Nøytralisert død

Det var en gang en mann som likte gulrøtter. Hver eneste dag spiste han gulrøtter. Råe, kokte
eller stekte. Han drakk gulrotsaft, han spiste gulrotkake til dessert, gulrotstuing til middag, og dag etter dag gjorde han ikke annet enn å skrelle, tilbrede, og spise gulrøtter. Gulrotmannen hadde store, tykke briller.

Du får bedre syn av å spise gulrøtter sa de.

Den stakkars gulrotmannen vokste opp i et fattig hjem med sin mor, og de usle sølvstykkene de tjente gikk til å betale godseieren, og derefter hadde de knapt nok igjen til brød. Gulrotmannen hatet brillene sine mer enn noe annet. Han hadde stadige drømmer om dyre laseroperasjoner, og han gråt alltid når han våknet. Han ville aldri få råd til en laseroperasjon, og han visste det bedre enn noen andre.

Så han spiste gulrøtter. Alltid. Hele tiden.

Gulrotmannen fikk gulaktig hudfarge til tross for sitt ariske familietre, og etter tre år, tre måneder og tre uker falt han sammen. 'Her lukter det ikke kristent!' Sa moren da hun kom inn i huset, og når hun så sønnen ligge gul og død på det skitne stuegulvet gikk forbannelsen over i tårer, og hun døde av sorg.

Ved gulrotmannens grav vokser det gulrøtter den dag i dag, og kanskje det er herfra gulrotkaken på din hippe favorittkafé har fått sin ’edgy’ smak? Snipp snapp snute.



Historien jeg hørte når jeg var liten var nok ikke akkurat slik. Minnene fra denne tiden er noe diffuse, og består for det meste av en blanding av Boksen går, Turtles og Asbjørnsen og Moe. Men jeg hørte i hvert fall om en mann som døde fordi han bare spiste gulrøtter.

Vitaminer er sunt, men det går ikke å leve utelukkende på tranpiller. Den mytiske gulrotmannen led antakelig en død pga. vitaminmangel, og moralen er vel ment å være at variert kosthold er viktig, men det føles heller som en kjip bekreftelse på at alt på en eller annen måte er usunt og farlig.

For noen dager siden kunne vi lese i Dagbladet at brus fører til depresjoner. Brent toast og frityrstekt stuff fører til kreft. Sukker gir deg hvalrossvalker og slitent hjerte. Røyk kan føre til 'en langsom og smertefull død', for ikke å snakke om Kols, som har gått fra å være hæh? til kreft 2006. Vi har alle kjent den flaue smaken av klamydiatester(nei ikke bokstavelig, jeg har enda til gode å smake urin) og dagenderpåanger, så alkohol føres opp på listen. Det skal fryktelig lite tenking til før du kommer på noe mer som er farlig med livsstilen vår, men dette får holde foreløpig. Poenget er at vi har kuren.

Tidtrøytas guide til et lengre liv:

Brus
Brus fører altså i følge Dagbladet til depresjoner. Det du trenger er en morte, du vet en sånn ting til å knuse for eksempel tørkede krydderblader. Nettsiden drugstore.com selger deg Prozac her, og en lykkepille i soloen vil gjøre opp for eventuelle triste tanker.

Brent toast og frityrstekt stuff
Brent toast forhindres ganske enkelt ved å ikke lage brent toast. Du kan kanskje si det samme om fityrsteking, men det er ikke like lett, da frityrstekt stuff smaker vesentlig bedre enn brent toast. Men først og fremst, ikke les hva Kent skriver om frityrsteking. For å være på den sikre siden kan det være lurt å holde seg unna denne siden i det hele tatt, før du vet ordet av det er du kjeppjaget av feminister som stempler deg som mannegris fordi du liker Kjendis Rumpe Fredag.

Røyk
Er du først bitt av basillen er det faktisk ikke bare å lese ’Endelig ikke-røyker’ og så bli kjærlig innsveiset i anti-røykernes vidunderlige verden. Men hvorfor slutte? En røk og du korter ned livet ditt med noen minutter er en skremselsklassiker, men nå er ballen punktert: En mangeårig gammel Polen-tur brakte oss til en hule av noe slag langt, langt nede under jorden. Det var noe med den salte luften som var sunt-sunt, og en time der nede ga deg visstnok et kvarter ekstra å leve.(Jaja ikke vær så skeptisk nå) Sett av sommeren til å leve under jorden i et par måneder, og når du vender hjem har du ikke bare hundrevis av livstimer til overs du kan drepe med sigarettrøyk, du får med deg Tax-free på Gardemoen. Oh lykke!

