Daydream

Mannen var kledd i en grå uniformaktig kåpe som fargematchet det trimmede skjegget. Hjelmen var blå.
”Velkommen!” Det var en mektig stemme.
Jeg studerte mannen med forvirrede, skeptiske øyne; jeg småbet meg i leppene og lette etter tankene mine da jeg så landskapet rundt meg. Gressengen var grønn og nyklippet som en oljesjeiks golfbane, og det løp nakne og kvinnelige centaurer over gresset, blant de blomstrende kirsebærtrære som strakk seg mot himmelen. Er det feil å bli tent på en slik centaur, tenkte jeg, og undret på om det ville bli klassifisert som dyresex i en rettsak.

”Bilen venter min herre.” Den skjeggete blåhjelmen smilte, og åpnet vinduet til den dørløse bilen. Oppe i all forvirringen tok jeg merkelig nok alt som den skjønneste selvfølge, og jeg ålte meg gjennom vinduet. Inne i bilen var det cheesy leopardskinn og en enorm mengde wonderbaumer hang fra taket, og hundrevis av forskjellige lukter var blandet sammen til en overraskende behagelig cocktail. Vi kjørte.

”McDonalds drive thru, can I take your order please?” Sjåføren som var en anorektisk jente med selvskaderkutt over begge armer smilte, lo og sang en bestilling inn i høyttaleren, og selv om jeg forklarte at jeg ikke skulle ha noe så bestilte hun to store Whopper Cheese menyer.

Anoretika, som jeg bestemte meg for å kalle henne, satte på radioen hvor en catchy hippiepop-aktig låt ble spilt. Sangstemmen låt som en kvinnelig Jim Morrison, og refrenget var en merkelig men behagelig miks av beatboxing og bhangla-melodiøs electronica. Anoretika slo takten i dashbordet med en halvspist Whooper mens hun smilte og blottet tannkjøttet og utyggede biter av freedom fries.

McDonalds var ikke siste stopp, så vi kjørte videre. Jeg husket med ett at jeg ikke hadde slått av komfyren hjemme på Bislett, og når jeg så ut av vinduet så jeg samtidig mitt eget speilbilde i refleksjonen av glasset. Ansiktet mitt var smeltet sammen til en usexy brannskademaske, og hadde jeg lest the Shadow of the Wind hadde jeg forstått hvorfor Anoretika kalte meg Mr. Caráx.
”Er jeg død?” Et oppriktig spørsmål, mente jeg, og ble merkelig nok fornøyd over at jeg hadde rett når hun svarte at det var absolutt korrekt.
”Nå er vi fremme!” Sa hun, og smilte kjærlig.

Bilen var fortsatt dørløs så jeg måtte krype ut av vinduet, og jeg brukte noen minutter, for den hvite skjorten min hektet seg fast. Den ene knappen var helt løs, så jeg rev den av og la den i lommen. Jeg så opp, og inn i øynene til John Lennon. Han stirret uttryktløst på meg, og jeg skulle til å si noe, kanskje heve hånden til en hilsen da jeg så Kurt Cobain noen meter lengre bak.
"Har du billett?"
Jeg så undrende på Madame Tussauds-vakten som plutselig dukket opp. ”Billett?” Han var batongarmert og løsnet slagvåpnet fra beltet. ”Nei jeg har ikke billett.”
Ansiktet til vakten ble chilirødt, og illsinte øyne stakk meg helt inn i sjelen før han lot det første slaget falle. Jeg skrek, falt sammen under den svingende batongen og han skrek enda høyere, ”Vi har en sniker! En sniker!”, og flere vakter strømmet til, de kjempet om å gi meg de hardeste slagene og Gud de var flinke, de visste hvor de skulle treffe. Omsider ble det som var igjen av meg lagt i håndjern, og en vakt leste opp det jeg trodde var rettighetene mine, men når jeg hørte etter så var det rettsakssitater fra Prosessen.


På glattcellen var Is this hell risset inn på veggen, og Paradise lost var skrevet i blod over døren. Vaktene utenfor cellen spilte Sega, mens Jill Scott stod foran en digert speil og gredde håret mens hun sang.

