. Men heh, det er litt morsomt da, men nei, fåkke lov!) Ta for eksempel Twin Peaks. DVD-disken i spilleren med høy lyd og nedtonede lys, faste medseere og donuts.(De som vet, de vet) Vi later som det blir ukens høydepunkt, og med litt innlevelse blir det nesten så. Men det er på torsdag, i kveld er det fotball.

Donuts og øl er effektiv novembermedisin, og Høstdepresjonen skjelver i buksene.

The Everyday Struggle

Du kan kalle det the everyday struggle når dagen handler om å få mat på bordet, å snakke om noe struggle her hjemme i Norge er med noen svært få unntak både sutrete og patetisk. Men hey, vi har alltid noe å klage over, og på en sær måte så føles det godt. Du vet, æsj det er kaldt ute, det er kjipt med julegaveshoppestress, og jeg glemte å pusse tenner før jeg la meg i går. Kanskje all denne klagingen rett og slett er for å bryte nordboerisen når vi har krøpet ut av igloen og befinner oss i en samtale med andre ting enn isbjørn og nordlys. Som for eksempel mennesker. Ja jo vi nordmenn er jo kjent for å være kalde og innesluttende mener jeg. Full av fremmedfrykt og tom for vennlighet.

For å ta the everyday struggle i en hvit middelklassekars ganske problemfrie liv: Foruten onde, onde Phillip Morris som er en eksrøykers notoriske fiende er det en rekke andre motstandere som må nedkjempes i hverdagen, og temptation is a bitch. (Jeg holdt på å skrive fristelse er en fitte i stedet siden det var bokstavrim, men det er kanskje litt på kanten så jeg er glad jeg holdt det for meg selv)

The Waffel
Frøken Vaffel er en fristerinne som stadig lurer meg med sin herlige parfyme, tænnede hudfarge og saftige hjerteformer. Nå er jeg virkelig ikke en kaloritøs som løper tre runder rundt nabolaget for å svi bort en nyspist snickerse, men når du jobber nitimersvakter fem dager i uka på en arbeidsplass hvor det er gratis vafler så bør det være en bred enighet om at det kan bli farlig.


Kebab
I edru tilstand svinger sverdet enhver kebabtanke i senk, men hvis promillegiften har nådd brisen tilstand stokkes stillingskrigen om i fornuftens disfavør. Kebab er jo ikke godt en gang, og jeg har vært prinsipiell motstander av kjøttlefsa siden ungdomsskoletiden. Jeg føler meg nesten litt forræderisk ettersom jeg bor i kebabmekkaet Bislet, men det får være det samme. Chinese is the new babb.


I never sleep, cause sleep is the cousin of death
Som et ekte B-menneske kommer jeg aldri inn i riktig døgnrytme til tross for at jeg beginner kvart på syv hver bidige arbeidsdag, så når jeg først kommer hjem etter ni jobbtimer lider jeg altfor ofte av et så stort søvnbehov at jeg lures inn i drømmeland, for så å våkne til en tid hvor månen skal være den eneste som har åpne øyne.

Det fine med å klage over ubetydelige småting er når du ser selv hvor små problemene dine egentlig er. Today was a good day



P.S. Her så jeg plutselig at jeg ubevisst har lurt inn referanser til tre hip hop låter, kanskje jeg skal gjøre dette til en trend i finn-waldo-stil. Og premiere vinnerne med vaffler i posten. Kanskje det kanskje.

Lekne delfiner og kvinnevold

I natt drømte jeg at jeg skulle slå en bølle, men knyttneven min gikk i ekstrem slow-motion mens alt annet bevegde seg i vanlig tempo. Rett før den treige neven min nådde frem hoppet en jente foran han som jeg av uvisse grunner ville slå, og jeg traff henne i stedet. (Alt dette skjedde på en fest som ble holdt av en jente med dreads, og hun hadde innrammede bilder av meg over hele leiligheten.) Jeg slo altså en jente i natt, og selv i drømmen ble jeg med ett stemplet som wife-beater-Isak, og kvelden videre ble trist og lei. Helt oppriktig så tør jeg påstå at jeg ikke fortjener det nicknamet, for jeg er ganske hyggelig.


I dag surfet jeg rundt på slappe nettbølger i arbeidstiden, og jeg kom over noe om optiske illusjoner. Dette bilde over her skal vise et nakent par og\eller delfiner som leker. Poenget med bildet er at ”hva vi ser er avhengig av hva vi har mest kjennskap til.” Det er jo greit nok, men det gjelder altså før du bli fortalt at det er flere ting å se. I ettertid skal det være lett å se begge deler, men jeg ser virkelig ingen delfiner her. Ingen. Så hvis denne bloggposten er ditt første møte med meg, så er jeg altså en person som drømmer om å banke jenter om nettene, mens jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn sex i våken tilstand.