Alkohol
Her er poenget bare å drikke de riktige sakene. De sier et glass rødvin er godt for hjertet, hell nedpå en flaske og du bør være trygg for hardere saker. Jäger har visst 56 urter i seg, og alle som har dodget forkjølelse med denne drikken vet at eliksiren fungerer som den skal. Hva du skal drikke for å lure klamydiaspøkelset er enda lettere – bare drikk mye av alt. Sørg for å være mer bedriten en fjorårets russekull til sammen, og du er nok på trygg avstand av den sjarmøren du så i speilet før du dro ut.

Gulrøtter
Bare ikke spis så jævlig mange, ærlig talt, det er faktisk ikke verre enn det. Ta en bannan.

For å være helt sikker på at livet skal holde seg godt og lenge er det greieste å finne denne ungdomskilden. Den er visst godt gjemt, men det er jo ganske typisk at den bare ligger der ingen tenker på å lete, så det er sikkert ikke så vanskelig som de skal ha det til.

Møtet med veggen

For noen dager siden skrev jeg om Wal-Mart og hvorfor de ikke lenger fikk leke med norske oljepenger. Ganske sikkert det smarteste de Rød-grønne har stått for så langt. Det er åpenbart noen som deler mitt engasjement, for en leder kom i trykk på dagbladets nettsider syv minutter over fem i dag tidlig/i går natt. Det var dessverre dårlige nyheter.

USAs ambassadør har sendt den velbrukte politiske slaktekniven til sliping, og nå truer de med ’reaksjoner’. Kanskje Bush virkelig er inne på noe, når han prater øreproppsendte ord som maler verden i svart og hvitt, i ondt og godt. For her er det nesten så enkelt. Nesten så enkelt at vi kan stille oversjølandet på linje med onde Disney-hekser. I kampen mot den gode helten, som tror på etikk, medmenneskelighet, og rettferdighet. Helten rir på en hvit hest, og han er fra Norge.


Wal-Mart er ikke bare skyld i soleklare brudd på menneskerettighetene, Wal-Mart går foran og – da selskapet er verdens rikeste og mektigste – setter standarden for alle andre større korporasjoner. En standard som innebærer kynisk pengegrisk bedriftledelse(f.eks. gi ansatte sparken og ansett nye for å hindre lønnsøkning), outsourcing med barnearbeid og umenneskelige arbeidsforhold i pakken, og dollarglisende arroganse når de holder fabrikkene hemmelige og dermed indirekte erkjenner – ’ja, fabrikkene våre er et leksikaeksempel på dårlige arbeidsforhold.’ (Ja jeg gjentar meg selv, men faen heller.)

Utelukkelsen er knyttet til at investeringer i selskapene innebærer en uakseptabel risiko for at fondet kan medvirke til alvorlige, systematiske eller grove normbrudd gjennom selskapenes atferd.
- Kristin Halvorsen

----------------------------

Slem gutt: Hei du, jeg trenger penger til et balltre.
Snill gutt: Hva skal du med et balltre?
Slem gutt: Det er ikke så viktig. Du får tilbake pengene. Pluss noen kroner ekstra som takk.
Snill gutt: Ok.

*Slem gutt kjøper balltreet, og samme kvelden bruker han det på en gammel dame. Han tar vesken hennes, og gir noen av pengene som han finner til Snill gutt*

Slem gutt: Hei du, jeg trenger penger til en spiker. En spiker til å ha i balltreet.
Snill gutt: Nei. Du får ikke låne penger av meg lenger.
Slem gutt: Hvorfor ikke?
Snill gutt: Jeg vil ikke være skyld i at du slår ned gamle damer.
Slem gutt: Gi deg 'a, du tjener jo penger på det.
Snill gutt: Jeg vil ikke tjene penger på at du slår ned gamle damer.

*Slem gutt sladrer til Slem onkel. Slem onkel, som forøvrig er rektor på skolen, truer Snill gutt med ekstra leksearbeid og igjensitting hvis han ikke fortsetter å hjelpe Slem gutt slik han pleide*

Konkurranse

Besøker nummer 2000 får en twistsjokolade i posten.

