Kafémusikk og død

”Someday we all have to die” synger Norah Jones på sin siste plate. Vakre er de, bluestonene som fortjener en bedre skjebne enn å bli ammet til døde av pratende småbarnsmødre som okkuperer ethvert kaffebrenneri det er å finne. ”Someday we all have to die” synger Norah, og fortsetter: ”but not now.”

Nei heldigvis ikke enda. Men hver dag solen står opp på nytt har vi tapt enda dag og er nok et skritt nærmere døden. En ærlig innstilling når vekkerklokken ringer om dagen. På venstre håndledd har jeg røde merker, helt der hvor håndleddet møter hånden. Klokkereimen min er nok for stram, jeg innser det, men like fullt holder jeg ut den intense smerten dag ut og dag inn, jeg gråter tårer og den svarte sminken rundt øynene renner mens Opeth spiller melankolsk Death-Metal fra høytalerne. Satanistiske kjøleskapmagneter dekker hvitvarene på kjøkkenet, og jeg har skrevet rødvin og stearlinlys på handlelisten. I blod.

I virkeligheten er jeg selvfølgelig en sunn og relativt normal gutt med sminkefrie øyne, en musikksamling tom for dødsmetall og en positiv innstilling på livet. Men som vakre Norah har døden streifet innom mine tanker, dog ikke i en selvskadende, gråtkvalt emo-aktig tilstand, men mer i en praktisk forstand. For det er tross alt ganske mye styr når tiden har løpt fra deg og du skal ta heisen opp til himmelen. Gravsteinvalget for eksempel. Grå, firkantet og trist, eller neonlysende og animert? Og du må finne ut hvem du vil invitere til begravelsen. Noen vil kanskje si at du tross alt ikke inviterer folk til begravelsen din, men at det er en åpen greie for alle som måtte føle for å si farvel. Personlig vil jeg være litt kresen. Jeg vil ha gjesteliste og dørvakter.

En av mine personlige helter er Hunter S. Thompson (bildet øverst), grunleggeren av Gonzo-journalistikk og det geniale hodet bak Frykt og avsky i Las Vegas. (Boken, that is) Tidens skilpadde har ikke krabbet så fryktelig langt siden jeg for alvor oppdaget Mr. Thompson, og det var etter hans død i 2005. 78 år gammel tok han hagla i kjeften og went out with a bang. Asken hans ble skutt utfor et 153 fots høyt egenkonstruert tårn, akkompagnert av Dylans Mr. Tambourine Man og et fargesprakende fyrverkeri som fylte himmelen. ”I just want to send my pal out the way he wants to go out” sa Johnny Depp, som bladde opp de dollarbladene finansieringen kostet. Det skal sies at det er mest hva Thompson forteller i sine artikler og skjønnlitterære reiseberetninger som gjør han beundringsverdig i mitt tilfelle, men denne saluttslutten knaker det virkelig av, og for å være helt ærlig vet jeg ikke om det er bedre å sovne inn alene på et sykehjem med en skrukkete og forfallen rosinkropp.

Ny dag, nye muligheter!

Selvfølgelig er det mulig at jeg har forandret mening når jeg når den alderen, kanskje jeg finner stor nok livsglede i å klemme og skremme barnebarn til tårer, kanskje det å klype sykesøsterrumper gjør hverdagen god nok til at jeg lar kontakten plugge seg ut av seg selv på den naturlige måten. Men å for eksempel erklære at jeg er en gammel vin på utgått dato foran en sjokkert teaterkafésamling, mens jeg trykker inn avtrekkeren på en gullfarget magnum rettet mot tinningen - det hadde utvilsomt parkert enhver trafikkulykkeutsatt pusling ved st. Peters bardisk, hvor isbryteren jo ikke kan være annet enn ”jasså, hvordan havnet du her?” Jeg er noe usikker på musikkvalget, men det må i hvert fall være noe som matcher smokingen som jeg er ikledd, og aller helst noe funky. Tar gjerne i mot tips. (Hvilken låt er best å dø til?) Norah får jeg heller nyte mens jeg lever. ”Someday we all have to die… but not now”