Jeg hadde sagt fryktelig pris på hvis noen kunne legge igjen en kommentar som sier at jeg ikke er alene om å lide av delfinblindhet. Å drømme om kvinnemishandling har jeg innsett at jeg er alene om.

SEX

Dagbladet linket til Prinsesse Leia og AnneKake fordi de skriver om sex. AnneKake linket til meg i forbindelse med bloggestafetten, og dermed har hundrevis av sexsultne dagbla’lesere havnet hos meg.

Sorry jeg skriver ikke hvordan du knuller ditt eller datt, og jeg legger heller ikke ut om personlige flauser eller mine største sengeseire.

Hvis du derimot har et hjerte som brenner for svenske köttbullär, pinnedyr og eksotiske dekkpunkteringer kan jeg ønske deg velkommen.

--

Det er mandag i dag, og hva i all verden er da mer naturlig enn å klage over alle de små dagligdagse ”problemene”, som i de virkelige problemenes fravær får leke store og betydningsfulle. Litt som når sjette- og syvendeklasse er på ekskursjon – femteklasse tar over skolegården og får være de største og tøffeste for noen dager.

Været
Ja det er en klisjé å klage på været, men å klage på snakk om været er en klisjé i seg selv, så ikke vær en hykler. Dessuten er det november, og det går aldri av moten å klage på islagte veier, sludd, vind og dager som er like mørke som natten.

Røyk
Fyllerøyken har ålet seg kamuflasjekledd langs gatene, stadig nærmere. Jeg trodde jeg hørte noe, trodde jeg så en skygge, men avviste det som en innbilning.
Som en Gribb sirkler rundt en ørkenvandrer som er tom for vann ventet Fyllerøyken til jeg var ute av stand til å forsvare meg, det var da den angrep, og jeg falt sammen, hjernevasket og manipulert til å tro at det ikke var så ille med én. Det er to måneder siden det første tilbakefallet, og Fyllerøyken har armert med psykisk brekkjern trengt seg inn til flere uvelkomne helgebesøk.
Slaget er tapt men krigen er ikke over, jeg har slipt sverdet og jeg stiller til kamp før neste helg ringes inn. Nå skal vendepunktet komme, fienden må nedkjempes før det er for sent.

Sporveien
To usle dager over månedskortet og 750,- i bot. Her trengs det en poet for å formidle hatet. Pennen min strekker ikke til.

Ellers føler jeg trangen til å klage over idétørken som har vokst frem i kjølvannet av en firmabetalt fylletur og en påfølgende forkjølelse. Kanskje jeg skal begynne å blogge om sex.

Suicide Sunday

?

Kjendispupper

Det har skjedd Paris, Vida og Kåre. Kjendisbilder har lekket fra mobiltelefon til nett, til folkets begeistring og de avbildedes våte tårefall. Og det er mye hud i disse bildene. Vida viser stumpen, Paris sutter på mannen sin, og Kåre tar bilder av sin kone som vasker underlivet i dusjen.

Med unntak av Paris er vel kjendiser som alle oss andre, bare at vi er verdt mye mindre. Så private mms-bilder er kanskje ikke så fryktelig uvanelig for oss mindreverdige heller, og det er hjertet av saken:

Er mine mms-bilder skitne nok hvis jeg skulle bli kjendis over natten?

Bilde nr. 1: Et bilde av min bittelille søster, i storebrors altfor store sko. Veldig koselig, men ikke kjendisnytt slik kjendisnytt skal være.

2: Det neste bildet er ifølge telefonen tatt 04:15, og det lover da godt, men det når dessverre ikke helt frem. Bildet viser to politibiler i råne-posisjon hvor førerne kan snakke med hverandre gjennom frontruten uten å gå ut av bilen. Ikke særlig spennende, men tydeligvis a kodak moment klokken fire om morgenen en lørdagskveld.

3: Bildet jeg finner så er tatt samme kvelden omkring en time senere. Fortsatt gatelangs, og nå har jeg stoppet opp for å posere fremfor 2pacs gule Hummer i Waldermar Thranesgate. Enda ikke skandaløst nok dessverre, med mindre det dreies om til ”Kjendis fotografert under alkoholpåvirket biltyveri”


4: Oi! Det neste bildet lover bedre, to pene jenter poserer inntil hverandre i bikini, tatt i forbindelse med en såkalt ”trusefest”, uten at jeg skal nærmere inn på hvordan kvelden gikk videre. Det som mangler derimot er at jeg er med, slik at det kan graves frem når jeg er gift og har to små barn. Enda ikke helt i mål altså.