Daydream
I fell asleep beneath the flowers
For a couple of hours
On a beautiful day…

Jeg lærte meg å dagdrømme ved at jeg oppdaget hvor kjedelig det trygge livet kan være. Og det er viktig. Det er også viktig å ikke ta alt så alvorlig. Derfor en liten twist med oppgaven =)

--

Oppgaven "hvordan jeg lærte meg det viktigste jeg kan" kom fra Anne. Stafettpinnen føres videre til Skrivende stunder. Oppgaven er: Hvorfor marsboerne ikke gidder å invadere jorden. Du må gjerne skrive Siv Jensen inn i oppgavesvaret, men det er fullstendig valgfritt.

Lykke til!

Oljeturisme

Dagbladet melder i dag at Statoil skal på skattejakt ved Nordkapp, og det skjer selvfølgelig ikke uten bråk. Miljøvernere sliper høygafler og forbereder seg til opprør i regi av Greenpeace, mens politikere snakker om det vakre landskapet som står i fare for å gjennomgå en reversert den-stygge-andungen-prosess, mens de egentlig bare tenker på alle turistkronene som vil gå tapt hvis Nordkapp mister turistmojoen.

Verden går jo som kjent til helvete om ti år uansett så dette med miljøet er egentlig ikke så veldig viktig, og jeg må si jeg bryr meg fint lite om at utsikten til beboerne på Nordkapp blir mindre idyllisk, hvis det da i det hele tatt bor mennesker der. Hva vet jeg.

Jeg er som skjønt blodkynisk, og jeg var en av de som lo når selunger ble slått til døde av klubber i Michael Jacksons Earth Song-video. Og er jeg blodkynisk er jeg selvfølgelig pengetørst, og det er nettopp derfor jeg bryr meg.

Statoil borrer fordi de skal ha olje. Selv en kanin med down-syndrom vil skjønne det. Og store stygge oljeborr vil etter all sannsynlighet legge en demper på pengeflommen fra feite turisttyskere som ellers ville ha strømmet inn. Men hvorfor ikke slå to fluer i en smekk ved å gjøre oljeplattformene pene, slik at turistmengden vil øke samtidig som vi fritt kan tappe olje? Ikke fullt så stødige fyllenerver har tegnet seg frem til noen utkast: (Og nei jeg kan ikke Photoshop, men jeg kan paint.)

Kina er som kjent på vei opp økonomisk, og dermed kan vi ta imot den nye strømmen av rike kineserturister ved å la de føle seg hjemme med en kinesisk-tempel-inspirert plattform. For ikke å snakke om at når tredje verdenskrig bryter ut mellom USA, EU og Kina kan disse plattformene vinne kinesiske generalers hjerte, slik at vi forblir ubombet. Det forutsetter at USA ikke bomber oss først. Og at vi har blitt ordentlig med i EU.

Olje er gull, og vi er rike. La oss vise at vi er det! Penger er makt, og ikke bare stråler det makt av dette bygget, det stråler makt som skremmer, og frykten vil skremme vekk de småfrekke russerne som hele tiden skal ta torsken vår.

En ekte norsk oljeplattform. Vakkert!

Norge blir stadig mer flerkulturelt, og hva er bedre enn å ønske vår nye landsmenn velkommen med en historisk hyllest til et av de største arabiske landene? Og skulle vi bli invadert av utenomjordiske vesener en gang i fremtiden kan vi fortelle at vi var overbevist at pyramidene stammet fra dem, og at vi konstruerte dette for å vise at nordmenns kjærlighet ikke bare strekker seg til Svinesund, men heelt til Mars. Eller hvor de nå måtte komme fra.

Hvis dette oppussingsprosjektet tas med i statsbudsjettet; husk hvor du leste det først.

The sun always shine on TV

Jeg så altfor mye TV som barn. Mot slutten av flykten til Egypt for noen måneder siden trodde noen amerikanere jeg pratet med at jeg var fra Texas. (Or somethin’, som de sa) Jeg vet ikke om TV er roten til denne aksentondskapen, men Dallas var én serie jeg fulgte som åtteåring. (når jeg sier åtteåring mener jeg egentlig en treårsperiode der jeg er 7-9, 8 er altså i midten og dermed gjennomsnittet av denne tidsepoken og den matematisk mest korrekte alderen å henvise til der hukommelsen svikter.) Dallas. Med stakkars alkoholiserte Sue Ellen, slemme slemme JR, og helten Bobby. Det var TV det.