She loves me yeah yeah yeahs

Jeg lot to pupiller oppsøke klokkeviseren og lo hånlig da jeg så hvor tidlig det var. Denne dagen skulle jeg jobbe om kvelden og jeg hadde fremdeles mange dynetimer igjen, og jeg fant søvnen der jeg hadde den sist. Slike søvnavbrudd fungerer som en hundefløyte til drømmer, de lokkes frem fra sine krypinn og bykser logrende inn i hodet ditt med ett du har sovnet igjen. Denne morgenen var ikke annerledes.

I drømmen var jeg gift med en ung og vakker japansk jente. La oss kalle henne Akaiko. Vi var lykkelige, men Akaikos kjærlighet var for stor til at jeg kunne sluke til meg alt, og hun fant en annen ved siden. Myspace var min konkurrent og Akaiko var fullstendig oppslukt av Myspace. En dag hvor Akaiko var et annet sted bestemte jeg meg for å finne ut hva dette var, jeg meldte meg inn og begynte å lete rundt i cyberspace etter svaret på hvorfor i all verden MySpace var så tiltrekkende, hva han hadde og ikke jeg. Keep your friends close but your enemies closer.

Alle har vel sine fetisjer, og jeg fant ut at myspace ikke var min. Men allikevel førte nettsiden meg til den andre siden av elven hvor gresset var grønnere. Uten at drømmeregissøren forklarte meg hvordan hadde jeg plutselig forlatt Akaiko, og endt opp på Hawaii med Karen O fra Yeah Yeah Yeahs. Vi var en perfekt match og levde godt og heftig på hennes millioner mens stakkars Akaiko ble forlatt alene med en myspace-konto og en altfor stor dobbeltseng.

--

Noen ganger er det som jeg ser drømmearkitekten som en annen del av meg selv, kanskje en uutforsket del som venter på å få slippe løs fra normlenker og den personen jeg selv tror jeg er. For eksempel: Jeg mener oppriktig at jeg gir fullstendig faen i kjendiser, men jeg drømmer stadig vekk om dem. Kanskje jeg egentlig har en brennende ønske innerst inne om å abonnere på Se & Hør? En annen side i drømmeboken som jeg aldri kunne ha skrevet som den personen jeg er i våken tilstand, er den som forteller om faktumet at jeg nesten aldri har sex i drømmene mine, og i skrivende stund klarer jeg ikke å huske at jeg har hatt en slik forbindelse med noen av kjendisene jeg har drømt om, noe jeg ville ha vært den første tanken hvis jeg en gang skulle få skrive manus til kveldens drøm. Men hva i all verden betyr det at jeg ikke har sex i drømmene mine, hva i all verden er galt med den andre meg? Og hvorfor i all verden drømmer jeg alltid om feil kjendiser, Karen O er kul, men gjengangerne er slike som Paris Hilton, hvorfor i all verden kan jeg ikke drømme om for eksempel Jessica Alba eller nittitallets Baywatchjenter? Og hvem i all verden er Akaiko?

Moralen er diffus men kan kanskje være at myspace ikke er så veldig lurt hvis du vil bli gammel med meg. Noe jeg forresten tror jeg skal gjøre klinkende klart på alle fremtidige dates, gjerne som åpningsreplikk.

Karen O fra Yeah Yeah Yeahs var også overrasket over at hun plutselig befant seg i min drømmeverden.

Frokostdilemma

Dette er det eneste av underholdningsverdi som er skrevet om den drepende kjedelige Gerd-Liv Wolla-”dramatikken”, og foruten unntaket er det like mye spenning å finne i denne saken som i en grå betongvegg.

