Vann plantene mine

Hvor er Isak? Gudene vet det ikke de heller, men de lurer nok. Er ironien tilbake? Nei det er den ikke, bare spør brønnen. Har trøyta lagt opp? Nei. Den hviler musklene, lar sinnet puste, lar drømmene drømme.

Når kommer comebacket? Når du minst venter det. Oppildnet på kreatin og Taiwanskprodusert fyrverkeri vil ridderen vende heim, og revolusjonere samtiden med oppladede batterier. Så frykt ikke. Bare vann plantene mine.

En epoke er over

Tidtrøyta har holdt seg kunstig i live - den har næret på en illusjon som omsider har falt sammen, og det mer brutalt enn tvillingtårnene i 2001.

To vaklende stylter av sær humor og kryptisk ironi har holdt bloggen oppe, men så falt kulissene sammen - idéene forsvant med bakken, og skriket var det eneste som hang igjen da fallet endte i knivspisse klipper uten empati for utbrente bloggskribenter. Klippemøtet eksploderte i uante mengder av dyslektiske betroelser, betroelser om at tekstmumlingen er intet annet enn innbilt gledesspredende ord-salsadans, og billige formuleringer.

Drønnet av kollapsen falmer som morgensolen klarner opp regntåken, og forblir det siste minnet om tiden som én gang kunne lukte av friskhet og originalitet.

De samme ingrediensene har blitt brukt om og om igjen, men nå er krydderlageret tomt, og alt smaker likt - Trøyta har endt opp som bloggeverdenens tunfisk. Selv om den har kamuflert seg i salater, smørbrød, pepper og majones, så har enden blitt nådd, for verken krydderkreativitet eller dressingkalvakader kan dekke sannheten. Smaken av tuna.

Fisken har svømt i den samme rundkjøringen av Tidtrøytiske klisjéer, og der den en gang var en radikal offpistkjører med snøras og avskyelige snømenn i hælene, har den gått på trynet og blitt redd. Den har blitt det den avskydde, den har blitt den tyske bobilturisten som trasker fornøyd i langrennsløypa som egentlig er en snødekket parkeringsplass.

En epoke er over, men samtidig er løperen rullet ut for starten på en ny. Tiden har kommet for kommunepolitikk, islandsk litteraturhistorikk, og for verden slik vi har alt for vanskelig å se den – kjedelig.

Nei kjære lesere, dette er ikke noe å le av. Den tiden er forbi.

En annen verden

Inntil nylig var jeg overbevist om at Ringenes Herre var fiksjon, men den burkabekledde sannheten skjuler flere hemmeligheter enn du finner i tremetersskapene til Michael Jackson:

Beviset på at Gollum er en virkelig person ble møtt med frykt og vantro, men samtidig en fascinasjon over at Midgard finnes et sted der ute. Lonely Planet: Lothlòrien må være rett rundt hjørnet, og hvis jeg leser fremtiden riktig vil vi snart se Greenpeace-soldater ofre rulleblad og politiskoleopptak for aksjoner mot oljeboring i Kløvendal.

Samtidig faller brikkene på plass - de tre løse definisjonene på ondskap, Al-Qaeda, Illuminati og Crazy Frog, har funnet et ugjennomtrengelig skalkeskjul trygt for Aragorn og Amerikanske torturistsoldater. I Saurons ungkarskåk er de er trygge selv for Kurt Nilsen – den eneste gjenlevende hobbiten, vårt eneste håp.

Ryggsekken er pakket, og jeg er klar for å dra.

Falsk frelse

- Dette er en vandring der vi viser solidaritet med alle som lider. Langfredag er dagen, sier informasjonssjef for Kirkens bymisjon, og avslører en blodkynisk innstilling ved å hinte at de gir faen de restrerende 364 dagene. Som om ikke det var nok så gjør den PR-kåte Jesusfansen et unødvendig stort nummer ut av det, og hele idéen om medmenneskelighet faller sammen når det åpenbart bare er et stunt for å markedsføre seg selv som gode mennesker. Akkurat som disse make poverty history båndene du finner rundt fjortishåndledd over hele landet.

Som om ikke det var nok - ta en titt på bildet. De geistlige har denne bibelsidetynne salmebrosjyren i grepet, det samme har resten av følget. Untatt barna som bærer korset. Hva er greia med at kidsa må bære korset. Korset er ikke bare et kors, det et kors av tre, det er et stort kors av tre, og det er faen meg så sikkert et tungt kors av tre. Kan du si barnearbeid?