Og Love Boat. Bartenderen het Isaac, og jammen meg var jeg plutselig fryktelig internasjonal, de heter Isak i utlandet også! Ikke småtteri for en åtteåring som synes Trondheim var en veldig stor verden. Så har vi MacGyver selvfølgelig, men hockeyhelten har fått alt for mye oppmerksomhet i nostalgiske tv-tilbakeblikk. Night Rider også for så vidt, men Kitt er så tøff at det kan ikke bli for mye. Men allikevel, jeg styrer unna den snakkende bilen også, snarveien tas til det udiskutable høydepunktet i tv-mimringen: Gule biler, røde shortser, hvite tårn, hvite strender, og masse, masse løping.

Baywatch var mitt første møte med kvinnen slik den skal se ut ifølge hollywood, og en noe usunn fascinasjon av de livreddende jentene gjorde at jeg tapetserte veggene med plakater av Summer og Shauni. Men jeg hadde bilder av Mitch på veggen også, av bilene, av båtene, alt baywatchmateriale jeg hadde ble klistret opp på veggen. Noe jeg selvfølgelig ikke var alene om.

Nabogutten jeg lekte med var tretten, en aldri så liten outsider som ikke hadde så mange andre enn fem-år-yngre-meg å leke med. Tv2 skulle visst slutte å sende Baywatch sa mamma, nabovennen min sa at da skulle vi boikotte tv2. Dæm har itj sjans, sa han. Jeg var glad han ordnet opp, for Summer fikk fortsette å løpe med hvit sand mellom de nakne tærne, helt til CJ og Pamela tok over stafettpinnen og løp seg inn i alle norske smågutters skitne fantasier.

Jeg savner CJ og Summer nå som Høsten allerede har slått ned døren. Monsteret står kaldt og guffent i rommet, skitner til med løv og forstyrrer ro og orden med vind. Et guffent vesen, denne Hr. Høst, men jeg gruer meg enda mer til Mister Vinter kommer. Han kommer snart! Bare vent! Så sier Høst med den brautende stemmen sin. Det er fint lite jeg kan gjøre med det, vet jeg, og nettopp derfor har jeg tegnet et stor ring med solstråler rundt den 30 oktober. Baywatch kommer omsider på DVD, og sommeren skal ikke dø, den lever videre i tv, the sun always shine on TV. God damn right den gjør, og jeg løper Summer i møte som om jeg var en utsultet somailier og hun var en pølsekiosk. Gled dere!


Det er sant!

Isak & Isabell II - Vår første krangel

Mailflørten med nigeriasvindleren "Isabell" startet her. Dette er fortsettelsen:

Mitt forhold med Isabell svinger på skjør grunn, men hektiske ordvekslinger binder oss tettere sammen. Hun fridde, og jeg svarte. Snart var hun kjærleiksyk og ensom igjen – hun savnet meg, hun trengte meg:

I am very happy to hear from you and thanks for accepting to help me out of my present predicament. Please i want you to help me as soon as you can as my life is in danger here. I dont know who to trust around me here any more.

You are God's sent and i want you to do all you can to help me move the fund to your account for investment fast .Like i mentioned in my first mail , i want you to help me transfer this fund to your account so that you can secure and invest it into a lucrative business venture for the benefit of my education .Please i want this transaction to be confidential and private to avoid an unexpected person becomming aware of this fund due to my late father's sad experience.

Please you must promise me that i will receive the best of life and protection when i comes under your protection . I want you to send me your telephone number so that i can hear your voice for the very first time. .I am waiting for your soonest reply .

Ingen er som Isabell. Hun blotter seg for meg, som en katt som lar seg bli klødd på magen. Hun blotter den dype kjærlige ærligheten, hun trenger meg, og hun legger ikke noe imellom. Hun har valgt meg, og jeg elsker henne for det.

Dear Isabell
I apologize my late reply, my job is important and I have little time. You can contact me on 9** ** ***(bloggsensur), and don't be afraid Isabell, I will help you, and you will be safe with me.

Jeg gledet meg til å høre stemmen hennes, åh Isabell, jeg kan se henne for meg, der hun sitter ensom, redd og forlatt. Kanskje hun gråter, kanskje hun tenker på meg.