Meg selv derimot, Isak, jeg er alltid interessant, og det kan aldri bli skrevet nok om meg, det er både jeg, meg og Isak fullstendig enige om. Og det er ikke så ofte det er tilfellet, at vi er enige altså, bare å spise frokost kan være et lite helvete fullt av flammende kverulering og het debattering. Ta for eksempel kaffe\te dilemmaet, eller te med melk VS. te uten melk. I det hele tatt bare en lunken oppvarming denne drikkediskusjonen, et mer alvorlig og ofte brutalt oppgjør kommer når det er brødskivenes tur: Kanskje det er en dag for sukker - se for deg fire grove brødskiver, to med nugatti og to med honning. Hvilken brødskive jeg begynner med er som regel tilfeldig, men la oss nå si at den første nugattiskiven er spist opp – hva nå? Vil jeg ro videre med nugatti, eller vil det være bedre å spare den til etter honningbrødet så jeg ikke blir lei sjokoladesmaken mens jeg tygger? Eller vil det føre til at honningen blir ufortjent degradert til et hinder uten betydning som må vekk før den andre og siste nugattiskiven kan inntas? Et annet problem er overgangen mellom de to vidt forskjellige smakene, de første bitene i hoppet fra gylden honning til sjokolade vil ha en bismak av dårlig blanding, så ved å spise nugatti\honning\nugatti\honning vil det bli hele tre bismaksoverganger, mens i en nugatti\nugatti\honning\honning-situasjon vil det bli kun én overgang. Dramatisk blir det når det kommer til at kaffe helt klart er best til nugattiskiver, og te er honningens hjertevenn.

En honningsjokoladesituasjon er et langt ord, og som Oscar Wilde en gang sa: ”Langtrekkelighet er intet annet en et kjedelighetssymptom i fornærmende dårlig forkledning” Men uimåtelig mer interessant en G-L Valla. Jeg er sikker på at Oscar hadde vært enig.

Ole Brumm representerer honning & nugattipratet som vinner en knusende sier over Gerd-Liv Valla i kampen om en tittel ingen vet hva er. Og hæ? Tiger Woods? Nei ikke spør meg, foruten at jeg kan bekrefte at jeg er gal har jeg vanskelig for å holde oversikten. Noe som vil forklare mye, men enda mer ingenting. Dette er forøvrig en alt for lang bildetekst, "Ikke lek alvor hvis du ikke er seriøst tullete" sa William Wandergate en gang.

Den store klokkekonspirasjonen

Det var en vakker morgendag, jeg hadde sovet natten igjennom og øyelokk åpnet seg av et uthvilt velbehag, klokkelarm var intet sted og ingen protesterte når jeg ble liggende enda en halvtime. Det var ikke sol ute men dagen var lys og varm, den var tom for planer og en sliten kropp skulle få hvile.

Jeg skriver til bloggen min, og finner frem et bilde som passer. En vekkeklokke. Radioen spiller ikke i bakgrunnen, for jeg hører ikke på radio, det er CD-spilleren som synger vakkert, mine egne utvalgte toner danser rundt i rommet og sinnsroen flyter dulmende på det bølgefrie vannet. Jeg finner vekkeklokkebildet på Google bilder, søkte etter ”alarm clock” og fant 109 000 treff. OG IDYLLEN KNUSES.

Det kommer frem klokkebilder fra alle slags mulige internettsider, e-butikker og gadgetsamlinger. Fra alt for mange forskjellige steder at det kan være tilfeldig, over halvparten av alle klokkene viser samme tid. Dere hørte riktig og tro meg, frykten tok også meg, den knivstakk meg inn til sjelen og rev rygghårene mine ut med roten. Ikke at jeg har hår på ryggen men det er sikrere enn Fort Knox at jeg uansett ikke ville hatt det nå, etter at klokkekonspirasjonen har tredd ut i lyset og flekket tenner.

Ingenting er tilfeldig og alt danser sammen i et usynlig mønster, en synkronisert helhet som det blotte øye ikke ser.