Ballhåpet

Rapperen Xzibit ble en gang spurt hvorfor han begynte med mikken. 'I couldn’t play basketball, and I didn’t wanna go to jail'. Det var riktig nok en spøk fra denne herrens side, men referansen til de begrensede mulighetene til en fattig svart gutt som vokser opp i den amerikanske storbygettoen var tydelig.

Mange av dagens bedre afrikanske fotballspillere vokste opp i slummen, og har sparket seg frem til et bedre liv med bananskruer og raske løp. Og fint er det, misforstå meg ikke. Men hva i all verden er det med at samtlige VM-'eksperter' må fortelle om dette i en så skammelig nedlatende tone at jeg føler trangen til å skrive dette innlegget? TV-reporterne snakker innlevende og engasjert om hvor mye fotballen betyr for folket; hvor viktig turneringen er for de fattige, hvor lykkelig de er for å være med, hvordan de endelig har noe å glede seg over, hvordan livene deres får mening, hvordan de får tilbake troen, og hvordan de blir tatt opp i det gode selskap - på en snarvisitt. Disse TV-ansiktene og sportskommentatorene oppfører seg om de slapp et døende barn inn for kvelden, matet det litt, lot det sove foran peisen, for så å sparke det ut i kulda dagen etterpå med følelsen av at de har gjort en god gjerning.

Slik vi lever Happy Meal lykkelig blant minibanker og Nike Concept klesbutikker er det vel bare sunt å bli minnet på en gang i blant om at det finnes en annen verden, men ikke når det snakkes om de fattige på en like nedlatende og stakkarslig måte som når du blåser på såret til en unge, og sier ting som 'jaja, det går bra nå, vil du ha litt is?'

Hunndjevelen

Jeg trodde hun var fiksjon; noen linjer i en bok, en karakter i en film. En oppdiktet person, en fantasi, en ikke-eksisterende skjønnhet. Men jeg tok feil.

På vei hjem fra jobben i dag så jeg henne, for Christine lever, å ja, og hun er like skinnende nypusset som hun er på sitt ondeste, vakkert kledd i rødt, og velkonstruerte former fikk alarmklokkene til å svinge i kristen søndagsstil. Pass dere, hun er der ute. Sist sett ved Tinghuset. Pass dere.

Arbeidskar

Mer ofte enn sjeldent mistenker jeg en konspirasjon mellom Jon Blund og David Lynch, for noen føkker opp drømmene mine og drar de ut til de verste uforståelige fleinsopptrippene sett siden jomfruåret til Woodstock-festivalen, og lite er mer skråsikkert enn at drømmene er mentalt UTE nok til å gi grønt lys til Gaustad og tvangstrøya. Men en gang i blant er drømmene mine mulige å forstå.

I natt drømte jeg at jeg hadde jobbet attentimersdager de to siste dagene. Men det var selvfølgelig ikke nok, så jeg tok på meg en nattevakt, og siden bedriften trengte meg stilte jeg opp for å dekke den påfølgende morgenvakten. I drømmen endte jeg opp med å kollapse på kjøkkenet mens jeg forvirret og morgentrøtt prøvde å lete frem kaffen før arbeidsdagen ble sparket i gang(etter to timer søvn). Det var nok her et sted jeg våknet, men i det siste glimtet så jeg meg selv ligge halvnaken over steinhellene på kjøkkengulvet, det er mulig jeg var død.

Noen vil si at jeg jobber for mye, andre vil si seg enige.

Verden trenger flere ballonger

Noen ganger er det lov å ignorere indre stemmer som sier ’slapp av’, ’det ordner seg’ eller ’ro ned, tell til ti’. Noen ganger er det lov å være sint. Et slik tilfelle vil for eksempel være hvis du leverer inn et digitalt kamera for å ta backup av bildene, og foto-karen presterer å slette de.

Med unntak av omtrent ti bilder var alt borte. Det er kjipt når du hadde flere hundre potensielle blinkskudd, og det er kjipt når det er snakk om minner som før eller siden vil drukne i timeglassand.