You know what to do

En paranoid junkies' dagbok

Klokken er 13:12

Jeg har de siste fire dagene observert intet mindre enn ti Hummere langs Tigerstadens stier. Norsklæreren min pleide alltid si at jeg må skrive de små tallene med bokstaver. Skriv to, ikke 2 sa hun. Jeg skrev fire og ti, men for å være sikker så vit at jeg mente 4 dager og 10 Hummere. I Oslo. Rynker du ikke på nesen bør det være fordi en paralyserende sjokktilstand har rivd kjeven din ut av ledd, for her er vi milevis unna enhver tvil om at en snikinvasjon av Norge er i gang, og nei jeg mener ikke å komme med subliminale rasistiske bemerkninger om våre nye landsmenn. Sannheten er at vi kan ikke en gang begynne å realisere hva vi står ovenfor, langt mindre hva det vil bety for oss og uklippete vestkanthekker.

I frykt for min egen sikkerhet tør jeg ikke annet enn å blotte frem kjeppen og skaukjøre ketchupflaska med påtente dieselflammer langs veggene. Sitronsvetten siler fra den mekaniske lysekronen i taket, reinsdyra slår hovene mot vinduet, taket letter vingene og bavianskrikene penetrerer stillheten og knuller den hardt og blodig, og sjømannen har ikke frakk. Lag-sør-alliansen konspirerer med kaffebordet, og den matchende sittegruppen venter på startskuddet, får det når Rapunsel med håret roper fra tårnet, og de bryter ut i en infernalsk reindans på exstacy - ut på kjøkkenet, inn i skapet og ut igjen. Blåveisene blomstrer, dreper hvitveisen, og barnehagetantene roper: "Liljekonvallene er giftig! Giftig! Giftig!" Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vet hvem, og kneskålene muterer til plastinalagde Pingufigurer når Don Mafioso setter gaffelen i spaghettien, og snurrer rundt, alt mens snuten pisser i gatehjørnet.

Jeg er redd

Sofa so good

Nå har beviset omsider sett dagen – TV gir deg ikke bare firkantede øyne, sofaslitingen vil omsider også lede deg inn i dødsriket. Etter at lokalavisa Akershus Amstidene i fjor vår hadde en fabrikkert historie om årets første blåveis har vi lært å møte mediene med skepsis, og vi aner at CNN holder noe tilbake.

Skjermforingen tok henne, men ingen spør hva hun så på. Det er mennesker i blant oss som dreper med like stor innlevelse som de koker nudler, men de fleste holder seg til baksnakking og onde tanker, og slik er det vel også med TV-programmene! Har vi ikke kommet lengre enn at vi raker opp alt løvet i én og samme haug? Tidtrøyta aner en vendetta mot fjernsynet, og vi etterlyser en lederperson ála Martin Luther King som kan samle og forene programmene i kampen mot den drøyeste generaliseringen verden har sett siden syndfloden og Frps valgkampbrosjyrer.

Stødige klassikere som X-Files, The Simpsons og Twin Peaks knytter neven, og like uskyldige Kongen av Queens, Chapelle show og Scrubs stiller seg tårevåt og uforstående til anklagene. Alt dette mens en massiv realitykonspirasjon med Sex Inspectors og aldrende Villa Medusa deltagere i spissen underbygger påstandene i et håp om å unnslippe den velfortjente straffen.

Enda skumlere blir det når hemmeligholdte kilder hvisker om at det hele er en dekkoperasjon. En dekkoperasjon for noe som er i ferd med å klekke ut skumlere ting enn dinosauregg: Satans foster vokser i magen på Ricki Lake, og foret på en spermblanding av Big Brother-Ramsy og Halvard Flatlands ejakulasjoner vokser undergangens hærfører frem. Ragnarok lurer rundt hjørnet, og handlingslammede lovvoktere feiler miserabelt i krigens siste slag for å redde verden slik vi kjenner den, når de lar heksa ruge i fred, og i stedet kjører på med svertekampanjer rettet mot uskyldig TV-underholdning.

Tenk solidarisk neste gang du har fjernkontrollen i hånden

R.I.P.

Nettsiden Iraqbodycount.org kan fortelle deg at siden Mr. Texas startet oljejakten har antall sivile lik kommet opp i et blodig femsifret tall, og boksene under forteller minimums- og maksimumsantallet døde.

Uttrykket man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg blir litt usmakelig i denne sammenhengen, for dette er triste tall, og Satan har nok reservert plass i helvete for Det hvite hus' arbeidere og alt som kryper og gror i plenen utenfor. Men det er nesten så tingene er like ille på gatene i Oljecowboyenes land, for hva skjer med hip hop og død? Jeg hadde ikke blitt overrasket hvis antallet døde rappere er på nivå med liktelleren over her, for ghettogutta dør som bilrutefluer på Autobahn. Proof fra D12 takket nettopp for seg, og selv om vi ikke trenger lete lenge i hip-hopavdelingen på platekompaniet for å finne en dyktigere rapper, så er det trist.

