ARJUNA INDIABIKE IS THE NEW BLACK

Teppefall

This is the end. Takk til alle som har fulgt meg. Comebacket vil nok komme en dag, men i skrivende stund (fra en nettcafé i Buenos Aires) ser det ut som det vil bli ganske mange måneder til. Det går da alltids an å håpe at en malariainfeksjon o.l. vil tvinge meg hjem tidligere, men til tross for at en dødelig myggepidemi for tiden svermer over den argentinske hovedstaden(no lie) føler jeg meg trygg, og so very much alive.

Takk igjen, og ikke gi opp hverdagskampen der hjemme, jeg føler med dere.

Et gråtkvalt farvel fra Argentina, byen hvor enhver vegg er malt i rosa. "I Argentina gråter vi ikke ved avskjeder", sa en gammel kvinne til meg her nede, "vi feller våre tårer igjennom tangoens poesi."

P.S.
Legg merke til at jeg skriver med norske bokstaver fra en Sør-Amerikansk nettcafé. It´s magic

The End?

Prepost: Dette ble skrevet for noen dager siden.

Control Arms er en kampanje i regi av blant annet Amnesty International, og som det ligger i navnet dreier det seg om å gjøre noe med våpenhandelen som er helt ute av kontroll. I dag er det nok kuler i verden til å drepe hvert levende menneske. To ganger. (!) Hvert minutt dør det et menneske av skudd fra håndvåpen. Hvert minutt. ”Guns doesn’t kill people, people do.” So they say, men hvis vi byttet ut hver pistol med en banan, hadde det dødd et menneske hvert minutt av bananbank?

Som tidligere ansatt i Amnesty International skulle jeg gjerne sett flere bananer og mindre våpen her i verden - som menneske er jeg helt enig. Men for litt siden holdt jeg en enorm Magnum i hånden, og selv om den virkelig ikke var ladd må jeg si at det var en mektig følelse å holde bøddelen i hånden, jeg ble en liten unge igjen og det var en fornøyelse å snurre kulelageret rundt; og først og fremst merket jeg min egen respekt for våpenet.

Når skurken faller sammen på film virker det så rart, at noe så lite har så mye kraft i seg, at en kule kan drepe. Med den gigantiske Magnumen i hånden virket det ikke rart i det hele tatt, det virket selvfølgelig, beiset av stål evner de mest drastiske teppefall, et trykk kan ende et menneske, en hel historie som jo et menneskeliv er. Å slutte en historie vil skape en begynnelse et annet sted. Der noe dør, vekkes en ny og annerledes etterfølgende tid til live, tiden etter. En person som setter sin Magnum mot tinningen og trekker av setter sitt eget punktum, og der selvmord er en grusom akt finnes det samtidig en forståelse, en respekt for det motet som kreves for å ta farvel, og det å ta kontrollen over naturen, over livets gang, å bestemme selv at nå dør jeg – fordi jeg vil.

Livet mitt har alt for mye godt i seg til at jeg i det hele tatt kan komme meg i nærheten av en suicidal sinnstilstand, frykt ikke. Dog kan Magnumen mot tinningen min brekkes ned til et bilde for den store forandringen som ligger for mine føtter, jeg er i ferd med å forsvinne fra dere alle sammen, jeg skal dit det er varmt og der bakterieparanoide turister kun spiser mat fra amerikanske hurtigmatskjeder. Sekken er pakket og 747-vinger skal snart fly meg vekk fra det livet jeg har indoktrinert som en del av meg selv, skuddet skal avfyres, en midlertidlig slutt skal komme med en gjenfødsel av smaken av fremmede lukter, varmere klima og følelsen av å være på besøk.

Jeg snakket om bananer og pistoler, kanskje noen jeg synes jeg var morsom, kanskje de samme hevet sine øyenbryn over hvor mange kuler det må være i verden. Slik har jeg ofte prøvd å skrive, fullstendig useriøst alvor pakket inn i rare bilder og ord. Men å si at det er den gjennomgående teksten her på bloggen er for billig, her har det vært et tankeanarki uten system, og det har aldri vært meningen at jeg skulle skrive noe annet enn akkurat det jeg føler for. Det har ført til junkiedagbøker, anekdoter og politisk propaganda. Det har ført til personlige berettninger, skrivende eksperimenter og lureri. Mye godt og nok en del dårlig også.

Enda har jeg ikke helt bestemt meg, men Magnumen mot tinningen kan bli et bilde for teppefall også i bloggeverden. En post til vil uansett komme, så får jeg se – om det blir den siste eller ikke. I morgen flyr jeg til Buenos Aires. I 2008 kommer jeg hjem.

Resepsjonsdisken er min vollgrav

Søndag er en tilstand – dagen etter en fuktig ferd

I skrivende øyeblikk står jeg alene mot en søndagsarmé, jeg svinger sverdet mot nervene som ugler under huden, sniker seg oppetter ryggen og hvisker onde ord i mine ører, driver meg fra sans og samling. Forbundsfellen, ridderens væpner og eneste allierte er Earl Grey; min trofaste venn livnærer restene av en forfallen kropp, sår blir bandasjert og ting som er knust blir forsøkt limt sammen igjen.

Seilet er revnet og sjøen er krass, men skipet seiler fremdeles. Fyllespøkelset fra en glemt kveld med romdans følger etter, piratflagget er heist og selv om jeg vet det kommer er jeg aldri forbredt på larmen som slår ned når fiendens skip slipper løs kanonvreden, gulvet rister og hodet fylles av jordskjelv og trommeopera.

”It’s not so bad” sier en sang jeg ikke husker navnet på, jeg forsøker å være enig men faller i kne når min hotellgjest spyr sin dårlige ånde over resepsjonsdisken, over vollgraven, lukten forteller om gårsdagens inntatte retter og ellers jevnt ut elendig munnhygiene. Som gjesten hadde SARS viker jeg tilbake, trillende på min kontorstol søker jeg dekning, jeg skyr denne kvinnen mer enn jeg er i stand til å kamuflere i servicevennelige smil. Allikevel tipser hun, uten at det forandrer noen ting, søndagskrigen fortsetter og jeg kan ikke annet enn å rapportere fra frontlinjen, sammen med min venn Earl kaldsvetter jeg i skyttegraven, paranoid og skjelvende full av derpåepilepsi.

Truseløs

Nydusjet og fresh stod jeg på garderobegulvet, med vått hår og et hvitt håndkle rundt livet. Jeg dykket ned i sportsbaggen med letende hender, ren bokser fant de ikke. Stygge ord slapp løs fra leppene, jeg holdt opp undertøyet jeg hadde svettet våt i løpet av den siste timen hvor jeg hadde løftet tunge ting opp og ned mange ganger. Garderoben var halvfull av klær og trenende menneskers medbrakte ting og tang, dog var jeg den eneste personen i rommet. Ute var det kaldt så jeg hadde med stillongs. Jeg tittet over skulderen, kastet et vurderende blikk på den svette bokseren, ristet på hodet og tenkte what the hell.

Commando i stillongs, lett og luftig var det. Behagelig og følelsen av liten ballkontroll var slettes ikke så ubehagelig som jeg trodde det skulle være. Britney, Lindsay og Paris, dere har min støtte.

You go girl!