Heldigvis hadde jeg utvekslet bilder med en kompis(før jeg dro hjem fra Midt-Østen), og her om dagen kom det flypost fra Melbourne med kopier. Her er noen få av dem, alle fra Palestina-området:


Vestbredden er merkelig, for du veksler mellom å befinne deg i Israel og Palestina på noen få kjørende minutter. Men det betyr ikke at det er som når du krysser en landegrense i EU. 'Oi, nå er vi i Frankrike!' Niks, dette er hva som møter deg når du vil besøke palestinskstyrte Betlehem. ’Peace be with you’ fikk meg til å le.



Det var like vrient å komme seg tilbake til Israel. Denne stengte utgangen hjalp meg i hvert fall ikke. Et nøye blikk på bildet og et skilt kan skimtes bakenfor gjerdet. Skiltet peker mot Jerusalem.



Et annet sted på Vestbredden har en palestinsk demonstrasjon vorspiel med bønn. Journalister og andre ikke-beende kulern utenfor moskéen. Fotografen med munnviksiggen må for øvrig være tidenes feteste karakter, og jeg mener ikke i kalorisammenheng. Ray Ban-journalisten til høyre knakk for øvrig fire fingre litt senere da han ble skutt av israelske soldater.



Vi klapper i hendene, vi synger å vi ler, så glade er vi, så glade er vi. Jeg mistenker at det var noe slikt de sang, lystig og lett var det i hvert fall. Demonstrasjonsvandingen har akkurat startet, her er slutten av rekken som ble stadig lengre. Den lyse og høye karen under flagget ble sendt på sykehus noe senere. Gummikuler er gummi, men de kommer ut av et maskingevær. Og soldatene er flinke til å sikte. Lysluggen ble truffet i hodet.



Demonstrasjonen har her nådd sitt foreløpige høydepunkt. Like utenfor den lille palestinske landsbyen vokter jødiske soldater grensen over til Israel. Noen småunger pakker sand inn i papir, og hiver det på hjelmene. Han som vifter med pinnen liker ikke det.



Her er jeg nesten helt fremme ved piggtråden som skiller demonstranter og soldater. (Piggtråden ble senere dratt bort) Det er sjeldent lettere å gre noen over én kam enn her, soldater skal jo være like. Men de to til venstre viste at det ikke er så enkelt. Den hvite soldaten bar tydelig preg av at han ikke ville være der, noe som får deg til å tenke på at de faktisk bare gjør jobben sin. Kompisen hans like bak derimot var i toppform når det kom til batongsvinging, og han var rett og slett et uniformkledd rasshøl.



Der var vi i gang! Tåregass, sandgranater, røykbomber, og hundrevis av mennesker i panikk. Her kan jeg ikke ta æren for fotografiet ettersom jeg løp for livet. Det var her jeg tenkte at det var teit å dø allerede.



Her ser du hvorfor jeg løp for livet. (På dette tidspunktet trodde jeg at de brukte skarp ammunisjon og 'ekte' granater.) Karen dynket i blod heter Phil, en jeg reiste med her nede. Her ser du også beviset på at gummikuler er farlig - Phil ble sendt på sykehus med hull i kraniet, og er heldig som lever i dag. (Nei jeg er ikke så umenneskelig at jeg tar bilder av dødelig skadede kamerater, bildet er lånt)



Ting har roet seg noe ned. Bildet viser en israelsk fredsaktivist føre en småaggressiv dialog mot(ikke med) en landsmann i uniform. Jenta med palestinaskjerf over halve ansiktet er svensk, og hun er et godt eksempel på at ikke alle aktivister er like smarte. Hun mente blant annet at rasisme mellom nordmenn og svensker er en stor greie pga. unionsoppløsningen for 100 år siden, og hun presterte å sammenligne dette norsk-svenske forholdet med Israel-Palestina konflikten.



Demonstrasjonsnachspielet sett med soldatenes øyne: skyting av steinkastende kids. (Vi snakker barn som ikke en gang har nådd tenårene.) Noen steiner lander kanskje ti meter unna soldatene som nok er rimelig trygge i den moderne rustningen, og de svarer med gummikuler og tåregass. Nå er avstanden her riktig nok mye lengre enn den var ved det blodige tilfellet, men det er allikevel noe som skurrer litt ved synet av et maskingeværløp som rettes mot barn. Kaninene på soldatens boxer minner oss om at de ikke er gamle karer de heller.



Fortsatt i Palestina, men nå i en større by, nærmere sagt Ramallah. Dette kan være en reklame for en ny palestinsk TV-serie, men sannsynligheten er stor for at vi snakker politisk valgkamp.