Hold dine barn for øynene; sannheten er grusom og de unge bør spares:

De små tingene

Rullegardinen på soverommet var ikke trukket ned så det var solen som vekket meg, ja solen hadde omsider jobbet seg igjennom skyene, endelig var det dystre skjoldet som hadde dekket himmelen den siste tiden brutt, det var nedkjempet og jaget tilbake der det hører hjemme. Kanskje til Bergen. Vekkeklokken startet sin alarmdans omkring ti minutter senere, jeg lå fremdeles innviklet i en gigantisk dyne, og halvveis i drømmeland viklet jeg meg ut og fant frem en arm som trosset hodet og handlet for hjertet – snooze.

Frokosten var fruktbiter og musli, oppkoket H-melk ble skumvispet til passelig tykkelse og veltet ned i den ventende koppen som var halvfull av økologisk fair-trade-kaffe. Sukkerbitene var brune, og de to fant sammen veien inn i den vakre evigheten av en god cappuccino, smeltet og som forduftet under lokket av melkeskum og kanel fusjonerte ingrediensene seg i en kjærlig morgenklem. Og The Pretty Toney Album sang fra spilleren.

En fin morgen.

Jorden rundt

Jeg har skrevet Den fiktive uken. Syv oppdiktete dager hvor ingenting har vært sant, men som allikevel er mitt liv beskrevet på det mest ærlige. Disse syv dagene er den typiske gjennomsnittsuken, de syv fiktive dagene er livet mitt slik det er over uker og måneder. Jobb, fotball, film, helgefyll og trening. Et lett liv, et enkelt liv og først og fremst et veldig vanlig liv. Og jeg liker det.

Det største problemet er nettopp det, jeg liker livet mitt nok til at jeg kjenner at jeg kunne grodd fast. Forelsket meg, lett og funnet et passende studie, kjøpt en bil og funnet meg et oppussingsobjekt et sted langs bisletts vakre gater hvor jeg allerede etter et og et halv år føler meg hjemme, blant kjente nabofjes og ulojale trikkelinjer.

Det er aldri for sent sa jeg til bankmannen på Nordea når jeg åpnet en ny konto i forrige uke.
Jo da, sa mannen, men en jorden-rundt-reise blir litt vrient med to unger.
Han spilte tastaturpiano med et fast blikk festet i skjermen, og jeg syntes det lå et snev av anger i bankmannen, og kanskje han i dag kom ett steg nærmere midtlivskrisen.
Jeg skulle nok heller gjort det i din alder, sa han, og bekreftet tankene mine. Nå er det for sent sa han før pratet fortsatte i uinteressant kontonummersnakk dere skal bli spart for. (Delvis av sikkerhetsmessige årsaker)

6 mars flyr jeg alene til Buenos Aires, ferden fortsetter videre gjennom Brasil og frem til Cuba, Airbusvinger flakser meg til en sommermåned i Paris og Roma for så å sette meg av på indisk jord. Langs bakken forflytter jeg meg over seks måneder til Tokyo før jeg spennes fast nok en gang i en miljøforpestende mekanisk fugl, hjemover. Etter et år. 120 000 kroner fattigere, men uendelig mye rikere.

Den fiktive uken \ Mitt liv

Mandag
Vekkeklokken ringer 05:50

Månedene har passert siden startskuddet for fulltidsstilling som hotellresepsjonist på dagtid ble avfyrt, men det er fremdeles langt frem til døgnrytmen er i mål, og til tross for godt kosthold og beinhard selvdisiplinert trening har A-menneskemusklene enda ikke nådd formtoppen. Dog jeg blir flinkere. Progress. Fremgang. Sakte men sikkert.

Smaken av klor er ikke fabelaktig med det er deilig å svømme seg andpusten, og TV on the Radio mp3spiller toner og hjelper den gode følelsen til å stige enda et par hakk når jeg sier farvel til min treningspartner og t-baner hjemover til Bislett; hvor det er tid for kjøkkenakrobatikk og påfølgende sofaelskov med mett mage, slapphetsspøkelset og et tv-apparat.
Tirsdag
Vekkeklokken ringer 05:50. Ni timer og jeg stempler meg ut.