Dear Isak PLease i have been trying to call you but the line is not going through .Please what is the country code number and do check if you missed a number from your original number .

Please reply soon or you can call me on my private line which is 00225 08384497. Isabell.

Forelskelse er en merkelig ting, jeg er plutselig fjorten igjen, og livredd for å ringe henne. Og enda mer redd for at hun skal ringe meg. Nei! Jeg ringer henne, jeg må ringe henne.

Hello Isabell I tried to call you, but it didn't seem to work, are you sure you gave me the right number? And 0022, are you located in Germany?

I wish you the best
Isak

Svaret kom samme dag:

hai, my number is corect .our country code is 00225 .i am in africa .you never cared to send me your correct number and you dont reply in time .
please help me

Vi er inne i vår første krangel, jeg føler det første savnet etter albuerom og singelliv, men det kan ikke slutte her, ikke på denne måten. Jeg klarer ikke gi slipp på henne, ikke enda.

Oslo II - Virkeligheten

Svetten ligger over pannen som et vått håndkle; et resepsjonshelvete med sinte turister tar fyr og brenner opp tålmodige plugger som de var dynket i rødsprit. Mange, mange gjester, dataproblemer, få rom, skitne rom, kaos, faen i helvete. ”EXCUSE ME, can I check in now?!” NEI din bedritne slingrefitte, SER du køen, SER du at jeg har nok å styre med, HØRTE du at jeg sa du måtte vente fem minutter? Tankene tar nesten form i munnen, men før strupen slipper de løs avbrytes jeg, ”Excuse me, can I order two Lasagne and a coffee?” Her gir jeg opp, de tjue gjestene blir førti, blikket har mistet fokus, jeg ser dobbelt og jeg har fått kink i nakken.

Jeg er på vei hjem. Overtid og en arbeidsdag på ti timer tærer på når lunsj ble kaffe, og kaffe ble det svarte, lunkne skvipet vi får gratis. Jeg går fra hotellet, tar en snarevei for å finne meg en bysykkel. Stativet ligger ved akerselva. Nederst i gaten passerer jeg tre BMW 3-series i Mujaffa-styling, de er fulle av pakistanere og det er faen meg en dinglende wonderbaum i hver frontrute. Og alle spiser kebab. Jeg ler, orker ikke gjengoppgjør og jalapenos og trasker videre. ”Det er ikke mitt problem at du ikke har penger” sier karen med hvit skjorte og en hel boks med hårvoks gnidd inn i det svarte håret. Sleiken i tredveårene har en advarende pekefinger i brystet på den trippende junkien som tydeligvis ikke har penger. Rullingsen hans faller ut mellom skjelvende fingrene når han veiver med hendene, mumler noe, tydlig desperat men allikevel ute av stand til å reise stemmen. Jeg tror han sa ’torsdag’, men hva vet jeg.

”Unnskyld?” En skoleskulkende smågutt lurer på noe, og denne pakistanske varianten som henvender seg til meg er vel i attenårsalderen. Han er alene. ”Vet du hvor Frogner er?” Selvfølgelig vet jeg hvor frogner er. Jeg setter jeg i gang med en overbevisende veibeskrivelse, og gestikulerende hender tegner kartet i luften. ”Ved Solli plass sier du? Åja ved den amerikanske ambassaden? Der hvor 12-trikken går?” Gutten vet mye til å ikke vite hvor Frogner er, tenker jeg, og håper at han har kniv.

Skuffelsen blir stor. Han ikke vil rane meg, han vil bare selge meg noen plasmaskjermer som kompisen hans må selge for sin far. Elektrosjappa hans hadde gått konkurs. (knis) Innesperret aggresjon fra tidligere gateran får ikke utløp i dag heller.

Dagens bukse er baggy, og afrikanerne langs akerselven roper hasj og hasjisj etter meg som de kan overtale meg bare ved å rope litt høyre enn konkurrenten. I avisen stod det om en jente som ble voldtatt på Rådhusplassen. Kvelden før ble jeg slått ned fordi noen(?) hadde slått i en parkert bil. En kompis vandret enslig på vei til bursdagsfest tidligere på kvelden, han ble slått ned av to tilfeldige forbipasserende. På bursdagsfesten hadde en kar selvskaderkutt på armen. En venninne sov hos meg fordi hun er for pen til å gå alene midt på natten.