Ramallah. I ryggen av kameraet er en grenseovergang til et jødisk nybyggerområde. Gaten i bildet pleide å være full av liv, men nå er butikkene stengt. Over her bor israelere, og de viser hvor stor pris de setter på sine palestinske brødre ved å kaste søppel over dem. Denne hønsenettingen er hengt opp som et slags skjold.



En ung selvmordsbomber som tok martyrsteget en snau uke før jeg kom til Palestina. Jammen meg har de ansikter de også. Hvem hadde trodd det.



Den glimrende graffitiartisten Banksy har tatt turen fra de britiske øyer for å legge igjen maling på den åtte meter høye muren.



Banksy igjen. Vi får håpe denne jenta kommer seg trygt over, og at hun har tenkt ut en plan for hvordan hun skal komme seg ned igjen på den andre siden uten å knekke beina.

Prosit

TVn skriker fotball der den står ute på verandaen vår, og blikk fra naboene ignoreres med gassgrilling med red hot chili ketchup og peppers. Pilsen på Løkka slipper usjenerte øyne løs over flokken av miniskjørtpromoterende døtre og mødrer, og huden tænnes i parken blant flyvende frisbees og pinnespillende freaks. Hjemmemekka sommer-cd er brent og har limt seg fast i platesnurreren, klærne er kastet, gresset dyrkes, og jeg begynner å bli syk.

HVOR ulogisk føles det ikke å bli snørrete når gradestokken morfer opp mot trettigradersstreken. Hvem det er som styrer spakene vet jeg ikke, men noen har tråkket i salaten. Snufs.

Forbrytelse og straff

Jeg ser flammene, og hvordan de slikker med lekne tunger oppetter det mørke treverket. Bålet spraker, lett røyk stiger raskt med usynlige vinger opp mot himmelen, og heten lokker med åpne armer. Det brenner, og den røde løperen inn i flammehavet er rullet ut for sjelen min.

Den lille røde firkantede pakken lå tilfeldig plassert over papirene som viste gårsdagens barinntjening. Halve skygger lå over sjokoladepakken, men lyset fra den hvite skrivebordslampen var mer enn sterkt nok til å lyse opp navnet som var skrevet på esken - navnet på min kollega. Navnet var skrevet med tykk, svart tusj, og kontrasten fra den røde papirfargen var tydelig.

Det var to gylne sjokoladehjerter igjen, og den folieinnpakkede herligheten smakte vidunderlig deilig av syndfull sjokolade. Og seier. Seier fordi jeg ignorerte normer og normal menneskelig anstendighet, og slo et slag for det egoistiske jeg, meg selv, mine egne følelser, mine behov, og mine ønsker.

Jeg stjal sjokolade.

St. Lucy

Det er mulig det var det som var meningen, men denne 06.06.06 dagen har overbevist meg om at Lucifer egentlig er en flott fyr, med gode, sympatiske idéer og tanker. Helvetesdagen startet med at jeg våknet uthvilt, og den gode begynnelsen holdt gladfølelsen ut nesten hele dagen, og litt utpå ettermiddagen fikk jeg til og med kjøpt meg nye sko. Dagen har med andre ord vært finfin. (Ja greit så har hundrevis av unger dødd av sult og mangel på medisiner, sivile har falt for kuler og krutt, og en vulkan blir stadig mer truende ovenfor 11 000 indonesiere. Men hallo, alt dette skjer jo langt unna, så who cares!)

Noen vil kanskje si at jeg er litt for godtroende, men Satan har i hvert fall min tillit, og vil fortsette å ha den frem til Gud eller ungen hans gir meg en grunn til å forandre mening.

Nye digge freshe sko – et lite barn blir skutt og mister blod
JEG HAR NYE FETE SOMMERSKO – en fattig jente blir voldtatt på do
Det var n i h u n d r e k r o n e r s - s k o,
men jobben spanderte så d u k a n t r o j e g l o !

Jeg tror jeg og Lucy kan bli gode venner...

Slem sparegris

Drømmene mine er bisarre nok til å skremme vekk psykologer og drømmetydere, og dermed er de særdeles underholdene. Men at jeg påvirket virkeligheten med mitt presence i drømmeland, det visste jeg ikke. Det er under 24 timer siden jeg skrev om oljefondet og en drømmende forvaltning av det svarte gullet, og jammen meg så offentliggjorde Kristin og Co. tidligere i dag uventet godt nytt, ikke så altfor ulikt drømmen.