Musikken har nådd hit, klærne har nådd hit, og det samme har diverse ghettoslang som dizzle ditt og datt. Det ser altså skummelt ut, og det kan virke som det bare er et spørsmål før også kulene når den norske rapscenen. Vil vi om noen uker se Diaz skutt på nattklubb i Jessheim over VG-forsiden? Vil OnklPs bane ende i en drive-by shooting ved Akerselva?

Fugleinfluensa er skumle greier, men du er altså ikke trygg selv om kyllingfiléene ligger i søpla, kvitt deg med hip hop musikken og hold deg unna The Voice når du hører på radio. Og hold buksa opp i skrittet.

Det er klart slekta skal føres videre, men som jeg tidligere har sveiset innom er det litt tidlig for denne ungkaren. For tiden er jeg omringet av gravide venner, eller i hvert fall én, og jeg er overbevist om at hvis jeg hadde vært gravid, selv om det skal ganske mye til sånn fysisk sett, så hadde jeg endt opp som Miss Pink her. Uff uff og hardbank i bordet…

Lokket, lurt og fortapt

Jeg har en fortid som småkriminell kid, og selv om jeg fortsatt kan le av dverger eller historier som denne har jeg blitt snill gutt. Men i dag er det som Lucifer har grepet meg.

I sted stjal jeg en dorull fra jobben. Jeg trenger det, det er søndag og butikken er stengt, men allikevel drukner skyldfølelsen meg i en kvikksand av fortvilede følelser, jeg synker dypere og dypere, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg fortapt, dødsdømt og forlatt.

Inspirert av Tine og scientologiflørtingen hennes har jeg tatt et skritt i samme retning, og det eneste håpet jeg har ligger i en snarlig frelsen fra oven, men et skremmende testresultat hinter om at enden er nær...

Tilgi meg Fader, for jeg har syndet

Musiqué

Musikksmaken min hadde vært en bra borgermester. Den lar alle som har noe smart å si lette hjertet, enten de er gamle, unge, rike eller fattige, helt uavhengig om de er svarte eller hvite, er avholds eller sniffer kola, og det spiller ingen rolle om tissen går innover eller om den henger langs låret.

Jada, et utopisk samfunn. Men det er selvfølgelig en skyggeside her også. Er talentet fraværende blir det Frp-takter - da blir de dratt ut og sendt rett i søpla som en brukte tamponger, de blir nektet adgang til pengegrisen og musikkanlegg, og de blir gjerne sett på som representative for alle som ligner dem - og hjelpende velferdssamfunnshender blir i stedet bitchlappende armslag som sender de forslått, blodig og burkabekledd ut og vekk, vekk vekk vekk. (techno og heavy metal)

For tiden henger ørene mine med:
Raekwon
Clap Your Hands Say Yeah
Johnny Cash
Martha Wainwright

Et problem

Du skal ut en dør. Døren er lukket, og du kommer frem til at den må åpnes. Hvordan åpne en dør?

Det er ikke noe knapp å trykke på, og det er heller ikke noe automatikk som reagerer når du står foran. Det er derimot et håndtak å ta tak i. Du drar døren mot deg, men den forblir lukket. Hva har skjedd?! Du drar hardt, river og sliter og drar den mot deg av all styrke, men den svarer ikke. Hva har jeg gjort galt, tenker du kanskje, hva kunne jeg gjort annerledes? Tårene presser seg frem som vestkantjenter på Dior-salg, men sorgen er kortvarig, og du ender opp i en nesten-religiøs tilstand når troen på deg selv kommer tilbake – døren må være låst. Månehøy på selvtillit vrir du breskt om låsen, og trekker døren til deg igjen. Men den vil fortsatt ikke la seg åpne, og du slår fortvilet ut med armene og sender et hjelpeløst blikk til resepsjonisten som prøver å skjule det ondskapsfulle fliret.

Slaget er tapt, og med bøyd hode og haken på navlen tusler taperen mot den andre utgangen, og først da får lungene kjenne den gode, friske, Osloluften.

Den siste tiden på hotellet har jeg omtrent ti ganger vært et fascinerende vitne av slike episoder, med gjester som faktisk ikke klarer å åpne en dør. What goes around comes around, what goes up must come down, og dører kan faktisk slå utover også. Prøv det neste gang kjære gjest. Prøv det.