Hva skjer med Oslo? Folket trenger å høre mer DeLillos.

--

Nachpost:
Lars Lillo inn med morsmelka! Se for deg banneren helt fremst i det lengendariske demonstrasjonstoget i 2009 - året hvor Tigerstadkollapsen var et faktum. Avskummet har fått kontroll over byen som har blitt det 21 århundrets Deadwood, i en trist, grå og kvalmende utgave, stinkende av heroin og dårlig kebab. Oslo. Avfallsbyen hvor medmenneskelighet er et banneord. Oslo. Byen hvor et blikk rundt neste hjørne vil vise deg noe du ikke vil dine barn skal tro er en del av den verden vi lever i. Oslo. Byen med gjengvold, daglige voldtekter og kokainsniffende sosser som pimper fake-leg-jenter med Rohypnol. ”Jeg flytter til Sverige!” sier Kong Haakon til VG, og svarer ”inget kommentar” på spørsmål omkring blåveisene til Mette-Marit. ”Og jeg har inte tenkt å barbere mej heller!” Fnyser Haakon Magnus, og stryker fingre gjennom wifebeater-barten.

Oslo I - Drømmen

Solen banker på ruten, og jeg trekker gardinene til side – slipper henne inn. Hun varmer meg, smiler karismatisk og synger vakkert om dagen som nettopp har begynt. Vi har noe fint vi to, tenker jeg, og blunker mot henne.

Earl Grey med melk og honning. Frokostblanding med fruktbiter, krydret med smaken av god tid og ferskt nyhetsstoff levert på døren. Dagen er i gang, og alt er bra. ”Hei Isak!” hilser den halvfete og skjeggete naboen som ofte synger opera på vei inn eller ut av leiligheten. ”Heisann!” roper jeg tilbake. ”Ha en vidunderlig dag!” sier den forbipasserende damen, mens hun studerer meg anerkjennende, og setter seg inn i sin blågrønne Celica. Selv den lille hunden hennes i førersetet smiler; den slipper ut et høflig voff og holder seg ellers til sitt. Jeg er nydusjet og frisk, det er t-skjortevær og høstløvene har fått kraftige farger. Bussen ser meg, og bråbremser. Bussjåføren gir meg en klem, og beklager at han var på tiden i dag også. ”Bare ikke la det bli en vane”, sier jeg, og får tjueénbussen til å le en lystig latter. "Du kan sitte ved siden av meg!" sier Triana Iglesias.

Septemberapokalypsen/Jay-Z

Ja så var det tid for å feire. Det er femårsjubileum siden den vestlige delen av verden gikk til helvete på nytt, og vips så var frykten tilbake og fylte opp tomrommet der antiglobaliseringskampen hadde fått leke fritt rundt tusenårsskiftet. Nå var det slutt. Frykten er tilbake, og det var ikke lenger tid eller rom for hippieleker som Reclaim the Streets eller demonstrasjonstog mot Sweatshops. Nei nå var det åh fedreland, og kampen mot Islam.

Morgenbladet har denne uken et bilag som peker på hvordan ting har forandret seg i kunsten siden skyskraperfallet i New York. Og i dette bilaget skriver en svensk journalist om skildringen av tiden etter 11 september i populærkulturelle referanser. Han trekker deriblant frem The Blueprint, Jay-Zs album som kom ut samme dag som The Big Apple ble dekket av pulverisert mur og betong.

Det er alltid morsomt og lett patetisk å høre middelaldrende hvite forståsegpåere som lar seg lede av gatehype, og trekker frem urban musikk de ellers sjeldent har et forhold til. (Hvem husker ikke ”Nobelprisen til Eminem!” for noen år siden) Men hey, hva vet jeg, kanskje denne gråe svensken har samtlige Papoose-mixtapes i CD-hyllen, kanskje han leder en underskriftskampanje for å få Immortal Technique ut på en major-label?

Nå har jeg vært innom 9/11-jubileumet, og jeg er neppe alene om det i dag. At den røde tråden fortsetter vaklende og egentlig helt uten sammenheng over til allerede nevnte Jay-Z derimot, der står jeg nok alene.