I går kveld la jeg 16 735 kroner i safen etter en vakt på hotellet. Wal-Mart tjener også penger. I fjor omsatte verdens overlegent rikeste firma for 312 milliarder dollar, det vil med dagens valutakurser tilsvare over 1873 milliarder norske kronestykker. Hadde Wal-Mart vært en person hadde han nok ikke kjøpt First Price produkter når han(eller hun, selvfølgelig. Det er visst mange feministbloggere der ute) handlet på butikken. Wally Marty hadde sikkert spandert en øl eller to på deg hvis du støtte på han\hun ute en lørdagskveld, og kanskje han\hun klinte til med en calzonerunde på Deli de luca hvis dere slo følge hjemover. Eller, kanskje ikke? Kanskje Wal-Mart i menneskelig form hadde vært en usympatisk drittsekk? Et styrtrikt rasshøl som rakk uteliggeren på gaten en tusenlapp, for så å trekke den glisende tilbake når stakkaren rakte ut en fortvilet hånd?

Regjeringen har i dag svartelistet Wal-Mart fra oljefondet. Den siste tiden har jeg blitt klar over enda et par ting som er verdt å mislike med dette landet, (som for eksempel høyere skatt på helligdagstillegg, ergo jobb hardt og bli straffet for det) men nå er det kanskje grunn til å heise flagget igjen.

Wal-Mart har over 1,7 millioner ansatte, og 6000 ’hemmelige’ fabrikker over hele verden hvor det er fritt frem for barnearbeid, fjortentimersdager, og umenneskelig behandling generelt. I USA får de ansatte i snitt 7,5 dollar i timen, dvs. 45 norske kroner. Dette er ikke bare så lavt at kun halvparten av arbeiderne har råd til helseforsikring, men også så ille at enkelte må ty til sosialhjelp – til tross for at de har fulltidsjobb. Bedriften driver dessuten kulturkamp ved å for eksempel bannlyse Eminem og Nirvana fra musikkhyllene, og ved å nekte å selge den glimrende Jon Stewarts samfunnssatiriske bok America. Med tanke på de 5000 gigantiske sentrene over de femti statene, og dermed alle menneskene Wal-Mart påvirker, er slik kultursensurering for viktig til å bli ignorert. Foruten dette driver bedriften (selvfølgelig) en aktiv kamp mot fagforeningsorganisering, jobbsøkere kan bli tvunget til å ta graviditetstester før de blir ansatt, og jada, slik kan tekstmengden tidobles, med endeløse mengder av mer dritt om The Wal.

Men det verste til slutt; National Labor Committee har besøkt noen av de 4500 Wal-Mart-fabrikkene i Kina, og hvis du trodde du hadde det kjipt bak kassa på Rimi, sjekk ut de trivelige arbeidsforholdene kinesiske arbeidere koser seg i:
· Housed 16 to a room and fed two dismal meals a day
· Held as indentured servants, identification documents confiscated, allowed to leave the factory just 1½ hours a day.
· 14-hour shifts, 7 days a week, 30 days a month.
· Average take-home pay of 3 cents an hour, $3.10 for a 98-hour workweek.
· One worker earned 36 cents for an entire month’s work.
· 800 workers fired for fighting for their basic rights.
· 46 percent of the workers earned nothing at all and were actually in debt to the company.


Les mer her, og eventuelt enda mer på WalMartWatch.com, og sjekk ut denne anti-Wal-bloggen.

I morgen II (virkeligheten)

Nå har klokken riktignok passert midnatt, så i morgen er teknisk sett i dag. Jeg snakker altså om den dagen jeg møter når jeg våkner om ni timer, jeg snakker om tirsdagen. Dagen etter helligdagen, dagen som bringer oss tilbake til hverdagen. Noen vil si hverdagshelvete. Det kommer jo selvfølgelig an på hvor kjip hverdagen din er, hva slags jobb du har, hvor mange unger, også videre. Unntaket her er denne dagen i seg selv, for 'hverdagshelvete' er sjeldent mer passende - datoen er skremmende nok 06.06.06, aka 666, aka vi-kommer-til-å-dø, aka regjeringsskifte-i-himmelriket.