Intellektuell tørke

Hva er meningen med livet? Jeg har ingen anelse, men jeg kan derimot bekrefte at avispapir er uegnet som dopapir. Sørg heller for å ha backup, eller bli venn med naboen.

In your face!

Når sirenen starter og vekkeklokkelarmen river deg nådeløst ut av drømmeland er det en psykisk voldtatt kropp som omsider står vaklende ved siden av senga. Gåsehuden er over kroppen som stive brystvorter, og du skvetter av ditt eget speilbilde når du har kavet deg frem til badet. Ingen liker morratrynet sitt, og hvem faen vil vise det frem.

Her har Dagbladet pungterte dekk, for de henger tydeligvis langt etter alle andre, som ikke har noen vanskeligheter med å se at et morratryne er et privat tryne. I dag kan du lese en artikkel om en norsk-russers kjipe dager under krigen, med tortur og det hele. Jess det er synd på han, men hva i all verden er meningen med å gjøre ydmykelsen komplett ved å vise morratrynet til den nytorturerte krigsfangen? Også på forsiden! Har ikke han vært igjennom nok fra før?

Ett bilde sier mer enn tusen ord, så det er lett å fastslå at Dagbladets egentlige intensjon her var å spotte denne stakkaren og hans familie ned i gjørma. Mye peker i retning av at en avisansatt har hatt noe uoppgjort med norsk-russeren, og benyttet anledningen til å sparke han mens han lå tårevåt og nedslått i restene av en horribel og traumatisk hukommelse.

Nei kjære lesere, vil dere ha nøytralt og subjektivt nyhetsstoff så hold dere her.

En paranoid junkies' dagbok

Klokken er 08:32
Jeg ser de igjen. På bussen. På trikken, gaten og ved elva. Stålfargede buer lenker svart med svart, og blått lokker med vakre toner, mens lange, lange svarte tråder vikler seg om hverandre som de var elskere, ned bak genser og jakke som hemmeligheter skjult for solen.

De har formert seg. De begynte i det små, men nå er de overalt. Dag for dag faller nye ofre for prisende ord fra hjernevaskede venner, og slående tilbudspriser fra platebutikker. Ørene hører, men hvor en blikket? Hvor er blikket, og hvor er luktesansen hvis forutbestemte sjebne er å snuse opp den innlysende sannheten om at det hele er en konspirasjon for å bli kvitt Herpatitt c og pinnsvinkveg? Alle sanser er svidd ned og forsvunnet i ormehull, men ikke hørselen. Hørselen som med mikroskopiske ultralydsendere blir tvistet og manipulert til å tilbe Dortheskappelismen, og gryteklutene forblir kalde til tross for heltemodig sjømannskamp.

Jeg skriker innvendig, og peisveden er det eneste som holder pluggende på plass. Men den brenner opp, og tyskerturismen er snart over oss. Jeg er redd.

I går

Utepils, ølhandel, oppvarmet lasagne. Innepils. Hip hop, ut en dør, inn en annen. Venting. Mer øl, mer hip hop, ut døra. Trikk.

SENERE

Fest på Oslos østkant lukter flassende veggmaling og pønkete pothuer, men silikonfyllte blondiner knuste fordommene da de serverte oss Champagne og snitter. Uten at jeg sier at noe er bedre enn det andre.

SENERE

Ikke bare var hun uvirkelig pen, uten silikon, imøtekommende, eventyrlysten og reiseinteressert, men hun var SYKEPLEIER, og ville til Afrika for å hjelpe barn. Noen ville ha sagt perfekt, jeg sier perfekt i sykepleieruniform. Grr.

SENERE

Savnet etter sykepleieresken erstattes av ølsuget som driver oss mot sentrums spelleville vannhull, eksotisk musikk og friske venninner. Boblevann finner strupeveien, og klokkeviseren danser seg fremover til den avbrytes av mobiltelefonisk larm, som drar meg ut for å imøtekomme kall fra brisne venner.

SENERE

Lok. Mat, Karl Johansk gatevandring blant snutbiler og importerte landveishorer.

IKKE MYE SENERE

Vi befant oss backstage på en heavy metal bar. Fikk gratis øl, ble kastet ut, og tatt inn i varmen igjen. Fikk mer gratis øl, skålte med dørvakten som kastet oss ut ti minutter tidligere, bøffa røykpakka hans, tok et gråtkvalt farvel med våre nye venner, og satte kursen mot et svart minne i hukommelsen, og gratis nattmat på Deli de Luca.

TIL SLUTT

Solen står opp, og vi går ned - evig takknemmelige for at vi lot Tequilaflasken være.

I DAG

Norah Jones. Og vann.