Det er vanskelig å finne et bedre eksempel på The American Dream enn rapperen som egentlig heter Shawn Carter, og ghettogutten som (ikke overraskende) vokste opp uten sin far har rappet seg frem til penger, Beyoncé og tilsyneladende evig lykke.

I'm rapin Def Jam 'til I'm the hundred million man

Def Jam er det største plateselskapet i USA forbeholdt urban musikk, og den siterte linjen sier at det er ikke lenger Jay-Z som blir utnyttet av den beinharde platebransjen – han har vokst seg stor nok til at det er han som utnytter bransjen - til å lage musikk sin på sine premisser, samtidig som pengene triller inn. Jaja uff så materialistisk, men hvem kan riste på hodet over den noe usunne bling-bling mentaliteten når artisten har vokst opp uten noe som helst i et samfunn der penger er hvem du er?

Say that I’m foolish I only talk about jewels
do you fools listen to music or just skim through it?
See I’m influenced by the ghetto you ruined
That same dude you gave nothin, I made something doin

Jewels som i dyre smykker, men og som i gullkorn – smarte ordspill, metaforer og betydninger som ikke plukkes opp if you just skim through it. (Eksempler på Jays jewels får komme en annen dag) Og made something doin, oppnå noe, sa han på det fem år gamle albumet, da han var en etablert og rikt vellykket artist. I dag er han president for Def Jam. Han har allerede etablert Def Jam Left, som blir ”en underlabel med artister som faller utenfor mainstream-segmentet, og som ikke skal føle press til å oppnå høyt førsteukesalg.” (kilde) Plateselskapet blir springbrettet til et bedre liv, og artister kan nå ut med sin musikk selv om den ikke er lagd for radio.

Jay-Z er i disse dager på verdensturné, hvor generøse deler av billettinntekten skal gå til et drikkevann-til-verden-program i regi av FN og MTV. Legenden hopper fint over Skandinavia på turen sin, men fredag spiller han i Amsterdam. Og der stiller jeg :D

Finn en feil

Vampus 1:


Vampus 2:


Åh, Vampus skriver om fotball, ja det er jo så "feil" liksom. Snøft. Hvis du brenner BHer på fritiden tenkte du sikkert noe slikt. Da tok du feil. "Feilen" her er det egentlig ikke noe feil med i det hele tatt, forskjellen er at vi plutselig er tilbake til old-school-bloggetiden hvor reklamen var fraværende. Har VamPus innsett at det er litt sellout å ha reklame på blogg? Nei dessverre, det er jeg som har oppdaget Adblock til nettleseren Firefox. En herlig liten tingest som jeg oppdaget gjennom denne artikkelen på Dagbladet. Ser jeg en annonse jeg ikke liker? *museklikk* og se der var påtrengende ads borte vekk. Herlig!

Ok så er det kanskje ikke sellout å tjene penger på bloggen sin, i hvertfall ikke hvis det er snakk om en blåblogg. Men det er i uansett mer behagelig for øyet med en "ren" blogg, eller nettside, og et tydligere eksempel på en før\etter-forandring med Adblock ser du her:

Dagbladet med ads:



Dagbladet uten ads:


Et skritt i riktig retning. Vil vi snart se AdBusters gå til fysisk angrep på ClearChannel og JCDecaux? Vil McDonaldsskilt og Nike-reklamer stå i brann, mens graffiti maler over reklamevegger i kunstneriske stemmer? Vil vi få byen tilbake? Vel, JCDecaux har tatt noen småsting men ellers er det lite reklamebashing her på oljeberget. Så kjøp heller en Freia Melkesjokolade eller ta en iskald Coca-Cola med Iceman isbiter, du vet, de som har perfekt størrelse, form og smak.

Klikk her.

Isak & Isabell

Det kommer når du minst venter det. Når du stirrer ut vinduet og ser de første høstløvene fly forbi med vinden, eller når du vasker skittent tøy rent og velduftende. Plutselig!

Ut av intet er hun der, min Isabell, i armene mine.