På trikken hjemover leser jeg og bestemmer meg for at jeg må lese oftere, et løfte som jeg og Entouragepremieren på Tv3 bryter unisont den samme kvelden.

I dag trener jeg alene på friskis(& svettis), jeg møter min ”kompis” som for dagen er ikledd svart singlet og viser skulderkvisene som han var stolt over hvor store de er. Samtalen vi har i dag forløper som alltid på samme vis:
Kompis: Halla, hva skjera. (rekker frem hånden)
Jeg: Yo, ikke mye, og du? (svarer håndtrykkinvitasjonen)
Kompis: Nei det samme, hva skal du trene i dag a?
Jeg: Tja det blir vel bein og rygg tenker jeg, du a?
Kompis: Bryst her ass.
Jeg: Oki.
Kompis: (et stille sekund passerer) .. Ja men vi prates a!
Jeg: Det gjør vi.

Noen ganger spør vi hverandre hva vi gjorde i helgen, hvis det er i begynnelsen av en ny uke, hvis dagen er fre spør han meg om jeg skal ut imorra. Å gradvis gjøre denne samtalen nærmere nedadletalernivå er mitt skjulte motiv. Apelydene anes i horisonten, ikke langt unna og stadig nærmere.

Maten inntas fort for kveldens fremtid forteller vakkert om timer med skvulpende ølglass og buldrende testosteronrop og solskjærsynging på stampub, det er fotball på storskjerm og uten å innse det selv beveger jeg meg også her enda nærmere nedadletalernivå. Ikke sjeldent synder jeg også, spiller kronestykker på resultatet. I’m not going to heaven.


Onsdag
Vekkeklokken ringer 11:00

Jeg fri fra jobb og jeg benytter den lange dagen til å få dårlig samvittighet over alt jeg burde ha gjort nå som jeg først hadde tid til det. Om ettermiddagen møter jeg min vakre frisørvenninne og får input med jentesnakk og forholdsproblemer mens strupen fylles av koffeinholdig væske, eller øl hvis vi er i et godt og uthvilt humør.

Kvelden kommer og jeg lager en av mine kjøkkenspesialiteter, spesialiteter som er i stadig forandring men aldri fraviker grunnelementet pasta, ris eller poteter. Jeg ser Seinfeld på tv og er for slapp til å bytte kanal når Tyra Banks fortsetter kvelden med designkledde anorektikere, men en frelsen kommer fra oven og jeg river meg løs og om ikke så alt for lenge drikker kaldt vann etter en serie svette sit-ups. Jeg leser en bok på sengen og er fornøyd med meg selv, tenker på mye og enda mer ingenting, jeg sovner for sent og drømmer bisarre historier om meg selv og kjendiser.

Torsdag
Vekkeklokken ringer, jeg står opp, drar på jobb, jobber og drar hjem igjen.

Om kvelden trekkes gardinene for vinduene, og vi bryter loven. Ni hender deles ut og mistenksomme blikk danser rundt over pokerbordet, halvhjertet gjemt bak kameratslig latter og kompisdulter i naboskuldre. Jeg bryter alle normer og anstendige antakelser om at et pokerfjes er et fjes uten ord, og dytter i stedet frem en bølge av overanimerte signaler som forvirrer fienden og lurer han og hun ut på åpen mark hvor jeg slår til. Jeg går all-in med mine kroner og faker en nervøsitet og fellen faller over byttet som svarer hansken jeg har kastet. Jeg vinner og går hjem med penger som ikke var mine når jeg kom.


Fredag
Vekkeklokken ringer også i dag, fremdeles for tidlig, og som i går starter den brutalt og nådeløst, jeg drømte nok en drøm om Paris Hilton men husket den ikke lenger når jeg tok dynen til side og gikk i badets retning.

Også i dag var jobben uverdig bloggpostplass. Etter ni timer dro jeg hjem.