5: Enda et bilde tikker frem av lillesøster, denne gangen med en bursdagskrone på hodet. Søtt, men ikke nok for hollywoodpressen.

6: Sitasjonen det neste bildet tar for seg er igjen tatt i de tidlige morgentimer, hovedpersonen i bildet er en kompis som sitter i en bæsjestilling med en bar rumpe i en offentlig søppelkasse. Jeg er glad det ikke var meg, da hadde jeg helt sikkert ikke blitt invitert til Paris’ neste fest. Perverse svin.

7: Her er skandalen på vei til å bli komplett. Bildet viser en toppløs eks, og ekser er topp stoff i sladrepressen, og hud er Gud. Dessverre for paparazziene er det ikke toppløs i den forstand at alt vises, bringebærene er utenfor bildet.

8: Enda et bilde av lillesøster, men søster nummer tre denne gangen. Ikke noe som hører hjemme i sladrespalten.

9: Heretter dukker et par bilder opp av en kamerat som har latt seg sminke, lebestift, eyeliner og Gud vet hva. ”Kjendis i transeflørt” Jeg kan skylde på alkohol, ivrige jenter med sminkepungene klare, og at det heldigvis ikke var meg som lot seg sminke. Bildet er ille, meen ikke helt hoppe-i-sofa-hos-Oprah-ille.

Det var ikke så mye mer, og alt i alt er jeg i tvil om jeg hadde fått noe PR med mobilen min. Nei det er kanskje tid for en ny mobil, som har et kamera som faktisk har nok oppløsning til at jeg gidder å bruke det. Og videomulighet hadde ikke gjort noe det heller. Da blir jeg i hvert fall invitert til Paris’ fest.

Statoil stjeler

«Ring min advokat!» Jeg har alltid drømt om å si det, tre ord som sier så mye mer.

Når jeg omsider får min egen advokat har jeg forlatt det dagligdagse avskummet som bryr seg om høye renter og kalde vinterdager, da har jeg flydd langt forbi toppen av karrièrestigen, da befinner jeg meg på min egen kunstige sydhavsøy med kald øl og toppløse tjenere. For det er jo bare styrtrike businessmenn som har egne advokater, ikke sant?

Kanskje jeg tar feil, kanskje jeg er locked behind bars med et skittent rulleblad, som får mamma til å vanne hodeputen i tårer om nettene. «Hvor trådde jeg feil kjære sønn, har ikke far og jeg oppdratt deg godt?»

Eller kanskje det er verken rulleblad eller toppløse tjenere inne i bildet, kanskje jeg befinner meg med en snørrete nese fremfor et tastatur, illsint og forbannet, med et håp om at jeg kan saksøke meg rik. «Ja ring min advokat!» Jeg fremlegger bevisene her, først i form av bilder, så i form av nettlenker. Jeg kommer til å gjenta dette helt nederst, men altså hvis du er advokat og leser dette vennligst send meg en mail ASAP.

Bevis 1:
Isak sloss mot kjedsomheten på jobb, og ikler seg bloggboksehanskene i den beinharde kampen. Inspirert av en artikkel på Dagbladet om hvordan oljeplattformer ødelegger for turismen helt nord i dette land leker han seg med Paint, og blogger resultatet. Hvorfor ikke gjøre oljeplattformene turistvennlige?


Bildene tar Norge med latterbølgende storm, faner bæres i været over at noe grensesprengende nytt har entret banen, og han får hele tre kommentarer i bloggen sin. Stjernestatusen er nådd.

Ukene går, høsten kommer for alvor og livet fortsetter som alltid med ups and downs. Så skjer det. På Gardemoen flyplass, fyllesjuk, forkjøla og fucked up etter en firmatur i Krakow står jeg vaklende foran en opplyst JCDecaux-boks. Stor er den, reklameplakaten fra Statoil.
Vel hjemme researcher jeg mens snørret spruter i infernalske nyseanfall. Jeg finner mer.

Plagiat? Tyveri? Frekkhet?

Har en klysete reklamestudent kommet over bloggen min, stjålet ideen og blitt the new kid on the block takket være glory, heder og ære som skulle vær min?

Jeg blogget dette 24. september.
Elisabeth har alle bildene som stinker av plagiat og idetyveri, hun blogget 28. oktober. Hun er uskyldig, noe det kriminelle reklamebyrået Mccann ikke er. Nettsidene deres vil ikke si når kampanjen startet. Statoils hjemmesider er intet bedre.

Kjære advokat --> tidtroyta A gmail DOT com. Alle andre, tips mottas med takk og generøs belønning.

Suicide Sunday

?