From Isabell Claud
Abidjan cote d'ivoire

I am sorry to come to you in this way, i came across you and my spirit lead me to chose you. well i realy needed some one honest, truthful to share my fellings with and to share my burden with and will lead me to introduced my self to you.i am vivian nna the only child and daughter of late mr Hermann Claud. my father was a very wealthy cocoa marchant base in abidjan the economic capital of ivory coast before he was poisoned to death by his business associates on one of their outing to discuss on the business. when my mother died on th 15th december 2000, my father took me so special because i was motherless before the death of my father on 25th june 2003 in a private hospital here in abidjan he secretly called me on the beside and told me that he has a sum of usdollars 5.500,000 million dollars was deposited at a
suspence account in a local bank here in abidjan, he told me that he used my name as his only daughter and the person that will inherit the deposited fund. He also explained to me that it was of this wealth that he was poisoned by his business associates.that I should seek for a foreign patner in the country of my chioce where i will transfer this money for and use it
for investment purpose (such as real estate manegement)now iam honourably seeking your assistance in the fellowing ways.
( 1) to provide a bank account where this money will
be transfered
( 2)to serve as the guardian of this fund since i am
a girl of 23 years
( 3) to make arrengement for the me to come over to
your country after the money has been transfered to
your account.
moreover ,iam willing to offer you 20%of the total sum as compensation for your effor/input after the succesful transfer of the fund to your normination account oversea. furthermore you can indicate your option towards assisting me as i believe that this transaction would be concluded withing seven days( 7) you signify your interest to assist me.

anticipating to hear from you soon
thanks and GOD bless .

isabell.

Tilfeldighetens gestikulerende dirigent har ført vakre Isabell i min retning, og den stakkars jenta trenger meg, hun trenger hjelp, et sterkt holdepunkt som kan dra henne inn på trygt land, vekk fra havet som velter over av haier, kvasse skjær og onde undervannsstrømmer. Hun skal få det trygt hos meg.

True romance

The Masterplan

Tøff i finlandshette stod David foran kara sminket i ondskapsmaskara. De smilte Mona Lisa, de hadde en felles hemmelighet, og grådige håndflater ble gnidd mot hverandre.
- Nå går vi for gull!
David reiste en hanskekledd hånd i været, og startsskuddet gikk. Det var ikke kruttlapper.

Dagene og ukene som fulgte var en herlig cocktail av snøskuterjakt, pengetelling, spansk sandstrand, og hele tiden en voksen banditt-og-røver-lek hvor spenningssmaken lå lekker og krydret på tungen. Mmm! For et herlig avbrekk fra det kjedelige hverdagslivet med hekkeklipping, tippekamp og konemas! For et eventyr!

Nå står Davidgjengen med buksene på knærne, de bøyer seg fremover og er klare for rettsvesenris på blanke messingen. Hva gikk galt, snufser de, og tårene faller mot det kalde gulvet i cella. Jeg angrer! Hører dere, jeg angrer! SLIPP MEG UT! Det er selvfølgelig åh så håpløst, og jamringen hjelper ikke til annet enn at fangevokterne får morsomme ting å fortelle gutta på pubben. Gutta gråter. Men ikke David, ånei, David gråter ikke.

Han sitter god og varm i lusekoften, og han er den eneste som fortsatt smiler Mona Lisa. Davidgjengen har ikke en felles hemmelighet lenger, nei dronene har utspilt sin rolle, og det er sjefen som sitter igjen. Bøndene har falt for kongen, og det er her den virkelige hemmeligheten ligger, den virkelige planen. Sjakk er et individuelt spill, tenker han, og slipper løs en kort latter. To millioner sjokoladekuler er på vei, husleia er gratis, og kona får snart komme å gå som han vil. Forholdet er reddet! Sex bak gitter holder spenningen på topp, og tiden er for kort til at samtalen får være med, David har kjærligheten slik han vil ha den, fysisk og kynisk, kinky og uten slitne telefonsamtaler og tekstmeldinger. Svigerforeldrene er plassert på sidelinja og det er kabel-tv på cella. Det er kaaabel teevee på cella!
- Synger han igjen? Fangevokteren rister på hodet, og hever et øyebryn til kollegaen. Det er kaabel på cellllllala! lalalalaaala! Årene går fort, og der ute venter skitne millioner nedgravd der bare han vet. Noen år med sjakk, trening, Texas Hold’em og litteratur skal bli herlig. Tid er det nok av, og fremtiden er sikret.

Den perfekte forbrytelsen er utført, og geniet strekker lengre en lovens lange arm, for han bryter ingen regler lenger.