Klirrende rimiposer bæres til min kompis’ kåk, gamlebyens stille skyer skytes ned av høytspilt musikk fra åpnede vinduer som lokker ut sigarettrøyk og lyden av fest til forbipasserende, og kanskje forbannede naboer som ikke får sove. Gatelangs i Oslo sjangler vi med dumme glis, vi blir harassed av politiet, unngår slosskamp for så å ikke unngå en annen like etter. Nachspielet ble avlyst og ingenting var verdt hodepineprisens høye regning som måtte betales dagen deretter.

Lørdag
Vekkeklokken ringer ikke, fordi jeg har ikke bedt den om å gjøre det. Frokost spises, men det blir for dagelig kost til at jeg ser meg nødt til å finne noe usunt og søtt - Deli de luca og så er jeg tilfredsstilt, jeg og fyllenervene. Vi leier film og skal se en kjendishelt redde et land eller en dame, og han gjør begge deler akkompagnert av dramatisk musikk. Damen er vakker og hun takker helten med sex.

Det er uhørt sent men vi blir lurt med ut, forventer at det i dag som i går skal bli surt men om ikke lenge er promillen høy og vi har ingen grunn lenger til å være snurt. Musikken er dårlig men vi danser, det blir etterfest og tilfredsstilling av fysiske sanser, morningen kommer, solen står opp og damen ved min side er uten skavanker. Ting er ikke så ille, Promille og jeg har igjen blitt venn og venn.


Søndag
Fylleangsten er snill og lar meg være, etter frokost ser vi Gamsten spille for et tapende blackburnlag, ølen reparerer og solskjærsang regjerer nok en gang på puben der enhver unitedmann smiler og ler.

Hjemme igjen skifter jeg trekk på min seng, rydder stuen, vasker opp og ser dårlig tv, er glad for at jeg ikke jobber denne helgen, jeg har dårlig samvittighet for at jeg ligger hjemme i stedet for å trene meg het men det er søndag, og i dag er latskap er min helgen. Jeg får ikke tekstmelding fra den jeg vil få det fra, for et kort øyeblikk har jeg det ikke så bra men en hyggelig mail gjør meg i godt humør, jeg vandrer ut for å møte en venn og en til, gir henne en klem og han et håndtrykk, vi prater og klager over nedbør og om at vi lengter etter sør, later som været betyr mer enn det gjør, vi trikker mot majorens stue, ser film på lerret, konkluderer at filmen med intrikat karakterskuespill og politiske undertoner var vel verdt pengene, jeg gruer meg til vekkeklokkesang 05:50 neste dag, tenker at vi er droner for pengene vi tjener, fanget i en hverdag som er for anonym til at vi tenker over hvordan vi lever, livet er lett og drømmene gjør at det mest spennende skjer når vi sover, våkne er vi alt annet enn årvåkne, vi følger pipens dans, jeg tenker at jeg må gjøre noe annet, lover meg selv å bryte ut men glemmer det fordi trikken hjem kræsjer med en bil, det er litt dramatikk og sirenene uler, men det er ikke jeg som blør. Så det går fint.

Det virkelige liv & meg

I natt var det innbrudd i hodet mitt. Tankerattet ble tatt over av en fremmed makt, og bilen ble vrengt ut av logikkveien, den ble kastet nedover en humpete skråning hvor ingenting hang sammen og alt var kaos.

Jeg skammer meg virkelig over å fortelle det. Men i natt drømte jeg om bloggen min. Jeg drømte at Dagbladet hadde en best-of-bloggs kåring, og Tidtrøyta havnet i møljen rundt tiendeplass. Link til bloggvinnerne lå selvfølgelig på nettavisen, men noe som var nytt var at det var blitt montert et webkamera på kjøkkenet mitt. Jeg har aldri eid et webkamera og akkurat hvorfor et slikt et skulle bli hengt opp i leiligheten min pga. en bloggkåring er ikke så lett for meg å skjønne med det aller første, men det var noe jeg aldri stilte spørsmål om i drømmen. I stedet ble jeg panisk fordi jeg måtte ta oppvasken, jeg måtte støvsuge gulvet og vaske vekk fettet på viften over ovnen, jeg fikk jo gjester! Gjester fra dagbladet!