Du trenger ikke høy IQ for å bli president i statene, og du trenger, ufattelig nok, enda mindre for å skjønne at drømmen i dette tilfellet er vidunderlig uendelig mye bedre enn den virkeligheten som venter oss de neste timene. Det er i slike øyeblikk man undrer over en hurtigkonvertering fra agnostiske tanker til dyrkelse av kristendommen, eller om det å plutselig bli homie med Jesus vil gjøre vondt litt verre, når det tross alt er Lucifer som er dagens sjef. Ingen liker medgangssupportere, men i morgen\i dag kan det kanskje lønne seg å gå i sort? Dytte litt på en gravstein, brenne litt bibelstoff, drikke litt blod? Bare litt?

På den lyse siden(hah!) er det i det minste bare å banne i vei, så gjenstår det å se om ildsprutende demoner vil danse over himmelen i takt med at underjordiske djevler, nazister, mordere og parkeringsvakter vil ta over gatene, og dra verden ned i et dragsug av blod, skrekk, terror og faenskap, i ordets rette forstand.

Gud være med oss allah

I morgen I (drømmen)

Halvbrisne på sommerchampagne lettet Siv og Kristin på skjørtet, og overtalte gutta til å 'være litt gærne'. Et særdeles overraskende flertall ble slått igjennom den dagen:

Det dreide seg om oljefondet, rettere sagt forvaltningen av oljefondet. Selv stive, dresskledde politikere lar seg rive med i sommerånden, og det som startet som en grillfest hos Erna endte i et nach på tinget, tidlig om morgenen den påfølgende dagen. Og her kom det fnisete lovforslaget til verden, for så å bli vedtatt kort tid senere - oljekronene skal sørge for gratis is og jordbær, i ubegrensede mengder, ut hele sommeren, til alle og enhver. Til Ola og Kari, til Khalid og Ali, til bundadkledde skinasjonalister, til metroseksuelle Grünerløkkavankere, til Siri-lill med fletter i håret, til Harry med oppblåste biceps, til bestemor, til bestefar. Til det norske folket! Is! Jordbær! Hurra!

Wanted DEAD (or alive)

Kjører du sykebil er den nye dagen på jobb sikkert forskjellig fra den forrige, og den neste kan bli noe helt annet enn du hadde trodd. Det finnes slike yrker, på godt og vondt, men stillingen som hotellresepsjonist er nok dessverre noenlunde repeterende. Ja visst er det overbook en gang i blant, det hender noen ikke rekker flyet sitt, og her og der knuses det en ølflaske eller en kaffekopp. Ups and downs, men for det meste downs altså, når det kommer til underholdning på jobben. Allikevel fant en kraftig upper sted forrige dagen, når en laptop ble bøffa fra kontoret.

Videoovervåkningen viser at tyven-tyven prater med meg, venter noen minutter til jeg er opptatt med noe annet, og vips så er han inne på kontoret mitt og napper ut en bærbar PC for så å pakke den fort sammen under jakka. Joda jeg burde vel føle en slags for form for medfølelse for bedriften pga. tyveriet, men i stedet klarer jeg ikke annet enn å more meg litt med det hele, og da spesielt når jeg blir betalt for å gå igjennom videobilder, fryse blinkskudd av gjerningsmannen, fantasere om kriminelle masterminds i Agatha Christies ånd, og først og fremst glorifisere mitt eget arbeid i en inbilt forlengelse av lovens lange arm.

Det som først antatt var to gjerningsmenn har blitt til én, da han beviselig ved ett punkt byttet klær. Så igjen viser det seg at det var to personer - den ene avledet oppmerksomheten min mens kompisen gikk for byttet. Til tross for en (pensjonert) årelang erfaring som (miljø)detektiv (i blekkulfklubben) har håpet om en snarlig løsning på kriminalgåten mer eller mindre forduftet. Derfor håper jeg at noen kunne trå hjelpende til, og her følger et bilde av gjerningsmannen: (Karen i hvitt med russeraktig holdning)


Hvis jeg skulle bli buret inne fordi jeg sannsynligvis nå har brutt en norsk lov, ved å offentliggjøre et bilde fra et overvåkningskamera, vennligst sett inn penger til kausjon på kontonr. 1607.36.1376, eller benytt den nystartede kommentarmuligheten til å manne i gang en folkebevegelse. Nilz trykkerier ved Youngstorvet trykker 'Free Isak' t-skjorter til billige priser.