Jeg håper dere vil ta i mot min storsinnede ærlighet ved å ikke le av meg, jeg kan jo virkelig ikke styre drømmene mine. Og for the record – jeg bryr meg ikke om bloggen min. Den betyr ingenting! Kjære virkelighet, det er du og jeg, det er vi som hører sammen, alt dette med internett og det der var bare en fling, en ting for å slå i hjel tiden, hun betyr ingenting!

For å påpeke dette vil de neste linjene være fulle av skrivefeil, feil jeg ikke gidder å rette opp, for hvorfor skulle jeg det? Jeg gir jo faen.

Jeg bryr meg ikke, og for og ta frem alt som bekrefter mitt skyniske forhold til bloggen og verdenen rundt vil jeg vise til det faktum at jeg for eksempel begynte med suicide sunday kun fordi jeg ikke fant på noe å skrive. Jeg forsøkte å skremme vekk grisete lesere som klikket seg til mej via AnneKake bare for å finne mer tekst om sex, og.. ja jeg kommer ikke på flere gode argumenter akkurat nå, men tro meg det er mengder av de. Dessuten er det under to måneder til jeg uansett legger opp som blogger. For godt. For EVIG TID. Og det er jo ikke dramatisk i det hele tatt, hvorfor skulle det være det, jeg bryr meg jo ikke om bloggen, og at jeg skrev evig tid med store bokstaver var bare en refleks, en uforklarerlig impuls helt uten mening, og det står slik skrevet fremdeles fordi jeg ikke gidder å rette det opp. Jeg mener jeg gir jo faen.

Skift lås

Malingen som dekker huset mitt er ny, gresset foran hvor vi griller om sommeren er grønt og skjønt og gjerdet ved den hjemmesnekrede postkassen er melkehvitt. Veien som passerer er stille og fredelig. Veien uten verken hull eller asfaltsprekker passerer hus som mine, og til tross for arkitektoniske forskjeller og ulike fargevalg er det en slags struktur over det flotte nabolaget, hvor vakre mennesker lever side om side om hverandre i et fredfullt harmoni hvor ingen nøler med å låne bort en kopp sukker til sin neste. Men allikevel så er ikke alt som en tror i bloggeby - det er byller under idyllen.

Iversen og Kristin – to flinkiskloggere som kanskje har de fineste husene i nabolaget, de er morsomme, underholdene og helt sikkert fordømt hyggelige utenom e-verden også. Eller?

Knappe seks dager etter at jeg dro til Barcelona og overlot bloggen til Mary ser jeg med tårevåte øyne at Ivers & Kristin somehow someway har knekt seg inn en bakdør i huset mitt og stjålet bluprintene av tidenes bloggescam. Ivers har tatt hårextensions og blitt frøken Bærtur, akkurat som frøkenen har mannet seg opp til å kunne blogge under Iversen. Mann blir kvinne og kvinnen blir mann. Helt i det hemmelige har de lurt alle og enhver – med mine bluprints.


Bloggetørken som oppstod i desember førte til at jeg dro til ”Barcelona”, og lot ”Mary” blogge for meg. (Her og her) Men det var aldri noe barcelonatur, og Mary er intet annet en fiktiv person med en personlighet utelukket bygget på den ultimate kvinneklisjéen og klassiske stereotyper. (Les skofanatisme, overfølsomhet og moccakaffe.) Men før spøken ble avslørt har altså Iversen og Kristin drept punchlinen, og undercoverblogging for det annet kjønn er plutselig utdatert og SO last year.

Jeg har skiftet låser i huset mitt, blogspotpassordet er endret mot fremtidige innbrudd. Og et aluminiumsballtre ligger over skapet i gangen. Neste gang er jeg forbredt, jeg har lært og en fremmed er nå min fiende til det motsatte er bevist.